Gå til innhold

Kanskje en brannfakkel.. Men, de som velger å få flere enn to barn.


Anbefalte innlegg

Selv om jeg ikke har mer enn to barn tenker jeg ikke slik.

Jeg legger mer vekt på at ungene skal bli selvstendige, velge selv og lære seg å ta konsekvensene av valgene sine enn at jeg og mannen skal være til stede og legge livene deres til rette hele tiden. Jeg vil i minst mulig grad kjøre dem på trening. Jeg vil helst ikke være deres trener og jeg ser ikke noe problem i at de noen ganger blir med besteforeldre eller venner på ferie i stedenfor oss foreldre.I tillegg oppfatter jeg det søsken, helst flere, som den største gaven du kan gi barna.

Fortsetter under...

Jammen godt vi er forskjellige. Hvis ikke lider nok mine 6 barn av omsorgsvikt;)

Forskjellig kapasitet og forskjellige verdier. For meg er det viktig å være mye i naturen, lære seg omsorg og empati med andre. Mange søsken å dele med og å leke med. Store familie-og vennetreff, liv og røre. Har flyttet ut i skogen og ser det ikke som lykken på jord å drive med idrett eller reise ti syden eller på fjellet. Barna skal få utvikle seg til de de er, bli selvstendige og finne sine lidenskaper. Ja, mye enig i det anonym 13.48 skriver:)

 

Ikke en brannfakkel, men en utrolig snever måte å se verden og andres valg på....

Hender nå at man må dele seg selv om man har "bare" 2 barn også. Går fint an å reise med 3 barn, følge de opp på hver sin front. 3 barn her, eldste får gode karakterer på skolen, mellomste får gode tilbakemeldinger fra skolen og minsten er populær i barnehagen sin:) Vi har det ryddig og rent, mor får til og med tid til å realisere sine drømmer og studerer, samtidig som jeg jobber. Er så heldig at jeg kan jobbe 75% stilling og tror ikke noen av barna våre savner noe.

 

Aaaaner ikke hvor mange treninger og kamper jeg har sett opp gjennom deres liv. Minsten er jo ikke aktivt med på noe, men vi er nå på besøk, vi er ute, vi er på turer, tja, er vi noe dårligere enn det du er?

Jeg har fire barn, og alle mine fire barn har det fint.

Vi er på fjellet flere ganger i året

Vi er på utenlandsturer flere ganger i året. (hovedsakelig for å besøke slekt så noen sydentur blir det ikke uavhengig av antall barn)

Alle barna er med på en fritidsaktivitet, og da alt fra teater til zumba. De fleste aktivitetene er ikke slik at foreldrene kan titte på, og nå er mine såpass store at de enten sykler eller tar bussen. Så er vi med på de åpne timene som er før jul/sommerferie, og/eller forestillingene.

Mine barn har hvert sitt rom, som de kan trekke seg tilbake til om de syns det er mye folk i hjemmet vårt.

Mine barn har en særdeles alsidig hverdag, som innebærer byturer, skogsturer, vennebesøk, overnattingsbesøk, turer til svømmehal, og kino.. cafe og teater, sport og natur.

Min mann og jeg har ett meget godt forhold, og gnisten har vi i aller høyeste grad beholdt.

Klesvasken er ett herk.. men med miele vaskemaskin og tørketrommel går det greit.

Middagslaging tar stort og smått del i.. og hjelper til med det de kan.

 

Skjønner egentlig ikke hva HI sikter til at skulle mangle for mine barn egentlig...

Jeg blir ikke provosert av innlegget ditt, men litt forundret over at du ikke ser at vi som har fått flere barn også kan følge de godt opp. I tillegg får de masse glede av søsknene sine.

 

Tror du ikke jeg klarer hjelpe to skoleunger med lekser samtidig? Tror du ikke pappaen kan pusle puslespill med to småsøsken på stuegulvet samtidig som jeg hjelper de eldste med leksene? Eller mener du seriøst at det må to foreldre til for å hjelpe to unger med leksene?

 

Tror du ungene lider under av at vi deler oss så jeg er med på en fotballkamp mens pappaen er med på en annen, og småsøsken leker på sidelinjen samtidig. I mine øyne er det til og med helt greit at bestefar er med på en fotballkamp fordi jeg er hjemme med en syk lillesøster, fotballspilleren synes ihvertfall det er kjempestas å ha med bestefar.

