Jeg gjør aldri husarbeid....

[Anonym bruker]

Jeg lager det meste av middager, baker, bretter tøy og handler, men ellers er det mannen som står for alt husarbeid.

 

Det høres kanskje deilig ut, men grunnen til dette er at han rett og slett har støv på hjernen. Han kan ikke slappe av hvis det ligger klær i vaskemaskinen, hvis det er bittelitt rusk på gulvet eller flekker på speilet. Når vi har spist middag kan han ikke gå fra kjøkkenet før det er helt strøket, det er helt umulig å "gjøre det senere".

 

Hadde han nå gjort alt dette i all stillhet, hadde det jo vært greit, men han kjefter og maser hele tiden. I følge han er vi andre "griser" og hadde det ikke vært for han hadde vi levd i et grishus. Når datter grer håret får han nærmest åndenød og forlanger at hun skal gå ut og gjøre det, for det detter jo hår på gulvet, må vite!!

 

Jeg liker å ha det rent og pent rundt meg, men er av den formening at vi ikke dauer av litt støv, og det vi ikke rekker i dag kan vi gjøre i morgen. Han er mye ute og reiser, og da holder jeg jo huset helt rent og ryddig, men når han kommer hjem er det første han gjør å vaske alle gulv...

 

Jeg er en ganske sterk og sta person, heldigvis, så jeg nekter å la meg presse til hans "standard" - og forsvarer barna når han klager for mye på dem. Men jeg merker at det sliter på å leve med en parodi på en husmor fra 50 tallet.

 

Noen som har forslag til hva jeg kan si og argumentere med for at han skal slakke litt på krava både til seg selv og oss andre?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg hadde fått mark av å leve med en pedimeter av en mann. Lider han av tvangstanker eller?

[Anonym bruker]

Jeg har en mann som er litt som din, men heldigvis har han gangsyn nok til å skjønne at hans metode er litt ekstrem og at folk må få leve i et hus også.

Han aksepterer iallefall det at det blir skittent av å leve og puste, og at man ikke kan fly rundt og skure gulv hele dagen, og tåler rot fra ungene. Men vi har nå hatt våre greier, der han har gått og tørket støv oppå der jeg allerede har vasket..

[Anonym bruker]

Mannen din høres ut som en drømmemann, med unntak av at han kjefter på barna da... Her hos oss er det omvendt. Uff, nei.. en drømmeman ble kanskje litt feil, jeg skjønner at han kan være vanskelig å leve med, det er bare det at min mann ikke gjør en dritt hjemme.

 

Kan du ikke bare la han leve med sine evt tvangstanker og la han gjøre husarbeid, men snakke med han om at han ikke kan kjefte på barna fordi de f.eks grer seg inne. Men forsåvidt er jeg enig i at det å gre seg gjør man på badet, evt plukker man opp hårene etter seg om man grer seg i sofaen.

 

Barn må få lov til å være barn, og en del av barndommen er å rote, grise og søle. Men husk også at en del av oppdragelsen er å lære bana å rydde opp etter seg. Når de er ferdig, vel og merke.

[Anonym bruker]

Hahahah her i huset er det faktisk JEG som er sånn som din mann og ikke mannen min.)

støv på hjernen ???NEEEI men liker å ha det ryddig og reint rundt meg

[Anonym bruker]

Send han hit!!!

[Anonym bruker]

Min mann har støv på hjernen, men gjør aldri husarbeid selv. Bare klager på at jeg ikke gjør det bra nok...

[Anonym bruker]

Min mann er litt sånn.

 

Venter vi besøk skal det være strøkent her så da kan jeg nesten ikke sette meg ned uten å føle at han ergrer seg. Han kjefter ikke akkurat, men kommer med kommentarer. "Det ser ikke ut her", "jeg hadde håpet du hadde fått tatt unna litt mer", "har du gjort noe i det hele tatt"... Og han hevder stadig at det ser ut som et grisehus. Når moren hans er på besøk (overnatting og lengre besøk) driver hun å skal hjelpe meg, krabber rundt på gulvet med gulvtua, ommøblerer for å komme til overalt. Blir gal av begge to, og har sagt klart fra til mannen at om han så mye som insinuerer at jeg ikke gjør ting bra nok, så får han gjøre det selv. Han vet at det får meg til å føle meg udugelig, og jeg var ganske nylig så nedfor at jeg vurderte å dra fra både mann og barn, for jeg føler meg så håpløs husmor at de klarer seg bedre uten meg. Når jeg fortalte at jeg tenkte meg på et jobbintervju i motsatt kant av landet, tror jeg han begynte å forstå litt. Han har blitt bedre, men jeg er fortsatt anspent og redd for å ikke gjøre ting bra nok.

[Anonym bruker]

Heldige du. Mannen min må mases på for den minste ting for fellesskapet. Det at barna ikke skal gre seg rundtom i huset er vel bare naturlig å reagere på? Det er på badet en steller seg. Vi kan godt bytte mann....

[Anonym bruker]

Jeg var sammen med en mann som din for mange år siden. Heldig vis forsto jeg at jeg ikke ville leve slik og gjorde det slutt med ham. Han hadde mange gode sider, men et sånt menneske kunne jeg ikke levd sammen med.

[Anonym bruker]

Det er nok ikke så alvorlig som tvangstanker, men han har liksom blitt verre med årene:) Da ungene var små (de er tenåringer nå) tok vi alltid helgevasken sammen og så støvsugde vi og tøket av sånn etter behov resten av uka. Det var aldri snakk om at de ikke fikk leke og rote når de var små, men nå som de er større forventer han at de skal ha samme standard og se tingene på samme måte som han.

 

De skal holde rommene sine ryddige og rene, og da nekter jeg å gjøre noe der, samme hvor fælt det ser ut. Vil de bo i en svinesti, så værsågod:) det er aldri så ille at det er snakk om helsefare eller noe sånn - men mannen KLARER bare ikke å la det være. Så nå vet de jo at hvis de ikke gjør noe, så kommer pappa med filla og ordner opp. Da tar de heller mot den kjeften, i bytte får de jo rene rom:))

 

Han er en flott mann og fantastisk far, så det har aldri vært snakk om å gå fra han pga av dette (!!), og jeg klarer fint å stå opp for meg selv og nekter å la meg trekke inn i "galskapen", men klart jeg kjenner på samvittigheten når jeg sitter og leser i sofaen mens han går med moppen over et gulv jeg ikke kom på trengte å bli vasket engang...

 

I det store og hele er det bagateller, men noe skal man visst aldri bli enige om:))

 

HI