Mamma`´n til bonusjenta ble lagt inn

[Anonym bruker]

på psykiatrisk avd i helga.Nå er bonus hos oss og nå lurer jeg på hva og hvordan vi skal gripe dette an.Hun er 11 år .

 

Moren har store problemer (alkohol og suicidal) og kommer nok til å være innlagt en stund.

Vanligvis har vi 50/50,men nå vil vi ha full omsorg til mor er på beina igjen.

 

noen som vet eller kan noe om dette?

Beklager at det ble rotete skrevet,men kan heller svare hvis det er noe .

 

På forhånd takk!

[Anonym bruker]

Hvordan gripe hva an?

 

Hun er jo hos dere allerede, og blir selvfølgelig hos dere.

 

Tenker du på økonomi, videre samværsavtaler eller?

Tror dere bare får ta en dag av gangen, evt ringe nav og høre hvor lenge mor må være innlagt for at dere skal kunne kreve bidrag..

[Anonym bruker]

Akkurat det med penger driter vi i nå. Vi klarer oss vi.Tenkte mere på hva vi skal si til henne og hvor mye vi skal si.

 

Dette var overraskende på alle.Visste hun hadde seg litt i glasset på kveldene men ikke at hun ikke ville leve mer. Totalvraka bilen med vilje for hun ikke ville leve mer.

 

Har et godt forhold og samarbeid med mor og stefar.Han er helt topp og har de 2 minste hjemme.

 

Så utrolig vanskelig og trist dette.

[Anonym bruker]

Uff, det hørtes ut som en vanskelig situasjon, men midt oppe i dette er det fint at jenta har et trygt og stabilt sted å være i denne tiden!

 

Jeg vet ikke hva som er riktig å si eller gjøre overfor denne 11 åringen, men det kan kanskje familievernkontoret hjelpe til med? evt kanskje kristeteam i kommunen? Jeg tipper i hvertfall at en på 11 år har fått med seg mer enn man kan tro om hjemmesituasjonen og det vil nok være en fordel å snakke med henne om det...ikke bare late som ikke noe!

 

Jeg håper dere får hjelp og at dere tar godt vare på barna. (Det høres det jo ut som dere gjør allerede! )

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg har overhodet ikke erfaring med dette - men vil bare fortelle deg råd vi fikk for en stund siden.. Så velger du selv om du vil benytte deg av de!

Vi fikk et veldig sykt barn - med sammensatt alvorlig sykdom. Etter en stor operasjon så det ut til at babyen vår ikke kom til å overleve - og vi fikk beskjed av psykologene på Riksen at det var på tide å få inn storebror på 3 år. Vi sa at vi visste ikke hva vi skulle si til han - spesielt siden han var så liten... Hvor mye forsto han egentlig?

De rådene vi fikk var alle fagfolkene enige om... Hold dere til sannheten. Fortell i korte trekk om hva som har skjedd - og øk på alt etter hvor stor forståelse barnet har.

Så mitt råd blir jo da til deg at dere må fortelle det som det er. MEN presiser at nå er mamma en plass hun får hejlp- Leger og pleiere som passer på henne, og skal prøve å gjøre henne frisk igjen. IKKE prat over hodet til denne jenta - hun får med seg MYE mer enn dere tror og tenker...

 

Lykke lykke til!!!

[Anonym bruker]

Åh, da skjønner jeg.

 

Dere må ihvertfall ikke finne på å lyve, men dere trenger ikke fortelle hele sannheten heller. Det finnes måter å fortelle barn om psykisk sykdom på som er forståelig for dem, men kanskje dere trenger litt hjelp. Hva med å ringe helsesøster i dag, hun vet hvem dere kan ringe til for å få litt veiledning. Det finnes f.eks støtteforeninger for pårørende til psykisk syke, og de jobber også med barn.

 

En vanlig forklaring til barn er vel at det går an å bli syk i tankene sine, men en 11 åring er ganske stor også og forstår mer enn en 5 åring. Jeg ville spurt ekspertisen om hjelp jeg.

 

Det er veldig viktig at barnet forstår at mamma er på sykehuset for å få hjelp, at mamma er syk. En unge kan fort få for seg at det er hennes skyld, at hun har slitt ut mamma ved å være rampete osv, alle sånne tanker må plukkes vekk så barnet ikke går med skyldfølelse eller dårlig samvittighet.

 

Lykke til alle sammen!

[Anonym bruker]

Ønsker dere alt godt. Snakk med bonusjenta, skolen hennes og selvsagt hennes pappa. Kanskje godt for henne å snakke med f.eks helsesøster.

 

Dette er ikke lett for noen av dere, og ønsker dere alt godt. LYKKE TIL!!

[Anonym bruker]

Dere kan ta kontakt med NAV og med barnevernet for hjelp og rådgivning. Barnevernet kan være behjelpelig med veien videre, hva dere skal si til jenta og hvordan dere skal forholde dere til mor. De kan også hjelpe med at dere får full omsorg for barnet (høres ut som dere burde ha det fast for når mor er så syk så vil det ta lang tid før hun blir så frisk at hun burde ha omsorg for barn) og alt det praktiske rundt dette.

