Må jeg virkelig gi opp drømmen min nå som jeg har fått barn?:(

[Anonym bruker]

Moren min pendlet tre år for videreutdanning (3-4 timers reisevei hver vei) da minste broren min var to år, og det gikk helt greit. Var selvsagt slitsomt mens det stod på, men det vil det også være å plutselig bli alenemor på et fremmed sted.

 

Ellers vil jeg gjerne fortelle om ei venninne av meg som stod i en lignende situasjon, bare at hun aldri haddde vært sammen med barnefar, det var bare en tilfeldig natt etter en fuktig kveld på byen. Bf nektet å gi henne tillatelse til å flytte, og hun dreit i det, tok barnet og flyttet sørover for å begynne på skolen. Barnefaren meldte henne, og enden på visa var at han fikk hovedomsorg for barnet. Dersom du vurderer å ta barnet med å flytte, så vær klar over at faren må godkjenne dette og dersom han ikke synes det er greit så kan du i verste fall miste omsorgen for barnet. Hvis jeg var deg, ville jeg brukt myyye tid på å prøve å godsnakke med samboer, finne en ordning som kan funke for dere begge, evt vurdere pendling og undersøk om det finnes skoler som tilbyr dette studiet samlingsbasert. (det har ikke jeg oversikt over).

[Anonym bruker]

En venninne av meg er i samme situasjon som deg ift at hun nå ønsker utdanning. Han har en jobb som er "one of a kind" og nærmest umulig for ham å flytte. Hun må flytte for å få studert det hun vil, de har små barn (begge under to år). Hennes mann har den instillingen at han skal leve med henne resten av livet, og har ikke lyst til å leve med en kone som alltid vil tenke på det hun skulle ønske hun hadde gjort. Siden hans jobb er så spesiell inngår de kompromiss.

Hun kommer til å flytte med barna til studiested for tre år, han blir boende. De er innstilt på at han må pendle mye i helgene fordi det er enklere enn at hun reiser med barna. I tillegg har de bestemt at alle skoleferier skal hun være hjemme der de nå bor. De er begge innstilt på at det blir en total omveltning av livene, men de vet også at hvis begge er innstilt på det og tilpasser seg situasjonen så er alt mulig.

 

Nei, det er ikke ideelt. Ja, de må gå ned i levestandard. Ikke et enkelt valg å ta for noen av dem - men de vet at det er tre år, som tross alt går fort. Begge ofrer mye for dette, men de ser på det som en investering i familien.

 

Bare du kan bestemme deg for hva du skal gjøre, HI. Kan du fortsette å leve der du er resten av livet og være fornøyd med det uten utdannelse? Jeg kan forstå mannen din som ikke ønsker å flytte fra jobben - men hva er viktigst, at dere til slutt alle blir fornøyde, eller at du blir misfornøyd resten av livet (litt ledende, min siste setning, beklager ).

 

I løpet av studiet skal du ha flere uker praksis (6-8 uker) i kommunehelsetjenesten, og ca like mange uker i sykehuspraksis og evt i bedriftspraksis. I tillegg kommer som regel 2-3 måneder med skriving av bacheloroppgaven siste året. Oppgaven kan du skrive hjemmefra om du trenger og evt bare reise til møte med veileder og evt enkelte undervisningsdager som er lagt innimellom. Praksis i kommunen er sikkert mulig å få til i din hjemkommune (fysiostudenter med barn har prioritet ift tilrettelegging av studiet). Sykehuspraksis kommer an på hvor nært hjemstedet du har et sykehus og om skolen har avtale med sykehuset. Turnusåret etter studiet vil du som har barn også stå helt fremst i køen for å velge turnusplass og kan da velge det stedet som er nærmest ditt hjemsted. I tillegg har du selvfølgelig alle skoleferiene som utgjør ca 3 måneder i året. Så om du og barnet flytter så kan dere likevel trolig kunne være en god del hjemme - hvis du planlegger godt, er strukturert og får en god dialog med skolen. I så fall kan kanskje mannen din fortsette i sin jobb og du og barnet dra bort for å studere - og likevel kan dere beholde familien deres.

 

Det finnes muligheter!

 

OM du velger å bli fysioterapeut tror jeg ikke du vil angre det Det er et tøft, men utrolig givende studie om det er det som virkelig interesserer deg!

 

Ønsker deg lykke til og håper valget (uansett hva det blir) blir riktig for deg og dine.

