Hvordan ser dere på folk som .. .

[Anonym bruker]

Har en usynlig sykdom som kanskje hindrer de i hverdagen?

[Anonym bruker]

Hvordan skal vi vite det når sykdomen er usynlig?

[Anonym bruker]

altså, om folk har fortalt eller dere har fått vite på et vis at den personen har EN usynlig sykdom..

[Anonym bruker]

Hadde ei venninne som hadde "usynlig" sykdom. Astma allergi. Hun så helt frisk og oppgående ut og ingen kunne ser at hun var "syk" hvis hun ikke sa det selv... hvis det er sånn du tenker på.

 

 

[Anonym bruker]

Ja, det og flere. F.eks angst, utbrenthet...++

[Anonym bruker]

Ikke lett å se når folk har angst eller er utbrent når det er noen som gjemmer seg bakmasket. Hvis ikke så ser man det på en måte på ansiktsuttrykket og generelt kroppsholdning...

[Gjest frøken_førstegangs-med gutt<3]

Jeg ser vel ikke så anderledes på den personen enn alle andre personer? Kanskje jeg hadde tenkt at hun/han får sikkert mange slitsomme spm om hvorfor h*n ikke er i jobb ol...

 

 

[Anonym bruker]

Med øynene?

 

Forstår ikke helt hva du spørr om?

[Anonym bruker]

Tenker om da...

Jeg, som sliter med en "usynlig sykdom" merker at folk jeg var venner med har skyvd seg unna etter jeg ble syk...

Så bare litt nysgjerrig derfor spørsmålet...

 

hi

[Anonym bruker]

Det er ikke du som har trekt deg unna da?

 

Jeg har selv ME og jeg føler ikke at vennene mine trekker seg unna, men jeg har jo mye mindre overskudd enn dem så det er mye jeg ikke orker være med på. En fest eller konsert er helt utelukket for meg, så det blir mye mindre omgang med venner enn det var før. Jeg orker rett og slett ikke, og vennene mine har vist stor forståelse for det, men jeg "mister" de jo litt likevel, siden de lever mye mer aktive liv enn meg...

[Anonym bruker]

Jeg har en usynlig sykdom (den er arvelig og kan i verste fall føre til døden) Jeg har selv vært på dødens rand som de så fint kaller det.

 

Dette er det mange som vet, f.ek hele familien, slekt og venner. Mange av slektingene har vært å besøkt meg på sykehuset de gangene jeg har vært innlagt.

Men til tross for dette, så blir jeg sett på , av mange slektinger, som lat og udugelig fordi jeg ikke er i jobb.

 

Jeg opplever til stadighet baksnakkelser fra både slekt og til tider naboer, og selvfølgelig så kommer sladderen tilslutt til den det gjelder , nemlig meg og det er ikke noe festlig å høre hvilke stygge ting folk sier om en.

 

Kunne sikkert tatt opp kampen og prøvd å forsvart meg, men mener at jeg ikke har plikt til å stå til rette overfor noen..

 

 

[Anonym bruker]

Hei HI

 

Hvordan er du når du er sammen med de?

Vet de at du er syk?

 

Jeg hadde ei venninne som jeg skrev over her isted ang. allergi og astma. Hun hadde masse annet også som tvangstanke. Jeg har prøvd å forstå henne og gjorde alt til rette for henne, men til slutt så ble det altfor mye. For uansett hva man gjør så var det galt i hennes øyne. Alle andre var "slemme" mot henne og ingen forsto henne. Alt var bare negativ og hun bare klagde. Tilslutt klarte jeg ikke være venninne hennes lengre, og det er ikke bare meg som har kuttet henne ut. Mange andre også...

 

[Anonym bruker]

Jeg har, eller hadde, en venninne med såkalt skjult sykdom. >Jeg orket ikke mer for det var et evig gnål om alle plagene hun hadde. Og så fort hun hørte om en mulig ny plage så hadde hun jammen den også.

 

Kan dette være tilfelle hos deg, HI?

[Anonym bruker]

Tror ikke det er noe tilfelle hos meg nei, jeg prøver å holde ting og plagene før meg selv, har hatt denne "sykdommen" i mange år, og har klart å holde den hemmelig lenge.. Men den kommer ut da jeg ikke klarer å møte opp på forskjellige ting, klare å stå oppreist når det gjelder nye ting +++... Jeg har det og vanskelig med meg selv og kan heller ikke bare reise til venner og overnatte en natt eller to (har ei som vil jeg skal komme til hun og være noen dager), har ikke sagt ifra til alle at jeg sliter, men folk blir jo ganske så sure og leie når jeg aldri møter opp på ting som jeg ikke klarer å fullføre... (Har ikke lovd noe eller noe fra før.. men de reagerer slik...) Jeg vil ikke bry folk med det jeg sliter, derfor har jeg holdt det hemmelig så lenge... Men så ser jeg nesten at jeg burde fortelle og, før uansett om jeg forteller eller ikke, så blir jo folk borte fra meg, de jeg var glad i før jeg fikk denne sykdommen, er ikke her lengre... Sykdommen skader jo ikke de, så skjønner ikke helt

 

Kan jo nesten virke slik nå at det faktisk er jeg som skyver de vekk da, pågrunn av at jeg ikke forteller, eller at jeg rett og slett sliter... Noe jeg ikke kan noe før, men uansett må ta med meg i flere år fremover...

Slitsomt...

 

Beklager før skrivefeil og andre småplukk..

Hi

[Anonym bruker]

Jeg har skjult kronisk sykdom og føler jeg ofte må forklare hvorfor jeg jobber reduser, men ikke kan hente ungene tidligere hele tiden selv om jeg er hjemme. Og hvorfor jeg i perioder har mye sliten og da ikke klarer like mye som når jeg er i bedre perioder.

[Anonym bruker]

Hei HI

 

Synes du skal fortelle de du stoler på og vil deg vel. For da tror jeg de skjønner bedre hvorfor du er som du er.

Hvis jeg hadde hatt ei god venninne og hun ikke forteller meg noe, så hadde jeg blitt fornærmet. Jeg hadde trodd at hun ikke stoler på meg eller noe, og da hadde vennskapet vært over.

[Anonym bruker]

De fleste vet at jeg sliter med noe, men ikke hva.. men blir også skremt av å vite det...

hi

[Anonym bruker]

Jeg har ei venninne med ms, men ikke synlige symptomer. Hun sliter kraftig med helsa. Folk snakker stygt om henne, for å være lat og udugelig. Det hjelper ikke om de vet at hun er syk, så lenge hun ser frisk ut, og så lenge de kjenner andre ms pasienter som fungerer bedre.