Går depresjon over av seg selv?

[Anonym bruker]

Kjenner jeg begynner å bli temmelig sliten og lei å gå rundt med denne tunge sinnstemningen... Jobber med meg selv for å prøve å ordne opp i det, men syntes skrittene fremover er fryktelig små...

Går en fødsels depresjon over plutselig av seg selv? Kjenner jeg mange dager angrer hele greia med å få barn, men vil jo ikke være slik... Før har jeg alltid elsket barn og lånt andres så fort jeg har hatt mulighet, men min egen føler jeg kveler meg... Ikke god følelse ... Føler jeg helt har mistet meg selv...

[Anonym bruker]

Jeg skjønner hvordan du har det. Jeg har hatt lyst på barn og hatt en sterk følelse av at jeg er flink med barn, men da jeg fikk mitt eget opplevde jeg en sterk uvilje mot hanne. Det var liksom ikke dette barnet jeg ønsket meg og jeg følte alt hadde blitt bedre om jeg bare kunne byttet hanne bort. For å være ærlig har jeg det fremdeles litt sånn. Jeg er veldig bevisst på at disse tankene ikke skal gå utover barnet, men man føler seg skikkeilg morken likevel.

 

Det blir bedre etterhvert, særlig rundt fem-seks måneder når barnet gir litt mer tilbake. For meg hjalp det å forsøke å strukturere hverdagen litt. Skrive opp en liste over ting som er viktig for deg. Du finner tid til det dersom du overbeviser deg selv om at det er livsviktig. Jeg har f.eks. begynnt å trene mens mannen min spiser frokost sammen med ungen. På den måten får de tilbrakt litt tid sammen uten at en er kveldsgretten. Se på prosjektet ditt som et barn nummer to som også trenger omsorg.

 

Lykke til!

[petrine71]

Er det svangerskapsdepresjon du har?

 

Les hva som hjalp meg, klanskje du får noen tips?:

 

http://gladerebarn.blogg.no/1314294395_babyblues.html.

[El1]

Hvor gammelt er barnet ditt? For meg gikk det over av seg selv med hjelp av mannen min, han har ikke vært på jobb etter at jeg fødte for 8 mnd siden. Jeg har vært HELT avhengig av hans hjelp. Jeg gikk i samtaler men følte ikke at det hjalp nevneverdig og sluttet. Det som hjelper på nå er at sønnen min begynner å bli stor gutt. Jeg angret på alt, ville kun på jobb, savnet livet mitt og megselv. Nå gir sønnen min tilbake istedenfor å bare ta, også har jeg vel begynt å glemme mer og mer hvordan livet var før. For meg har det gått seg til ved hjelp av en mann som har ofret alt for oss.

[me_87]

Med meg gikk det over av seg selv når han var 4 månender,

[Miss 84]

Tror det er lurt å få hjelp uansett. Mange som går opptil et år med fødselsdepresjon, som med hjelp kunne ha forsvunnet før... slitsomt for mor, og ikke spesielt bra i forhold til å orke å være positiv og stimulerende for barnet. Snakker av egen erfaring... Tok kontakt med legen (etter 6 mnd) og fik henvisning til psyolog.

[Anonym bruker]

Tror det er lurt å få hjelp uansett. Mange som går opptil et år med fødselsdepresjon, som med hjelp kunne ha forsvunnet før... slitsomt for mor, og ikke spesielt bra i forhold til å orke å være positiv og stimulerende for barnet. Snakker av egen erfaring... Tok kontakt med legen (etter 6 mnd) og fik henvisning til psyolog.

 

ser denne tråden er gammel men må bare spørre deg likevel.

Hjelper det virkelig med psykolog?

Har selv hatt alvorlig fødselsdepresjon å for meg virker det helt rart at det skal gå over bare med  å snakke med en fremmed.

 

 

Anonymous poster hash: a05af...76b

[Anonym bruker]

Jeg trodde ikke at det skulle hjelpe å gå til psykolog da jeg søkte om det hos legen min, men var så langt nede, så følte jeg ikke hadde noe å tape på å prøve. Jeg trodde nok jeg kom til å få utskrevet antidepressiva så jeg kunne få et flatere følelsesliv. Følte ikke noe glede ved noe og så ingen poeng med livet, trodde aldri jeg skulle bli bedre. Trodde heller ikke at det skulle hjelpe å snakke med et menneske som kun er betalt for å høre på meg, og som egentlig ikke bryr seg.

Men oppdaget etter noen timer hos psykologen at det hjalp meg. Merket forbedring for nesten hver time. Fikk ikke antidepressiva, men hun hjalp meg til å snu mange av de destruktive tankene som jeg var fanget i. Det handler mye om fokus og at man fordyper seg i de negative tankene, det blir en slags ond sirkel. Jeg merket også en stor forbedring etter jeg begynte å jobbe igjen. Da har man ikke tid til å fordype seg i det negative, men går mer på auto. Sliter du fremdeles med depresjon eller har du klart å komme deg ut av det selv?

Anonymous poster hash: bb039...5f1

[Anonym bruker]

#8 = Miss84

Anonymous poster hash: bb039...5f1

[Anonym bruker]

 

Jeg trodde ikke at det skulle hjelpe å gå til psykolog da jeg søkte om det hos legen min, men var så langt nede, så følte jeg ikke hadde noe å tape på å prøve. Jeg trodde nok jeg kom til å få utskrevet antidepressiva så jeg kunne få et flatere følelsesliv. Følte ikke noe glede ved noe og så ingen poeng med livet, trodde aldri jeg skulle bli bedre. Trodde heller ikke at det skulle hjelpe å snakke med et menneske som kun er betalt for å høre på meg, og som egentlig ikke bryr seg.

Men oppdaget etter noen timer hos psykologen at det hjalp meg. Merket forbedring for nesten hver time. Fikk ikke antidepressiva, men hun hjalp meg til å snu mange av de destruktive tankene som jeg var fanget i. Det handler mye om fokus og at man fordyper seg i de negative tankene, det blir en slags ond sirkel. Jeg merket også en stor forbedring etter jeg begynte å jobbe igjen. Da har man ikke tid til å fordype seg i det negative, men går mer på auto. Sliter du fremdeles med depresjon eller har du klart å komme deg ut av det selv?

 

Anonymous poster hash: bb039...5f1

 

 

jeg hadde håpet å få antidespressiva så jeg kunne være en god mor for sønnen min,men jeg fikk heller ikke det.

Det var så vidt jeg klarte å snakke om depresjonen til min bestevennine,å da klarte jeg ikke tanken på å snakke om dette med en helt fremmed.

Nå er depresjonen over men er fortsatt redd for å få ett barn til pga den alvorlige depresjonen sist gang.

 

Anonymous poster hash: a05af...76b

[Blomen]

Jeg tror Vitamin D (mange ganger "daglig dose" på 7 mikrogram) og jern er viktig. Og så er det kjempeviktig for meg å ha fast rutine på når noen andre enn meg skal ha barnet. Hvis jeg er til stede, søker hun uansett til meg (vi klarer liksom ikke å ignorere hverandre, selv om vi er i ulike rom i leiligheten). Jeg blir sliten av å skulle avtale å være borte fra dag til dag eller uke til uke. Det gir meg en stor frihetsfølelse å vite at hver tirsdag og onsdag spiser hun frokost alene sammen med faren sin. Og hver mandag ettermiddag er hun på babysvømming med faren sin. Det blir som pustehull for meg. Og det er faktisk fint for samboeren min også. Hvis jeg hadde kjent flere i nærheten, ville jeg ha avtalt flere faste ting med andre også. Håper dette kan hjelpe noen andre?