Jeg har enormt mange udefinerbare følelser inni meg. Jeg vingler. Jeg er sint. Jeg er redd. Jeg trenger synspunkter eller bare noen ord om at det kanskje ordner seg.. Ang. gå fra mannen.

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i 10 år. Forholdet har gått opp og ned i alle år. Vi har et barn på 3 år. Mannen min er en god pappa som elsker å finne på ting med barnet vårt.

 

Det har skjedd en del ting som har ført til at jeg nok en gang tenker på at jeg burde finne meg en leilighet. Jeg føler meg ikke respektert og verdsatt, heller misforstått og uelsket. Jeg vet ikke om jeg orker å ha det sånn i mange år til. Jeg har aldri bodd for meg selv. Flyttet rett fra min kjære mor og inn i en leilighet sammen med samboeren. Vi har det forferdelig godt når vi har snakket ut om ting, og er enige om at vi skal være bevisste på forholdet. Men det er dette med respekten da.. Han er sta, bryr seg ikke en døyt om hva andre mener om han, han er kald i diskusjoner, viser ikke følelser i diskusjoner i det hele tatt. Han kan bli bråsint og farer opp og mot meg hvis jeg provoserer han godt nok(som han selv sier). Jeg føler meg misforstått i diskusjoner og han påpeker at det ikke nytter å snakke med meg noen ganger, fordi ting ikke går inn og at jeg har tungt for det. Jeg føler likevel at jeg er veldig glad i han, og han er glad i meg. Men det blir på en måte glemt når vi diskuterer fordi han sier så mye stygt for å trykke meg ned. Den siste tiden har jeg tenkt at det hadde vært bedre å være alene. Men...

 

Men, men, men.. Jeg er livredd!! Jeg har årsinntekt på 346000, men er så redd for at jeg ikke skal klare meg alene økonomisk. Jeg har ikke bil lenger og er avhengig av den for å komme meg på jobben som er 30 minutter unna. Vi har biler nå, men begge står på han og er etter hans penger. Vi har adskilt økonomi, eller vi betaler felles på huset og strøm, og kjøper mat begge to, men ellers er den skilt.. Jeg søker bare etter et spark bak, eller kanskje (helst) "det vil bli bedre".. Hehe. Jeg har ikke stått på egne bein før, og klarer ikke se for meg hvordan det kunne blitt. Jeg tenker også på barnet vårt som ikke vil vokse opp med foreldrene sammen. Vi er nemlig fin som familie mot sønnen vår. Finner på mange ting sammen, og kan ligge å kose på sofaen som et kjærestepar når han er våken..Innimellom.. Jeg er så usikker at jeg vet ikke hva... Ikke vil han være med på parterapi heller. Det er han vel for stolt til.

 

Hva skal jeg gjøre?! Egentlig også et spm til meg selv.. Bare redd..

[Anonym bruker]

Vet det er mye å lese for dere, men er egentlig bare ute etter erfaringer fra alenemødre, kanskje noen som nettopp har gått ut av et forhold. Hvordan er det den første tiden? Hvordan tar dere dette opp med barn (3-4 år), og økonomisk? Leier du, hvor mye i mnd?

 

Hi

[Anonym bruker]

Det er så fint alene at selv med litt dårlig økonomi, så er det bedre enn et dårlig forhold

 

 

Jeg kjenner igjen en del av det du skriver. Jeg vet at jeg og min eks(far til mine barn) nok vil ha et elskerbånd til vi dør. Vi er seksuelt skapt for hverandre, og selv med mange år fra hverandre, så føles han som familie. Men jeg elsker han ikke lenger slik en skal elske sin mann. Jeg vil ikke tilbake til han, og har fått meg en mye bedre mann

 

Å ta det opp med barn er ikke det viktigste. Det tar en når ting og spørsmål kommer, når de er så små. Den første tiden er tøff. Det er mye å ordne. Og en skal finne sin nye hverdag. Men etter en stund så forstår en egentlig ikke hvorfor en ikke gikk før

 

NAV har mye info, og på aleneforeldredebatten til venstre her, så finnes det en link til diverse stønader når en blir alene med barn

[Anonym bruker]

Takk for svar! Å gå fra å tenke det til å faktisk gjøre det, er det vanskeligste synes jeg. Jeg aner virkelig ikke hva jeg skal gjøre, og hundre tanker fylles i hodet. Mange av tankene er jo helt på jordet også, som hva vil venneparene si når vi ikke kan dra på fellesferier lenger, hva med svigers som jeg er så fryktelig glad i, og i tillegg til at jeg jobber turnus og da kvelder. Mannen min har tidligere sagt at han vil ha 50 % av tiden med barnet, og det kan jeg ikke nekte han. Det hadde vært forferdelig mot barnet vårt som er så glad i pappan sin. Liker det du skriver om at man etter en stund ikke forstår hvorfor man ikke gikk før, men klarer likevel ikke se for meg at jeg noen gang vil tenke slik. Jeg er jo så glad i familielivet vårt, det er bare ting som mangler.. Nei, huff.. Nå begynner jeg på en lang avhandling igjen, og det skal jeg ikke. Jeg skal sjekke aleneforeldredebatten (visste ikke at det var noe sånt her engang, gulp), men noe stønader har jeg ikke krav på siden han vil ha 50%. Men takk for oppmuntringen eller hva jeg skal si

