Kanskje en brannfakkel.. Men, de som velger å få flere enn to barn.

[Anonym bruker]

Jeg kunne aldri tenkt meg flere enn to barn.

Dette grunnet at jeg stiller høye krav til hvordan jeg skal følge opp barna mine i livet.

Jeg ønsker å ha mye tid til hver av de, og være tilstedeværende uansett om de er 2 eller 12.Vi vil bidra i idretten og hjelpe de med skolearbeid. Skape gode minner og være gode foreldre med overskudd.

Samtidig vil vi ha muligheten til å ta de med på fjellet når det er vinter, til syden på høsten og hytta på sommeren. ( Dette er selvfølgelig ingen must ).

I tillegg må vi skape oss tid til å ivareta vårt eget forhold og bevare gnisten.

 

Med flere enn 2 barn forstår jeg at dette aldri ville fungert, er myye jobb med to barn. Jeg vil se begge drive med sin idrett, ikke mannen et sted og jeg et annet...

 

 

Flere som tenker slik?

[Anonym bruker]

Er ganske enig med deg.

Syntes hvertfall man må tenke nøye gjennom det der før man får flere.

 

Men jeg skal helt klart ha mer enn 2 selv.

Er ganske sikker på at det ikke blir noe problem med oppfølging fordi det er stor aldersforskjell mellom dem.

[Anonym bruker]

Ja, og nei...

 

Jeg kommer ikke til å få flere enn to, da vi trenger assistert befruktning og bare får støtte til to. Etter det blir det så dyrt at det ikke er realistisk at vi skal prøve på nr. 3 uansett om vi skulle ønske det.

 

Så derfor har jeg begynt å tenke på fordelene med en eller to (slettes ikke sikkert at vi lykkes med nr. 2 heller). Og det med å kunne følge dem opp bedre enn hvis vi hadde mange er definitivt noe jeg har tenkt på.

[Anonym bruker]

Burde det ikke være opp til barna om de vil drive med idrett?

Hvis dere har nok overskudd til 2 barn, så er nok det riktig for dere, andre kan ha mer overskudd.. Dette får man aldri konkret svar på siden det er så individuellt.

[Anonym bruker]

Jeg kan være delvis enig selv om jeg har flere enn to... (Venter mitt fjerde). Men jeg tror det har litt med hvordan man samarbeider om oppgaver og hvordan man legger opp dagene. Jeg har god tid til alle tre mine, de får litt mammatid hver dag, og elsker sine lesestunder før de skal sove.

 

Skjønte ikke helt det du skrev om muligheten til å dra på ferie...Kan man ikke det med flere enn to barn? Vi gjør mye hele tiden, både planlagte og spontane aktiviteter, og at vi har tre barn har ikke hindret oss. Jeg tenker at så lenge man har økonomi og legger til rette er det ikke noe problem med flere barn. Våre er ganske tette...Når nr 4 kommer er det 7år mellom eldste og yngste. Ser på de tre vi har (hvor det er 4år fra eldste til yngste) at de har stor glede av hverandre.

[Anonym bruker]

Jeg skal bare ha to barn selv, men tenker ikke sånn som deg.

 

Vokste opp i en familie med 4 tette søsken. Og det ble ikke mye individuell oppfølgning som du skriver. Men jeg hadde gjennom hele oppveksten og også nå i voksen alder, det tetteste og næreste forholdet til alle mine søsken som man kan tenke seg. Har et fantastisk forhold til alle 3 og veldig glad for å ha mer enn ett søsken, vi er en kjempefin vennegjeng.

 

Så hvis jeg personlig skulle velge mellom individuell oppfølging av mine foreldre og et kjempeforhold til 3 søsken, ville jeg valgt søskenkontakten. De er alltid på mitt nivå, forstår meg, er i samme livsfase, støtter og hjelper meg, og vil være der fram til jeg dør.

