Sliter med å glede meg over babyen...

[Anonym bruker]

og livet ellers. Jeg har ei datter på 7 år, og ei lita på snart 4 mnd. Jeg elsker dem over alt på jord!! Jeg har en flott samboer, som sagt 2 flotte barn, jeg har god jobb, det har han også, og så har vi et flott hus. Jeg har alt man kan drømme om. MEN jeg mangler livsglede...jeg er så livredd for alle jeg har kjær, og spesielt babyen min. Istedenfor å glede meg over hvor heldig jeg er, og kose meg hjemme sammen med babyen og familien i permisjonstiden, så går jeg og er livredd for at noe skal skje. Jeg takler nesten ikke at andre går tur med babyen engang, for jeg er redd for at vogna skal velte, at de skal glemme å ta på bremsen på vogna, eller at babyen sovner inn. Det er så sliitende at jeg snart blir sprø! Når jeg koser, synger og leker med babyen så gråter jeg inni meg, fordi jeg er så uendelig glad i henne at jeg tenker bare på hvor uutholdelig tanken er på å miste henne.

Når hun sover om natta så sjekker jeg til henne hele tiden.. jeg sover ikke skikkelig om natta, da jeg plutselig bråvåkner og lynsraskt tar ei hånd oppi sprinkelsenge for å sjekke at hun puster.

Jeg er ellers ikke en overhysterrisk person, og jeg var ikke sånn da hun første var baby.

Det er vel ikke dette man kaller fødselsdepresjon eller?

Kanskje jeg skulle ha prata med de på helsestasjon?

Jeg takler ikke å ha det slik.. klarer ikke å fungere normalt.

Noen som vet hva jeg snakker om, eller har hørt om noen andre som har det slik?

[Anonym bruker]

Nå leker jeg litt hobby-psykolog: Kan det være slik at du egentlig er så lykkelig som du aldri trodde du skulle bli og nå bare går du og venter på at noe skal gå galt for når man er så lykkelig som du er og har alt man har drømt om så bare det gå skit og noe fælt må skje?

Kan det være slik?

[Anonym bruker]

Snakk med helsestasjonen, dette kan ha sammenheng med hormoner og fødselsdepresjon. Den arter seg nemlig firskjellig fra person til person.

[Anonym bruker]

Ja, det er liksom den tankegangen jeg har. Jeg har møtt en del motgang i livet (ingenting alvorlig), så jeg tenker ofte at "Dette er for godt til å være sant". Skulle ønske jeg kunne føle ordentlig GLEDE! Har ikke gjort det 1 gang, siden minsten ble født

Men jeg gjorde det da jeg var gravid.

Det er som om bekymringene tar alldeles overhånd...

HI

[Anonym bruker]

Dersom du har en fastlege du føler du kan snakke med ville jeg fått en time (fort) til fastlegen. Jeg gjorde ihvertfall det, og fastlegen min hjalp meg mye

[Anonym bruker]

Var du ung med første? Ung og uten bekymringer? Så fikk du neste som mer voksen, alvorlig og ansvaret med å ha barn og baby slo inn med full styrke? At det kom som enda større sjokk på deg siden du var mer naiv sist?

 

Det enorme ansvaret med ånha baby/barn er jo overvelmende! Søk hjelp på helsestasjonen.

[Anonym bruker]

Ja d stemmer helt med hvilken situasjon jeg er i 23.48

Det har jeg faktisk ikke tenkt over!

HI