 

Hilsen fysioterapeut

[Anonym bruker]

Veeel... Jeg har også studert fysioterapi, og ting er annerledes nå enn tidligere, i hvert fall i Oslo. Det er kun studenter med barn i skolealder som får fortrinnsrett når turnusplasser trekkes, slik at du må vente maaange år dersom dette skal gjelde deg. Praksis i kommunen (2 uker) var mulig å få i hjemkommunen, men alle de andre praksisperiodene må tas på sykehus som er på studiestedet, da skolen har egne praksisveiledere. Disse praksisperiodene er mye lengre.

 

Du snakker om å ta med ditt 6 måneder gamle barn. Har du kommet inn på studiet? Fysioterapi er et av de vanskeligste studiene å komme inn på, så hvis du ikke har kommet inn nå, så er det uansett ikke aktuelt før til neste år - og da er barnet ditt ikke lengre 6 måneder (og kan f.eks. bli igjen hos pappaen som andre foreslår). Har du veldig gode karakterer? Hvis ikke har du ikke en sjanse, beklageligvis. Du må i så fall ta opp igjen fag først.

 

Vil forøvrig sterkt fraråde deg å utdanne deg til fysioterapeut. Studiet er beinhardt - og enda mer krevende med barn. Jeg ville ikke tatt det valget, hadde jeg hatt barn da jeg begynte, visst hvor hardt det var og at skolen overhodet ikke tilrettelegger for foreldre. Det er i tillegg dårlig lønnet (bortsett fra de privatpraktiserende - men driftstilskudd er vanskelig å få) og det er vanskelig å få jobb.

 

Du skal være ekstremt motivert for å få til dette. Uten nettverk som kan hjelpe deg med barnet, er det i hvert fall umulig i Oslo. Skolen er ikke særlig hjelpsom i forhold til å tilrettelegge for praksis for studenter med barn. Du vil antakelig trenge hjelp til å levere eller hente i barnehagen før eller senere i løpet av praksisperiodene. Nærmest alt av undervisning er obligatorisk (dvs. fra 08.30 til 15.15 hver dag med en fritime midt på dagen), praksisperiodene er fra 08.00-15.30, og det er kun lov å ha 10% fravær i hvert fag/hver praksisperiode. Det sier seg egentlig selv at du uten nettverk til å ta seg av barnet hvis det blir sykt (som barn ofte blir mye av første år i barnehagen), raskt vil få for høyt fravær - og nei, det hjelper ikke med legeattest på at fraværet skyldes sykdom. Dersom du får mer enn 10% fravær i praksisperioden, må du ta hele perioden opp igjen senere. Det er ikke mulig bare å ta igjen de dagene du mangler.

 

Beklager å måtte skuffe deg! Dette studiet er så å si håpløst dersom man har barn og ikke nettverk til å hjelpe med barnet ved sykdom ol. Jeg ga opp etter mer enn 2 år, fordi det rett og slett ikke gikk, og fraråder alle med barn å prøve å ta dette studiet på det sterkeste! Min erfaring gjelder vel og merke Oslo, er jo lov å håpe at de er flinkere til å tilrettelegge andre steder... (For øvrig er studiet kjempeinteressant og jeg er overbevist om at man kan få spennende og givende jobber etter endt studium/turnus - men å komme dit, når du har barn og ikke nettverk til å hjelpe deg, det tror jeg ikke går, dessverre...)

[Anonym bruker]

Jeg har lest litt her.. Jeg er også mor uten utdanning og skulle starte på studier nå i høst, men det ble ingenting av det, så jeg venter ett år til og forbedrer heller karakteren i vgs.

 

Men det jeg har å si er at du ihvertfall må gjøre dette før barnet begynner på skole! Da er du nemlig bundet fast i plassen han går på skole i, ikke like enkelt å bare flytte for en liten stund.

 

Jeg flyttet selv under permisjonstiden pga. altfor mye stress og slit i hjemplassen. Flyttet til Oslo og bodde der til permisjonen var over. Kunne spart tusener ved å bo en annen plass, men ville prøve hovedstaden for en stund. Gikk lekende lett siden barnet kun var en baby:-)

[Anonym bruker]

Tusen takk for at du tok deg tid til å svare meg!

Jeg har villet bli fysioterapaut siden jeg var veldig liten da min pappa er det, så det er absolutt nor jeg brenner for, og jeg vet med sikkerthet at jeg kommer til å angre hvis jeg ikke gjør noe med det.

Så da er spørsmålet om jeg klarer å være borte fra barnet mitt så lenge.

Jeg vil ikke begynne på skolen før i 2013, så er ferdig når h*n begynner på skolen.