 

Må forresten legge til at ingen i bygda bidro mer i forenings- og idrettsarbeidet enn mine foreldre, de hadde jo tross alt 4 unger som deltok!

[Anonym bruker]

Vi er 4 søsken. Var ikke i syden hver sommer. Vi var på telttur!

Vi fikk små ting i adventskalenderen, og arvet klær av hverandre. Vi kom oss til ridning, håndball og fotball. Enten alene, eller med foreldre.

 

Våre foreldre hadde eget firma og jobbet mye! De reiste også til syden engang i året, for å få fred fra alt!

 

Vi hadde en fantastisk oppvekst!

Vi er alle selvstendige, pliktoppfyllende mennesker. Har aldri blitt sydd puter under armene på ,og aldri manglet noe! Jeg ville ikke byttet oppvekst med de som var to, og fikk reise til syden hvert år! Vi har lært oss å jobbe for det vi vil, og at man klarer det man setter seg i hodet!

 

Ønsker at mine barn skal få en lignende oppvekst som jeg selv hadde!

[Anonym bruker]

Det barnet som er stor nok driver med idrett. En form for aktivitet er nok å forvente av en 2mann også.

Vi har begge to masse energi og står på mye både jobbmessig og privat. Allikevel, har vi begge bare to øyne, to hender og to bein, som hver for seg kun kan være et sted av gangen.

[Anonym bruker]

Er helt enig i tankegangen din og vi har 3 barn:)

Jeg jobber kun 50% fordi jeg vil være mest mulig med barna våre. Jeg jobber annenhver helg og resten turnus. Har de fleste ukedagene fri så jeg er hjemme når barna kommer fra skolen slik at jeg får fulgt opp lekser osv.

Minste er enda i barnehagen og han har full plass, men korte dager.

 

Jeg føler at vi fint får fulgt opp barna våre både på skole, fritidsaktiviteter og som familie. Begge jentene som går på skole har mange venner og har ofte med seg venner hjem, noe jeg syns er flott!

Vi legger tilrette for at barna skal bli fulgt opp godt før noen andre ting.

 

Men selv om jeg føler at vi mestrer dette, så ser jeg jo absolutt at det jo er en kabal å legge opp! Jeg bruker mye tid på planlegging slik at alle skal ha det best mulig og få vært med på det de vil, og det kreves jo selvsagt litt av meg som mor. Heldigvis så samarbeider mannen min og jeg godt, selv om han er en del borte:)

Men det å ha 3 barn eller flere krever jo klart litt mer, men med god planlegging så går det faktisk an! Og jeg er ingen supermamma heller:)

[Anonym bruker]

Synes ikke dette var så provoserende.

Men nå tenker du ut i fra de ressursene du har.

Vi har 4 barn og greier fint det du ramser opp der.

Våre fire barn slår de fleste av sine venner med bare et søsken i ferier, oppfølging, ting og klær, foreldretid og fritidstilbud.

Folk er forskjellig.

Noen får et barn og forsømmer det.

Noen får fem barn og gir barna den best tenkelige barndom.

Så synes du tenker med lite vidsyn og refleksjon.

[Anonym bruker]

Godt man har delte meninger.

Jeg tenker at dette med flere barn var mer normalisert tidligere. Det var ikke samme kravet til foreldrenes deltakelse på fritidsaktiviteter og skole.

Vi kunne selvfølgelig reist med 4 barn også,men både logistikkmessig og økonomisk hadde nok dette blitt betydelig redusert.

Vi har snakket om å jobbe et år i utlandet også, så barna kan oppleve en annen kultur, men dette er kun på snakkestadiet enda.

Barna blir langt i fra sydd puter under armene på. De må hjelpe til og protesterer aldri når de må gjøre noe eller hjelpe til. Vi fungerer som en familie.