 

Ikke alle passer til å ha fire barn, men vi som har valgt å få det har gjerne overskudd, vilje og evne til å følge opp ;)

 

Hilsen ei som vokste opp med 4 søsken og aldri noengang har sett på det som en ulempe. Jeg har alltid satt stor pris på søsknene mine, og nå i voksen alder er vi mye sammen så barna våre kan leke sammen.

Ingen brannfakkel, men du snakker ut fra din situasjon. DERE greier ikke mer enn to barn, men andre, som oss f.eks greier fint oppfølging av 3 barn.

Vi er forskjellige rett og slett, det er ikke mer komplisert enn som så.

Annonse

Jeg har tre barn, har ikke noe problem med å hverken følge opp fritid, skolearbeid eller skape gode minner. Vi reiser på ferier og finner på mye sammen som familie. Nå er barna våre spredd litt i alder, så de har litt forskjellige behov og selvstendighets nivå, men det som er naturlig for oss er at feks eldstebarnet bidrar litt på sin måte med å sitte barnevakt så vi voksne feks kan dra på kino eller spise ute en kveld, ungdommen vår får da lønn for dette og synes det er kjekt å ha litt ansvar.

 

Hadde det ikke vært for alder og helse så kunne vi godt tenkt oss enda et barn, skulle fint greit å følge opp både det barnet og søsknene. Har selv vokst opp i en stor søskenflokk og vi hadde alt vi trengte, god oppfølging og mange gode minner fra barndommen og ungdomsårene.

 

Mitt inntrykk er at store familier samarbeider mer kansje, for de fleste så får man ikke 3-4-5barn på en gang, men spredd over kansje 10-15år, slik at barna etterhvert blir en naturlig ressurs i familien, noe som faktisk er veldig sunt og bra. Jeg er selv eldst og var vant med ansvar for yngre søsken, ikke at jeg på noen måte tok en foreldrerolle, men det gikk på å sitte litt barnevakt av og til, hjelpe til med litt barnestell og husarbeide. Ikke alltid jeg var like begeistret, men da jeg selv ble mor var jeg meget takknemlig for at mine foreldre faktisk hadde gitt meg det fortrinnet, jeg hadde mye erfaring og kunnskap, og ikke minst godt innarbeidede arbeidsvaner.

 

 

Når det gjelder gnist i forholdet så observerer jeg selv at mine foreldre er gift fortsatt og er meget lykkelige.

 

Men mennesker er forskjellige, så noen passer til storfamilier bedre enn andre.

Tror det har mye med innstilling å gjøre jeg.

Har flere venninner med to barn som er sååååååå slitne, som klager og syter over hvor lite tid de har til seg selv og hvor slitsom det er med barn. Så kjenner jeg andre med 3-4 barn som alltid er positivt innstilt, som er fulle av energi og drar unga sine med på turer i skog og fjell og som virkelig LIKER å gjøre aktiviteter med barna.

 

Har selv to, men ønsker flere. Tenk så fint å ha en liten "flokk", tenk så fint for barna å være mange, både i barndommen og når de blir eldre! Vi har overskuddet og ressursene heldigvis, så vi kommer til å følge drømmen om flere barn :)

Jeg er ikke enig. Selv er vi 3 søken å jeg føler vi ble veldig godt fulgt opp. Mine foreldre var med på det meste, jeg kan ikke huske en eneste kamp de ikke var der.

De kjørte oss alltid både til venner og andre ting vi skulle. Vi var i syden hver sommer, fjellet om vinteren og en del på hytten. De var kjempe flinke å følge opp med lekser og alt annet som måtte til.

 

Det var flere som jeg spilte håndball med der foreldrene gjerne ikke kunne komme selv om de bare var 2 barn så jeg tror det har noe med prioritering å gjøre. Jeg føler også at jeg fikk nok alene tid med de. Å jeg ville aldri byttet bort mine 2 søsken :D

 

Huset så også alltid fint ut og hagen var alltid velstelt.

 

Selv har vi 2 barn og venter nr 3. Vi har ikke noe problem med å skulle følge opp barna. Selvfølgelig kan du ikke være trener til alle lagene men det er ikke mitt mål heller. Mamma var min trener i flere år å det likte jeg ikke, så derfor er ikke det noe jeg har tenkt med mine barn.

 

 

Sviger har 7 barn.