 

Hi

[Anonym bruker]

Jeg mener du skal forsøke en gang til å få han med i parterapi! Hvis han nekter igjen, kan du prøve å forklare at det må til ellers går du. Jeg synes alt for mange gir opp alt for fort. Men man må være to om å prøve å klare seg gjennom en krise i forholdet. Da er kommunikasjon alfa omega. Jeg har hatt delt omsorg med far til datteren min siden hun var fire- og det er absolutt ingen dans på roser. Det er også vanskelig for barna at foreldrene bor hver for seg. Datteren min sliter med dette fremdeles, hun er 16 nå, og må til psykolog pga lav selvfølelse og angst som følge av uro og stress i forhold til flytting frem og tilbake mellom mamma og pappa- og konstant dårlig samvittighet og en følelse av å ikke strekke til.

 

Jeg synes det høres ut som dere har et godt grunnlag for å jobbe med forholdet og jobbe for at det skal holde.

[Anonym bruker]

Han er så sta at parterapi vil bli veldig vanskelig. Da sier han at han heller gir opp. Vet ikke om det er noe han bare sier, og det vet jeg vel ikke før jeg gjør alvor av å gå..Kanskje han våkner.

Vi har fine perioder, og ekstremt dårlige perioder. Kunne ønske kommunikasjonen mellom oss var bedre, men jeg føler at det kun er jeg som forsøker å redde forholdet. Føler han jatter med meg, prøver litt å forbedre seg etter praten, så dabber det av igjen, og ny diskusjon og mange stygge ord for å såre. Han vet hva han skal si for at jeg skal knekke.

 

Jeg blir redd når jeg leser det om datteren sin. Jeg vil aldri i verden at barnet mitt skal flytte hver uke, men det hadde jeg ikke klart å unngå. Hvis ikke familievernkontoret hadde klart å satt andre tanker i hodet på han da.. Huff! Jeg føler virkelig med deg, og håper du tenker at du gjorde det du mente var best den gangen, mtp at hun skulle få et godt forhold til pappan sin også.

Jeg finner vel ut av dette etterhvert

 

Takk!

[Anonym bruker]

Jeg mener ikke at man skal holde sammen for enhver pris. At det ble slik med datteren min betyr ikke at andre får det slik. Men vil påpeke at 50% deling og mye flytting nok ikke er bra for de fleste barn. Jeg trodde det var det beste den gangen, ja.

 

Det høres ut som mannen din har mistet all respekt for deg- det mest elementære i tillegg til følelser i et forhold. Hvis han ikke ønsker å jobbe med deg så forstår jeg godt at du gir opp. Du skal ikke leve med en mann som ikke respekterer deg! Det er ikke bra for sønnen din heller!

[Anonym bruker]

Prøv å snakk med han. For meg høres det ut som dere kan fungere, men da må det selvsagt bli slutt på drittslenging. Det hører ikke hjemme i et voksent forhold.

50-50 må dere for all del prøve å unngå. Det er ofte så usunt for barnet at det virkelig ødelegger dem..

50-50 er en løsning som fungerer for foreldre som tenker på seg selv og ikke på barnet..

[Anonym bruker]

Ja, det er akkurat dette med respekten jeg føler har forsvunnet. Tok en prat nå, og skal ta en ny prat i løpet av helgen. Håper at denne gangen vil bli vendepunktet. Vi må virkelig jobbe begge to for at dette skal fungere, og det sa jeg klart ifra om nå. Jeg er så sint at jeg dirrer over denne mangelen på respekt, men jeg må styre meg. Aaahhh.. Hvorfor kan man ikke bare knipse i fingeren, så er man ett år frem i tid i ny leilighet, hovedomsorg for barnet og trygghet..

 

Ja, jeg vil virkelig ikke ha 50-50, og håper at vi kan få ting til å funke! Jeg vil jo nesten bare holde sammen for barnet sin skyld, ihvertfall i 5 år til, for vi er aldri ulykkelige foran h*n. Vi er som enhver familie tror jeg. Bare vi kunne vært skikkelige kjærester i tillegg så hadde alt vært fint.. Små oppmerksomheter i hverdagen.. Drømmer

 

Hi