Jeg skal oppdatere dere på hva jeg finner ut. Skal nemlig i samtale med rådgiver neste uke. Og dette innlegget hjalp meg virkelig til å forstå at det er nå eller aldri! Jeg skal jo ikke slutte å leve selv om jeg har fått barn:)

[Anonym bruker]

Du har tydeligvis en sterk motivasjon og visjon for livet ditt! Det er bra, for deg selv og fro dit barn.

Tror ikke det blir lett å flytte, men jeg ville absolutt gjort det! Kanskje ventet til barnt kom i barnehagealder først og sikret barnehageplass.

Det er rellativt lett å bli kjent med andre mennesker (og andre 'enslige' mødre/fedre) i studieammenheng. Selv studerte jeg i Bergen og vet mye er tilrettelagt for dem som har barn.

 

Jeg er av den oppfatning at man alltid skal følge magefølelsen, driven sin og ta vanskelige/upopulære valg så lenge det kjennes rett for en selv. Barnet ditt taper ingenting (oppfatter det slik at din samboer ikke når opp til dine mål og synes dersom ikke du skal 'legge deg ned' bare for å beholde far til barnet) ettersom h*n ennå er liten. Og DESSUTEN går det alltid et fly hjem

 

Dette er for en kort og viktig fase i ditt liv - du bestemmer! Altfor ofte tar kvinner valg som pleaser andre/ partner/ familie osv. og en mister gnisten, rett og slett, om en gjør det for mye. Det som er bra for DEG er bra for ditt BARN.

 

Kan kanskje bli tricky med deling av banet med bf, men dette er jo for en kort periode i livet. Lykke til!

[Anonym bruker]

Fra kl 12:24 igjen....

 

Når jeg tenker på det burde din sambo absolutt støtte deg i din motivasjon, din evne og vilje til å sette mål og krav for deg selv OG måle dette mot sine egne ambisjoner! Er han sterk nok til å se dette tror og håper jeg han blir med deg. Det er jo til 'familiens beste'. Han burde gjenkjenne og bygge opp under dine ambisjoner - det kalles også respekt og kjærlighet. Men er selvfølgelig ikke lett. Raushet til hverandre betyr alt!

 

Du skal ikke behøve å velge et forhold over egne ambisjoner i livet. Etter min mening er dette mye av begynnelsen bak kvinners misnøye i livet! Kvinner inngår flere kompromisser enn menn, det er vår 'kulturarv'. Og vår oppgave å lære oss av med det!

[Anonym bruker]

Nå har jeg pratet med både universitetet i Tromsø og høgskolen i Trondheim. Tromsø tilbyr desentralisert studie nå, men dette er det siste kullet, og Trondheim har bare studiet på heltid.

Jeg er vanvittig skuffet nå. Hadde fått et lite håp om at drømmen min likevel kunne gå i oppfyllelse, men den gang ei.

Nå er eneste mulighet å flytte for å ta utdannelsen..

 

Jeg skulle ønske jeg hadde en samboer som hadde forståelse for at for noen er det veldig viktig å ha en god utdannelse, noe å gå til hvis andre ting ikke fungerer. Vel, jeg får vel bare innfinne meg med at hans behov kommer før mine, atter en gang.

 

[Anonym bruker]

Jeg har ikke vært her på noen dager, men jeg måtte bare kikke inn og se hva du bestemte deg for...

 

Du skriver at du må innfinne deg med at hans behov kommer før dine - atter en gang...

Jeg har ingen rett til å stille spørsmålstegn ved forholdet ditt, men gjør meg tanker hvis du stadig vekk ikke blir hørt på dine ønsker, mens hans behov alltid kommer først....

 

Det du må finne ut nå er hva som er viktigst for deg!! Dette gjelder resten av livet ditt! Hvis du velger å bli på hjemstedet og ikke ta noen utdanning så blir det DITT valg. Det betyr også at du i fremtiden ikke kan skylde på din samboer for at du "aldri fikk sjansen"! Hvis du greier å slå fra deg utdanning og være fornøyd med det, så er det riktig for deg. Hvis du blir bitter, kommer det trolig til å ødelegge familielivet i fremtiden uansett.

Jeg vet det høres hardt ut, men dette er et valg du gjør - uansett hva du velger. Velg det du kan leve med i fremtiden - bare du kan vite hva som er riktig å gjøre.