 

Selv om penger ikke er det viktigste og at det ikke er det dere tenker mest på så er det likevel lurt å kontakte NAV. For det koster å ha en nesten tenåring i hus. Fars bidrag til mor må stoppes og barnetrygden burde bli overført til dere.

Hvordan man gjør dette vet jeg ikke, men det vet nok NAV.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Er de to yngste du skriver om mor og stefars unger?

 

 

[Anonym bruker]

Hei, takk for svar! Ja dette er vanskelig, skal sette oss ned med snuppa i kveld når de små er i seng.

 

09.13 ja det er deres barn. Hun har og en jente på 14. hun er ellers en flott mamma.men nå trenger hun hjelp.håper bare det ordner seg greit for alle.

[Anonym bruker]

Vil bare si at du høres ut som en utrolig flink, flott og omsorgsfull stemor. Du bryr deg genuint om hvordan du skal takle situasjonen, du bryr deg ingenting om det økonomiske og du sier bare gode ting om barnets mamma. Det høres på en måte selvfølgelig ut, men det er det overhodet ikke. Hun er heldig som har deg.

 

Ellers vil jeg si at jeg opplevde en veldig dramatisk skilsmisse som 12-13-åring (uten at dette på noen måte er sammenlignbart), og jeg vet alt om hvor mye barn forstår. Vær for all del ærlig med henne. Jeg tror kanskje jeg ville spart henne for informasjonen om at mor er suicidal - det er sterk kost for en ung jente. Utover det ville jeg vært 100% ærlig. Det er også viktig at hun vet at hun kan spørre hvis hun lurer på noe, og at hun kan få snakke med en annen voksenperson (psykolog, helsesøster, sosionom) dersom hun ønsker det. Vær også veldig obs på hva dere sier på kvelden når hun har lagt seg. Jeg overhørte ting i de sene nattetimer som jeg aldri skulle visst.

[Anonym bruker]

tusen takk. 10.26 du sier mye fint og lurt. Vanskelig for oss voksne å få prata siden vi har 2 små barn her i tillegg.

Men fikk snakka med foreldrene til "tina" og fikk greie på en del ting vi ikke visste. Hun har hatt det ille lenge.

 

Vet ikke helt hva som skjer fremover men skal samarbeide og snakke mye med "eksfamilien" og gjøre det beste ut av det.

 

Takk for gode ord ,jenter.

[Anonym bruker]

Jeg synes dere skal ta kontakt med helsestasjonen og snakke med dem. Dersom hun har blitt så dårlig at hun er lagt inn, har antagelig barnet lidt under dette lenge og kanskje hun trenger noen å snakke med? Der kan dere også få råd ifht hva dere skal si og ikke. En elveåring skjønner veldig mye!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hei!

Min mor ble lagt inn da jeg var liten. (ikke like ille som dette)

Vi fikk da beskjed om at hun var sliten, og måtte hvile seg en stund.

 

Dette var en forklaring vi syns var helt fint. Vi syns ikke sykehuset var like skremmende, for hun var der jo bare for å hvile.

 

Det blir vel å fortelle sannheten, på en moderert måte?

[Anonym bruker]

En 11-åring vet noe mer enn hva dere tror. Siden hun har bodd med moren har hun nok merket mye, selv om hun ikke har sagt noe. Å si sannheten er jo det eneste rette, men den må tilpasses. Kanskje faren kan ta en prat med henne, og på den måten finne ut hvor mye hun vet? At dere holder tilbake veldig mye, når hun kanskje allerede vet mer enn dere forteller, kan slå tilbake.

 

Det er sjanse for at sykehuset kontakter barnevernet i slike tilfeller. Når slike ting skjer og den det gjelder har barn er det noen steder automatikk i det. Dette kan være selv om personen i realiteten ikke har samvær, så vil tro det blir aktuelt i denne situasjonen.

Syns dere kan ta en tlf til barnevernet selv og forklare situasjonen. Om moren krever å få barnet tilbake etter sykehusopphold er det greit ha hatt kontakt med dem. De kan også hjelpe dere med hva/hvor mye som bør sies.

[Anonym bruker]

Hun er 11 år så hun forstår ganske mye, vurder modenheten hennes og snakk åpent med henne om psykiske sykdommer, at noen ganger så har hodet vårt jobbet overtid og slutter å fungere som det skal en periode og da trenger vi hjelp og den hjelpen skal mamma få nå slik at hun blir frisk og får det bedre.

 

Om jenta vet om alkoholproblemene ville jeg snakket med henne om det også, snakket om alkoholisme som en sykdom og at mamma nå får hjelp til å bli frisk. Snakk med henne om at dere skal alltid være der for henne, gjør det klart for henne at dere er trygge.

 

Jeg ville nok ikke latt jentungen vært så mye hos en person med suicidale tendenser og et alkoholproblem så håper pappaen til jenta nå overtar hovedomsorgen.

[Anonym bruker]

Ang å overta omsorgen og fikse det formelle så handler det selvføglelig ikke om penger. MEN det handle rom at jenta kan vite at hun skal være der, føle seg trygg, og føle at faren gjør det han kan for å skjerme henne.

Jenta er i en alder hvor hun er lettpåvirkelig og hun nærmer seg puberteten. Å besøke mamma er selvføgelig ok og dagssamvær etterhvert, men å bo der halve tiden håper ejg virkelig hun slipper.