Frustrert!

[lille-my-april]

Jeg klikker snart av "alle" som skal passe på hvem jeg sier det til at jeg er gravid, "alle" som sier at jeg må huske på at jeg muligens mister og at det er stor sannsynlighet for det osv.

Jeg synes det står så mye alle veier om disse "store" mulighetene for å miste. Og jeg blir hele tiden minnt på muligheten for å miste av de som vet jeg er gravid.

I dag er jeg 5+3, og jeg vet da godt at det ikke er langt på vei. Men jeg får jo ingen som helst mulighet til å glede meg over at jeg faktisk er gravid pga denne såkalte "store" muligheten for å miste.

I stedet går jeg nå og bekymrer meg døgnet rundt, jeg våkner om natten, jeg er i dårlig humør osv.

For meg virker det nesten som det er like vanlig å miste som å faktisk ikke miste.

Så neste person som minner meg på muligheten for å miste får seg en over snuten!

Måtte bare få det ut!

Er det flere som har det sånn?

[Rafik]

Hei.

Forstår godt hvordan du har det. Først og fremst fordi jeg er gravid og har et lite barn i magen. Det er en skjør liten spire som jeg verner om med alt jeg har og alle mine ressurser. Jeg elsker det allerede. Så forteller statistikken at jeg kan komme til å miste. Det er groteskt. Å gå en måned med gleden også miste. Kanskje det er derfor det er så viktig å si dette at det er ikke sikkert. Man kan miste og så videre. For ellers ville det faktisk være en så stor sorg. Man må forberede seg på det ellers blir man helt sønderknust dersom man mister. Vel noen tanker. Har lest noen tråder her om ikke å bekymre seg. Det nytter ikke. Dersom man mister så er det ikke noe man kan gjøre for å forhindre det. Jeg vil glede meg, men i bakhodet vil jeg være klar til å trøste meg selv dersom det ikke går. Å miste er grusomt. Kunnskapen om statistikken gjør meg klar. Jeg forteller det ikke til noen før uke 12, for jeg kan ikke fordra slike kommentarer. Ingen kan ta fra meg gleden, og sorgen må jeg kjenne på selv.. Klemmer til deg.

[Minimarmis]

Meg har det ikke sånn men har ikke fortalt det til så mange enda. Kun famile og noen på jobben. Og da passer Meg på å si det selv, at det var jo veldig tidlig og man vet jo aldri etc. Da var det de som sa at det går jo helst bra