 

Vi gir selvfølgelig barna frihet innenfor rimelighetens grenser, men jeg personlig føler at flere enn to barn ikke ville gitt meg muligheten til å være den mammaen for barna mine som jeg ønsker å være.

jeg ønsker å ha tilstrekkelig energi til oppfølging og tilstrekkelig til at jeg ikke er sliten og blir småsur.

 

Men, godt vi er forskjellige.

[Liv & Røre]

Vi greier alt du beskriver her med 4 barn.

Men vi er kanskje bare mere ressurssterke enn deg?

[Anonym bruker]

Jeg må bare spørre av ren nysjerrighet:

- Hvis dere har 4 barn som spiller på 4 forskjellige lag, hvordan får man da sett de fleste av hvert av barnas kamper?

- Hvordan får man vært lagleder eller klassekontakt, samtidig som man skal være tilstede hos de andre?

- Får barna mulighet til å ha med seg venner på ferieturer? ( ikke at dette er noe prekært behov i utg.pkt.)

- Hvordan rekker man en halvtime med lekser med hver av barna, lage sunn mat, handle, dra på trening med en av ungene, kveldsmat, bading og lesing når man har mer enn to barn.

-Hvordan rekker man av med alle foreldremøter, treningsarrangementer, bursdager og happinger som skjer?

 

Jeg passer ofte flere barn, så er ikke ukjent med arbeidet det er med flere barn... Alt tar jo nødvendigvis mye lenger tid.

Barna elsker at det er mange barn her, men merker tydelig hvor deilig de synes det er når roen senker seg og det er færre mennesker å forholde seg til her..

 

Ikke meningen å anklage noe, spør av nysjerrighet og fordi jeg ønsker å vite tanken bak å få så mange unger.

[Anonym bruker]

Vil ikke akkurat kalle det en brannfakkel at du evner å se dine egne begrensninger. Ikke alle som har ressurser og evne til å ta seg av mer enn to barn, noe du har innsett for din egen del.

 

Men siden du kaller dette for en brannfakkel så går jeg ut fra at du mener at dette gjelder for folk flest? I så fall så er jeg fullstendig uenig med deg. Jeg ønsker meg selv en stor familie, og håper på 4 barn. Jeg vet at jeg har både ressurser og evner til å ta meg av så mange barn, og gjør en god jobb med de to jeg har fra før. For meg handler det om prioriteringer.

[Anonym bruker]

Dessverre, det er en praktisk umulighet å mestre den jobben vi gjør med 4 barn. Men mindre man er blekksprut og mer mobil enn et normalt menneske.

 

[Anonym bruker]

Jeg er delvis enig med deg. Jeg er enig i tankegangen din, at man ikke skal bite over mer enn det man har mulighet til/ønsker. Man skal ikke få barn bare for å få barn. Man skal ha overskudd til å følge dem opp samt økonomi til å kunne forsørge dem. Men hvor mange barn man kan ha i praksis basert på dette er jo opptil enhver familie å finne ut.

 

Noen har flere ressurser enn andre og prioriterer annerledes.

 

 

 

[Anonym bruker]

Skjønner hva du mener, men den fineste gaven du kan gi ditt barn......er SØSKEN!!!!!

[Anonym bruker]

12.20 Fordi jeg noen år nå blir hjemme. Min mann tjener mer enn de fleste andre par gjør til sammen.

Dessuten kan man ikke sammenligne det å ha andre barn på besøk med egne barn. Det er mye mer slitsomt med andre sine barn man ikke kjenner rutinene til. Egne blir et maskineri som går av seg selv.

Mine barn driver med ridning, fotball, turn og dans. Det går veldig fint.

Leksene går som en lek og de er blant de flinkeste.

De er svært fornøyd med slik vi har det og ønsker seg enda er søsken. Men det kommer ikke til å skje.

[Anonym bruker]

Så enig, så enig. Har 5 barn, mannen jobber som fisker, så er mye alene med barna. Klarer å følge opp alle, men føler meg til tider som en oppvaskklut. Tiden med 2 barn var enkel og uproblematisk, så forstår deg godt. Når det er sagt, så angrer jeg ikke på mine 5, men tror det var enklere med mange barn på 60-tallet.