Alle har hatt ulike idretter som de har blitt følgt opp., 5 av 7 er høyt utdannet. Alle er kjempe fornøyde med oppveksten.

Bare ta kontakt om du er i tvil.

 

Det viktigste for meg er at barna har søsken. JEG skal gjøre mitt beste for at jeg blir med de på skoleturer, idrettsstevner m.m.

 

Har venninner somhar mistet sin bror/søster. De har alltid ønsket å hatt flere søsken.

DET er såå viktig å ha søsken som voksen. DE er små i 15 år. etter det treng de ikke foreldra på samme måte.

 

Vi skal stoppe på 3. om den siste ikke blir tvilling da :)

Det er ingen problem vi har stor kapasitet og har høye krav til oss selv som foreldre. VI har god økonomi som gir oss en del friheter slik at vi kan feks. klare oss på en lønn så lenge vi måtte ønske det, reise på de feriene vi ønsker, kjøpe de klærne vi har lyst på osv.

 

Når vi kommer så langt at alle barna har fritidsaktiviter og trenger hjelp emd leksene har vi tilrettelagt slik at dette stort set kommer til å gå på skinner. For det første skal barna slippe å ha foreldre som står på sidelinja og overvåker hver en trening/øvelse. De skal også slippe å ha en organsiert aktivitet hver eneste dag. De trenger ro både for å bli kreative og selvstendige. Jeg er redd mange barn nå til dags blir utsatt for for mye stress, press og i tillegg ikke lærer seg å være selvstendige. Det er viktig på alle stadier i utviklinga at mamma/pappa eller annen form for veilider ikke hele tiden er til stedet for å ta valg og avgjørelser for dem. Vi skal vise at vi er tilstedet når de trenger oss, men ikke presse oss på når behovet ikke er der. Virker som mange sliter med å forstå at barna er enkeltindivider og ikke en forlengelse av en selv.

Men hva med meg da, som skulle ha bare to barn, men som nå venter tvillinger.. Har ei stor jente på ti år fra før, og redd for at det at vi får to små skal gå ut over henne. Hun har flere fritidsaktiviteter som tar tid og koster penger. Jeg er veldig glad for tvillingene vi venter, men er alikevel litt betenkt, selv om vi har økonomi til å klare det. Problemet er jo også at pappaen er borte halve året på jobb, og jeg da blir helt alene med tre unger. Men det må jo bare gå, selvfølgelig! :)

Annonse

Tror ikke du klarer å provosere så mange med dette innlegget faktisk. Det lyser for sterkt gjennom at du mener at ditt valg er det eneste riktige og derfor gidder ikke folk å "øse seg opp" siden du har gjort deg opp din mening og holder på den uansett.

 

Det er ditt valg å bli en curlingmamma som alltid har 100 % fokus på barna og som ikke kan sende de på en trening på egenhånd. Det er et greit valg, men ikke døm andre som velger annerledes.

 

Selv har vi bare to barn (+et i himmelen) og har en litt mer avslappet holdning til å "følge" dem opp en du har. Vi deltar alltid på alle foreldremøter og samtaler, men da stort sett bare en av oss. Våre to barn er totalt forskjellige når det gjelder interesser. Der vår sønn er den fødte atlet og mestrer alt han prøver seg på (stup, turn, klatring, fotball, snowboard, alpint, langrenn, skateboard +++) er vår datter en tenker som lever seg inn i bøkenes verden, hun spiller barneteater og danser. Mange av disse aktivitetene utelukker at vi som foreldre kan delta på hver trening/øving, men vi er jo selvsagt på alle kamper og fremvisninger. Enten begge eller den av oss det passer for.

 

Vi har vært foreldrekontakt og jobbet dugnad, men har aldri deltatt som trener e.l.

 

Min venninne med 4 barn på 9 år har en datter som spiller håndball (mor er sjåfør på bortekamper og med som leder på lengre reiser), en sønn som spiller fotball (far er trener), en datter som spiller i korps hvor mor er styreformann og minsten som ikke er med på noe organisert ennå. De har to hytter som de bruker flittig, de reiser ikke til syden HVERT år, men har hatt flere turer med alle 4 barna og følger opp hvert enkelt barn på en måte som imponerer fletta av meg!

