Kjeft, kjeft, kjeft...

[MaybeAgain]

 

Er det flere enn meg her inne som til stadighet får dårlig samvittighet for kjefting og krangling? Til tider føler jeg at jeg ikke gjør annet.

 

"Ikke hel saft på gulvet"

"Ikke klatre opp på badebenken"

"Nei, ikke kast maten utover kjøkkengulvet"

"Nei, mamma sin mobil går i vranglås når du trykker feil kode hemingsløst!"

"Kan dere høre etter!"

"Ikke dytt hverandre"

"Nei, det er ikke lov å bite eller knipe hverande!"

"Nei, det hjelper ikke med krokodilletårer og raseri fordi du ikke får den tredje isen i dag... og kom deg ut av fryserern - det er ingen vits å rive opp posen med frosne tyttebær!!"

 

Jeg føler meg som en kjempe kranglemaskin....

Og så når de sover søtt om natta og jeg sjekker innom dem, ser de så inderlig søt ut og den dårlige samvittigheten melder seg... Eller i det de legger seg og sier "Elsker deg mamma, du er bestevennen min!".

Herlige barna mine - men guri malla, ingen kan gjøre meg så eitrende galen heller...

Noen stjernetips å komme med? Er det flere som meg der ut?? )

 

 

[Anettemor82]

Ingen stjernetips bare "Jeg føler det på akkurat samme måte", Men gjør det samme som deg på kvelden. Beundrer dem når de har lagt seg til å sove. Hvor gamle er dine? kjønn?

[MaybeAgain]

Hei,

 

Jeg har jenter i beste trassalder )

 

Som akkurat nå sitter som små lys og ser på "Knerten" i sofaen. De gode øyeblikkene sletter all frustrasjon på et blink )

 

Det er vel kanskje are slik det er å være mor da....

 

Ha en fin søndag!

[Giss]

Sender en klem!

Kender den fornemmelse.

Forsøker at være positiv, vinkle ting mest mulig positivt, ikke heve stemmen osv.....og nogen gange blir det bare for mye likevel og synes jeg starter hver setning med nei.

Men nogen ganger er alt bare flott og da vil jeg jo ikke bytte med noen i hele verden!

Den dårlige samvittighet hjelper ingenting, men har jeg mislykkes en dag og har vært for mye negativ da lover jeg meg selv å gjøre en ekstra innsats neste dag. Og ungene forventer jo også å få et nei når de gjør gale ting med vilje. De tester jo både oss og seg selv hele tiden så jeg tror ikke det er til å unngå. Hvis du ikke reagerer eksalerer de det bare inntil de får en reaksjon.

[Anonym bruker]

Hmmm, høres ut som dere kunne glidd rett inn i miljøet her i huset. Har to på 1 og 3 år som jeg har hatt hjemme i 6 uker (!) nå i sommer, kjenner egentlig en liten lettelse over at de har barnehageplass fra denne uka...

 

Enkelte dager føles som en endeløs rekke kjefting mens jeg løper fra katastrofe til katastrofe med tørkeklut og vaskeremedier, mens jeg skifter bleie på minsten eller følger elste på do klarer den andre å finne på noe fanteri.

 

Men innimellom er de jo helt fantastiske og vi har mye morro. Men det er sannelig lett å glemme når de tørner sammen med rop og skrik i kassakøen på rema etter en allerede lang dag med etterhvert lavt blodsukker.

[MaybeAgain]

Misforstå meg riktig damer - men det er egentlig godt å høre at det er flere som føler akkurat det samme.... Det betyr at det er helt normalt. Og det visste jeg jo allerede sånn rasjonelt, men i hjertet....

 

Nyt kvelden og voksentid - i morgen er en ny dag for nye muligheter (og nye katastrofer med syltetøyklin, veltede melkeglass, fotspor på parketten etter gjørmen i hagen, vann utover kjøkkengulvet og mobiltelefoner som sletter profilen pga små klåfingre......)

 

)

[Bridy og lille øks med umbrako]

Jepp! Har det akkurat sånn her å, med gutt 4 år å jente 3 år.

Dem krangler konstant å jeg kjefter:(

Har ingen andre tips enn å prøve å holde stemmen rolig, men bestemt.

Mine må også opp på rommet når dem har gjort noe, selv om det bare blir et minutt, så kommer dem ned å sier unskyld etterpå. Men så er dem i gang igjen .....phuh.

 

Men de gode øyeblikkene er de jeg husker om kvelden:)

 

Tror dette er ganske vanlig.