 

Jeg er enig med den andre fysioterapeuten som skrev at det ikke er et lett studium. Det er tøft, mye tøffere og større arbeidbyrde enn jeg trodde på forhånd. Men er viljen og motivasjonen stor nok så er det mulig. En venninne av meg tok studiet som alenemor uten noen støtte - og gikk ut som den beste i sitt kull. Barnefaren gjorde det slutt da hun ville studere. Men hun greide det fordi motivasjonen var så stor. Jeg startet på studiet med en fysisk diagnose som de fleste sa var uforenelig med fysioterapistudiet fordi jeg hadde problemer med konsentrasjon og hukommelse. Men det gikk det også. Beintøft, ja! Men har du gode karakterer fra før og du tilegner deg kunnskaper forholdsvis greit så er det mulig!

 

Enkelte har god erfaring med å søke etter reservebesteforeldre, så det kunne kanskje vært en mulighet for deg også om du skulle ende med å prøve likevel.

 

Uansett hva du ender med å velge og gjøre i fremtiden så ønsker jeg deg lykke til!!!

[Anonym bruker]

Hvis jeg var barnet i denne situasjonen, ville jeg blitt bitter på mora mi for å ha brutt opp familien pga en flott utdannelse. Det er tross alt ikke barnets feil at du ikke har tatt utdannelse før. Dette kan gjøre at barnet ditt mister sin mulighet til å få helsøsken, og du blir nødt til å skaffe deg en mine-dine-og våre barn-familie etter hvert. Du har sikkert lest her inne hvor trivelig DET er...

[Anonym bruker]

Er far villig til å bli alenefar på fulltid? Dersom han er det tror jeg jeg ville valgt å flytte første året alene. Du kan reise hjem hver helg og i alle ferier, og det er det mye av på skolen. Du får konsentrert deg om studier de første ti månedene, noe som kan være greit fordi det er et tøft studie og du har kanskje ikke vært på skolen de siste årene. Dere kan jo omgjøre denne avgjørelsen når som helst (avhengig av barnehageplass). Dersom dere bestemmer dere for at du tar med barnet til år 2 og 3, vil dere jo absolutt kunne gjøre det. Da har du kommet inn i rutiner og blitt erfaren student igjen. Du har kanskje også fått en realistisk oversikt over eget nettverk i ny by. Kanskje har samboer sett mer på muligheten for å søke seg permisjon fra jobben i løpet av året.

 

Men klart man må være klar over at far kanskje takler alenefarrolen helt fint og ikke vil sende barnet etter ett år. Da må du vel bare innfinne deg med å studere alene og være mamma i helger og ferier (og kanskje i praksis).

 

For meg høres det mye bedre ut at du flytter deg enn at ditt studieønske skal rive opp resten av familien også.

[Anonym bruker]

Syns samboeren din er vanvittig egoistisk, HI. Her hadde jeg ikke vært i tvil, jeg ville gått for utdannelse.

[Anonym bruker]

Du, HI. Kan jeg spørre deg om hvor du bor?

Ville bare tipse deg om at de har fysioterapistudier rett over grensa, i sverige, og der er det flere læresteder å velge mellom enn i Norge, dessuten kjører de to kull pr. år, så du kan ha studiestart både i august og i januar. I Sverige har de i tillegg ikke turnustjeneste, så etter 3 år er du lisensiert fysioterapeut og kan gå rett ut i jobb.

 

Ang praksisplass fikk alle de med barn og hus velge først hos oss, det var både studenter og lærere enige om, skulle bare mangle. Jeg som er norsk kunne ta all praksis hjemme i Norge, bare jeg selv fikset plassen.(noe som gikk fint, var aldri noe problem)

 

 

Studiet er heller ikke SÅ hardt, synes jeg, har vært igjennom verre. Utrolig dårlig gjort å slenge ut noe slikt av den tidligere fysioterapistudenten lengre opp i tråden. Ang lønn er det veldig variert hva en kan tjene. Jobber du i det kommunale er det kanskje ikke mye å rope hurra for, men i det private kan du få ei fin lønning ut av det. Du bli ikke rik, men jeg kjenner flere som tjener opp i 7-800 000 i året, og det er ikke ille mtp at du bare jobber hverdager og sev kan innvilge deg fri når og om du måtte ønske det.

 

I nordsverige har du to steder og velge mellom, Luleå og Umeå. Lengre sør er det selvsagt flere, men siden dere bor i Nordland(var det ikke så?), så er vel dette mest realistisk) Dersom du bor så langt ned i Nordland at du kan ta toget er du jo et stykke på vei, selv om det tar sin tid med tog.

Bosted er lett å få tak i i Sverige, dyrt er det heller ikke!