[Anonym bruker]

Er 12:26 deg HI? I så fall så virker du e smule sneversynt. Selv om dere ikke har ressurser til flere barn så betyr det ikke at andre ikke har det. Holdningen din er trangsynt og vitner om at du ikke evner å se at det faktisk finnes andre måter å løse ting på enn å følge fasiten din.

[Anonym bruker]

Jeg stiller også høye krav til hvordan jeg skal følge opp barna med lekser, skole, fritid, alenetid ++++ Har til nå fått med meg det meste, gått glipp av noe fordi jeg var syk. Jeg har mye overskudd, jeg og mannen har gnisten i behold, vi reiser på fjellet, syden og hytta og det går helt fint!

 

Og hold deg fast.. Vi har 3 barn!!! Planlegger en til om noen år også!

[Anonym bruker]

Det kommer jo veldig an på aldersforskjell og på barnas personlighet. Har du 2 rolige barn som er flinke til å aktivisere seg selv og leke sammen og ikke har de helt store trassanfallene, så forstår jeg godt dem som velger å få både 3 og 4 barn,særlig om de var i 20-årene når de to første kom til verden.

Personlig orker jeg ikke mer enn de to jeg har, men jeg er "gammel" og har lite energi. Lysten nr 3 er der jo, og hadde jeg vært 10 år yngre ville jeg sikkert satset på en eller to til om noen år.

Forresten er mitt inntrykk at de med mange barn ofte er ressurssterke og fulle av energi og humør, med unntak da selvfølgelig.

[Anonym bruker]

Man har jo søsken dersom man er to.

Og når man skal gi barna sine søsken, er det 1. Ingen garanti for at de vil knytte sterke bånd. 2. At dette søskenet er frisk.

 

Jeg vet om mange som bare ønsker seg barn og har reflektert lite over hvor om de mestrer alt det praktiske og tatt høyde for at det finnes muligheter for at barnet som blir til ikke er født frisk. Vil familien mestre dette?

Jeg er kanskje farget av at flere jeg vet om med mange barn ofte må nedprioritere andre ting. Huset ser bomba ut, hage er nedgrodd, bilene ser ut som søplefyllinger, barna er ofte på kamper uten noen av foreldrene og må ofte sitte på andre osv.

Og dette er mitt poeng, for uansett hvor ressursterk du er, hvor mye energi du har, så klarer man ikke å holde styr på alle områder samtidig med mange barn. Med mindre man ikke jobber eller jobber redusert. Klær som skal handles, vaskes, brettes, legges pent i skapene, aktiviteter som skal følges opp, lekser, venner, et pent hus og hage, pleie voksenlivet, utstyr som skal være i orden, bursdager, arrangementer, skoleturer, fotballturer, korpsturer, familiebsøk, sunne matvaner...

Nå gjelder dette selvsagt og langt i fra alle, vet også om de som klarer dette veldig fint og har 3-4 barn.

[Anonym bruker]

Det er rart du tror at siden du ikke klarer å følge opp mer enn to barn, gjelder det for alle..

 

 

[Anonym bruker]

Enig, jeg har to, å føler ikke jeg har kapasitet til flere uten å måtte bort prioritere tiden men de to små jeg har.

Ville også vært egoistisk å sette mange barn til verden for så å bare la dem seile sin egen sjø.....

 

Jeg var selv gammlest av en flokk på 5 å mamma som var alene hadde aldri tid til å hente meg eller bli med noe sted. Jeg måtte alltid haike rundt å sitte på med andre for mamma hadde jo de små som hadde lagt seg.

Følte meg lite sett og havna i feil miljø, drakk å røyka som 14 åring, men komm meg ut av det.

 

Mine to barn får tett oppfølging og jeg er med på alt.