 

Når det gjelder leksehjelp er det jo ikke sånn at man hjelper hvert barn en halvtime om gangen. Man plasserer alle barn i skolepliktig alder rundt kjøkkenbordet og hjelper til der det trengs. Jeg har vært der i de stundene, og det varmer hjertet mitt å se den eldste hjelpe nr 3 med pluss og minus stykker.... Det å ha så mange søsken tror jeg veier opp for de få gangene de må forsake noe pga at de er såpass mange.

Vi er alle forskjellige, og du har nok bare kapasitet til 2 barn. Andre kan ha 4 egne barn, og så bli fosterforeldre til to søsken i tillegg.

 

Dessertgenerasjoen trenger trolig ikke all den oppmerksomheten du gir dem, Du gjør kanskje barna dine en bjørnetjeneste med dine "høye" krav.

 

Tenk deg grundig om hva du egentlig ønsker å oppnå.

 

Mamma til 3, besøkshjem til to fantastiske brødre.

godt du sier vi er alle ulike,og godt er det....men må nåk si att ojojojojoj her sliter vi fryktelig iallefall.....................med den store ungeflokken vi har er det nåk inga håp lenger...vi er nåk langt utover de normale....ja og det er laaaangt utover og...ojojoj ...men vi elsker barn,elsker være mange ,elsker hverandre,elsker naturen,elsker ferier,,,vi har stooor campingvogn...og drar land og strand..og har det helt utmerket...hjelper alle med lekser mens middagen koker...huset er ryddigt og alle i seng innen 8...alle har det veldig bra og vi ælsker å være en "unormal" storfamilie,,,vi har valgt det sjøl,ønsket det, alle er planlagt og dette har vært vår drøm...vi har det toppens....(ingen av unga er intressert i idrett,så det slipper vi...=O) =O) )

- Hvis dere har 4 barn som spiller på 4 forskjellige lag, hvordan får man da sett de fleste av hvert av barnas kamper?

 

Har det slått deg at barna kan være i forskjellig alder, og dermed er på forskjellig nivå når det gjelder oppfølging? Mine barn er spredd på 15 år, så jeg har aldri hatt problemer med å følge opp kamper og lignende. Min mor var faktisk alene med 4 barn og klarte godt å følge opp både som oppmann og heiagjeng for oss alle...mellom yngste og eldste er det 8 år. Jeg var selv 15 år selv da min yngste bror begynte på skolen.

 

- Hvordan får man vært lagleder eller klassekontakt, samtidig som man skal være tilstede hos de andre?

 

Alle foreldre til alle barn kan ikke være lagleder eller klassekontakt. I løpet av 10 skoleår for 4 barn kan man fint rekke over et år eller to som det ene eller det andre for barna.

 

- Får barna mulighet til å ha med seg venner på ferieturer? ( ikke at dette er noe prekært behov i utg.pkt.)

 

Nei, at dette er et prekært behov når man har mange søsken? Tror ikke det. Men det er fullt mulig. Løsningen vil evt. være å reise på ferie med andre familier dersom man vil ha flere barn å reise med. Jeg hadde imidlertid venninner med på ferie selv om vi var 4 barn...

 

- Hvordan rekker man en halvtime med lekser med hver av barna, lage sunn mat, handle, dra på trening med en av ungene, kveldsmat, bading og lesing når man har mer enn to barn.

 

Ungene kan gjøre lekser rundt samme bord eller samtidig på hver sitt rom. Man trenger ikke sitte MED de og gjøre leksene FOR de. En lærer takler et klasserom fullt av unger. Handle og lage sunn mat er nødvendig enten man er 2 eller 10, det er daglig rutine uansett. Lesing hører forskjellige aldre til. En kosestund med lesing trenger heller ikke være 1:1.

 

 

-Hvordan rekker man av med alle foreldremøter, treningsarrangementer, bursdager og happinger som skjer?

 

Man gjør så godt man kan. Noen ganger kolliderer ting, og da må man løpe fra det ene til det andre. Men det kan jo også være jobbrelaterte ting, sykdom eller annet som gjør at man noen ganger ikke rekker over alt.

Tenker ikke at dette er noe problem. Hvorfor skal det være det. Jeg er eldst av 5 søstre og har alltid fått det jeg har trengt og en mor som stiller opp. Her var ikke far inne i bildet engang.