 

Her har du en liten oversikt over studiestedene i Sverige:

 

 

http://www.studentum.se/sjukgymnast___254__.html

 

 

(Fysioterapeut kalles Sjukgymnast i Sverige)

 

Håper dere kan finne en måte å få det til å funke på, kjempetrasig om du ikke skal kunne få oppfylt studiedrømmen.

Kanskje dere kunne inngå et kompromi? Om kjæresten din er heldig å kunne få permisjon fra jobben 1-1,5 år og kansjke kan få en jobb der du skal studere, så kan han flytte hjem igjen etterhvert, mens du pendler mellom hjemme og studiested. Får du praksis nært hjemstedet kan du være veldig mye hjemme siste halvdelen av studiene, samt at bacheloppgaven kan du skrive hjemme.

 

Lykke til, håper du leser dette og at du ikke gir helt opp enda!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!

Jeg har sjekket linken og de forskjellige studiestedene i Sverige.

Det nærmeste studiestedet er i Luleå, som er lengre unna enn Tromsø.

Jeg bor i Narvik, som ligger mitt i ingenting. Det tar ca 4, 4,5 timer med bil til Tromsø fra Narvik.

 

Ang det at mange sier at studiet er tøft; så er jeg fullt klar over det.

Har flere i nær familie som er fysioterapaut, og som motiverer meg og håper sterkt på at jeg kan følge drømmen min. Jeg er veldig motivert, og interesserer meg veldig for faget. Jobber i helsevesenet fra før:)

 

Samboer kan få permisjon fra jobben i ett år, men han vil fortsatt ikke flytte.

Han vil ikke sitte i kassa på rema, som han så fint sier, i ett år, når han har en god jobb hjemme. Han har ingen utdannelse, så han kan ikke velga og vrake i jobber.

Han er redd vi ikke vil klare oss med penger. Men jeg får jo også ta studielån? Og vi kan leie ut huset vårt!

 

Jeg synes jeg har bra mange gode argumenter til at dette skal funke.

Det er jo en investering. Jeg sikrer familien med en sikker utdannelse.

Jeg har også allerede fått jobbtilbud fra familiemedlem som driver privat med driftstilskudd.

 

Jeg skal prate med samboer så fort jeg vet nøyaktig hva jeg skal si og har en plan for alle årene. Jeg håper så inderlig han kan glede seg sammen med meg og hjelpe meg. Jeg ville flyttet til verdens enda for ham. Elsker han jo.

 

Nei jeg gir ikke opp enda! Kanskje jeg også viser ham denne tråden;)

Tusen takk, jenter!

 

Forresten 10:29, er du fysioterapaut? Trives du med det du gjør?

HI

[Anonym bruker]

Bor du i Narvik kan du ta direktetog til Boden(litt over 6 timer, tror jeg), bytte der og ta toget videre til Luleå(tar bare 15-20 minutter) De hadde fysioen i Boden før, men har nå flyttet alt over til universitetet i Luleå, som ligger like ved.

 

Jeg har selv studert fysioterapi, ja, men jeg jobber ikke som det nå. Jeg utdanner meg til noe annet, også innenfor helse. Det føltes ikke som det rette yrket for meg, men selve studiet var veldig interessant, og bra, så det har ikke noe med det å gjøre, det var bare ikke "meg".

 

Dette synes jeg absolutt du skal satse på, du er også sikret jobb, så med full innsats i 3 år, så er du ferdig! Du når enda å søke på januar-kullet, dersom du vil igang snarest:-)

[Anonym bruker]

Mens jeg derimot 2203, er bitter på mora mi fordi hun aldri tok utdanning, men gikk hjemme, mistet seg selv, "ofret seg" for familien og aldri ble noe godt forbilde for meg og mine søsken. Og aldri kunne gå fra han gærne faren vår fordi hun ikke hadde råd til det.

[Anonym bruker]

Jeg tror at døtre vil det beste for sine mødre, akkurat som mødre vil det beste for sine døtre. Jeg er bitter på min mor som aldri gjorde noe for seg selv. Hun har slitt med depresjoner hele livet, og mange ganger gjort mitt liv til et helvette. Dette ville ikke skjedd hvis hun var lykkelig. Hver gang vi treffes klager hun på livet sitt. "Jeg skulle ønske jeg gjorde det og det..".

Jeg vil ikke ende opp som min mor. Jeg vil ikke leve livet å tenke på hva som kunne ha vært. Det er jeg sikker på at min datter er enig i når hun blir gammel nok til å forstå.

HI