 

Jeg venter selv nr. 3 og jeg og samboeren min skal nok ikke ha noe problem med å gjøre alle de tingene HI skrev i innlegget sitt. Har god råd, så turer kommer vi oss på uansett. Ungene vil også være i ulike alrderstrinn, noe som gjør alt litt enklere ;)

 

Jeg tenker at man ikke skal dømme andre, men leve det livet man selv vil. Også kan andre leve slik de vil. Med 2 eller flere barn.

 

Hadde du snakket om foreldre som ikke hadde kapasitet til flere barn, hadde jeg støttet deg. Men her ser jeg ingen hu\indringer, bare nye spennende utfordringer ;)

Sånn tenker jeg også,- samt at jeg tar i betraktning oddsen for at jeg blir alene om økonomisk ansvar og praktisk organisering (om mannen dør, vi flytter fra hverandre, sykdom/uførhet osv osv) og da ser jeg for meg at to er nok :o)

 

Men jeg er vel kjedelig og lat, sikkert,- som tenker sånn....Litt pessimistisk og negativ også, får jeg høre..Må ikke tenke sånn..

 

Jeg derimot ser på meg selv som praktiker og vil være GODT forberedt på det meste som kan skje, uten at det er sagt at jeg FORVENTER brudd eller dødsfall.

 

Lat? Vil ikke si det,- jeg vil også delta som trener/lagelder og /eller i styre og stell i de aktivtetere barna er med på. SÅ langt det er mulig vil jeg vi begge skal være med og se på når barna opptrer eller har kamper. Jeg vil være der så mye som mulig. Og med bare to er jeg allerede gang på gang avhengig av samkjøring for og få hverdagen til og gå opp. Minsten har leggetid når største er på trening,- eller det er bursdag til en venn til den ene når den andre skal noe annet. Og venter med gru på hverdagen når minsten begynner på organisert aktivitet neste år. Og vi er to forelder, men mannen jobber henholdsvis to og tre kvelder i uka..De ettermiddagene kan jeg ikke dele meg..........

 

Samtidig vil jeg også trene regelmessig selv, og ikke være helt tømt når helga starter og grue meg til ny uke, og nytt stress hver bidige søndag...

 

Siden det er lov for andre med flere barn, eller ØNSKE om fler barn og si til meg at jeg er negativ, lat og fryktelig naiv som synes to er nok,- så må jeg få lov og si det om de som har/vil ha flere også..Men det gjør jeg ikke,- for jeg innser at jeg har MINE begrensninger og mål om oppfølging av barn,- andre har ikke samme begrensninger,- og har helt andre krav til hvordan DE synes det er viktig og følge opp barna. ALle må få gjøre sitt,- selv om jeg ikke greier og skjønne hvordan 3 og 4 barn kan følges opp like godt som bare to....Som sagt, allerede, med to barn og en med på fritidssysler, så greier jeg ikke få med meg alt.......

Det er faktisk ikke meningen du skal få med deg alt!

 

Ungene må jo også få ha et eget liv uten at mamma skal følge etter dem med skjørtekanten sin.

 

Har sett noen av de ungene, og herlighet for et ungdomsopprør det blir. Løsrivningsprosessen blir jo et helvete uten like når ungene aldri så mye som har gått på en trening uten at mamma står på sidelinjen og "overvåker".

Jeg jobber sammen med en "sånn" mamma som du virker til å være. Må si at vi humrer og småler litt i smug når hun sitter og legger ut om hvor VIKTIG det er å følge opp barna! I hennes øyne (og dine?) betyr det å følge til HVER trening, å alltid vite hvem, hva og hvor.... Mor og far må ALLTID levere og hente i barnehagen sammen, selv om far slutter jobb over en time før mor, de må ALLTID ta kveldsstellet sammen og begge må alltid møte på foreldremøter og samtaler.

 

Når barna er ute med venner, er foreldrene alltid ute, begge to, og ofte så "deler" de seg, sånn at de kan dekke hele boligfeltet - for da har de full oversikt over alt til enhver tid.

 

Stakkars barn, tenker jeg.... de må jo føle seg fullstendig overvåket og få panikk om de må gjøre noe på egenhånd. Den eldste på 6 år tør/får ikke gå i bursdagselskap alene engang - helst må begge foreldrene + lillebror også være med. Veldig populært blandt de andre barna:/

 

Jeg tror du må innse at selv med "bare" to barn, er det umulig å få med seg alt. Plutselig skal den ene spille fotballkamp den dagen den andre skal springe o-løp....hva gjør dere da? Faller hele korthuset sammmen?

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...