Sliter så med å sette fokus på, og glede meg til, babyen...

[Anonym bruker]

vi har et barn fra før, og har ønsket oss flere, men nå som jeg er gravid klarer jeg ikke å glede meg over det, eller og "prate" til den lille som er der inne i magen...

 

Er det flere som har litt startproblemer med å få tanker og følelser på rett sted?

 

Får jo helt dårlig samvittighet...

[Anonym bruker]

Jeg har også litt startvansker..

vi har en som blir storebror når han er kun 15 mnd., og jeg synes det blir litt for tett. I tillegg så gruer jeg meg til at det blir fryktelig slitsomt med to små/to tette.

Har strøket meg mange ganger på magen og tenkt "huff, stakkars.. hva kan jeg gi deg, lille venn..."

 

Så er det noe med det at vi visste at samleie kan føre til barn (selv om vi trodde vi var i "slitere-kategorien" ettersom vi brukte litt tid på å få til nr. 1)-

Vi har mangemangemange slitere rundt oss, bl.a. noen som er ferdige med prøverørstilbudet i offentlig sektor uten å ha lyktes.

...dessuten er jeg i prinsippet i mot abort ved slike tilfeller.

Også er det noe med at når du har fått et velskapt barn, så er det vanskelig å tenke på å fjerne noe som kan bli et nytt velskapt barn..

 

Men i dag har jeg vært på første svangerskapskontroll, og da begynte jeg faktisk å glede meg litt... Det ble snakk om ultralyd og jordmor osvosv..

Det går nok bra!

[Anonym bruker]

HI her:

 

Abort er totalt uaktuelt, og jeg tror ting vil stabilisere seg etterhvert! Kanskje når trøtthet og kvalme letter, og sikkert ettersom magen kommer!

 

Var på første kontroll på onsdag, men legen spurte aldri om hvordan jeg hadde det. Verken fysisk eller psykisk. Skjemaer og papir ble raskt og effektivt fyllt ut før jeg ble sendt til labben for blodprøve, så dro muligens litt skuffet derfra også.

 

Så nå får vi vente på UL da. Håper situasjonen er betraktelig bedret innen da!!

[Anonym bruker]

Jeg også sliter mye med å finne den store gleden. Jeg er mye syk med diare og har mye smerter i magen. Smertene og diareen startet et halvt år før graviditeten så jeg vet det ikke er på grunn av den. Både legen min, helsestasjonen og andre prøver å overbevise meg om at tilstanden jeg har ikke vil påvirke babyen, men det gjør så vondt og det er vanskelig å tenke positivt noen ganger.

 

Angående abort har jeg vært innom det mange ganger, men i og med både jeg og barnefar ikke er for det, så er det egentlig ikke et aktuelt tema.

 

Det er ikke lett når alle rundt en er i ekstase over nyheten, og jeg bare bekymrer meg for den lille og om den får nok næring. Håper UL etterhvert vil gi meg litt mer ro i kropp og sjel, ellers var det litt godt å få det ut her også.

[Anonym bruker]

jeg venter min først, den var godt planlagt, og jeg er 90% velig glad, men innimellom får jeg litt sånn, herregud, greier jeg dette, blir jeg en god mor, tenk på alt det jeg ikke kan gjøre, har vi et bra nok forhold, siden det er så mange som går fra hverandre.

 

litt lettere panikk av å tenke på hiv-testen som skal tas snart, enda jeg ikke har noe å være redd for.

[Anonym bruker]

Du er nok ikke alene om å ha det slik. Første gang med ICSI festet egget seg og vi ble begge overlykkelige, etter kort tid mistet jeg. Nå er vi i gang med første fryseforsøk og jeg er nå 12+3. Helt fra jeg satte inn har jeg ikke klart å være glad, testen kom og ble positiv, ja vel. Jeg var en del skikkelig dårlig i starten med diarè, oppkast noe som har gått over nå. I den perioden tenkte jeg kun at "jeg klarer ikke dette", det kan umulig være verdt å være så dårlig for en unge som jeg ikke kjenner noe glede over å bære. Ikke var jeg sikker på om jeg ville ha unge lenger heller. Heldigvis var jeg så dårlig at jeg ikke tok affære. Det er ikke før de siste par dagene at jeg begynner å kjenne en liten glede. Jeg er veldig glad for at jeg ikke tok det bort. Jeg verken snakker eller stryker over magen, spiser det jeg har lyst på, men jeg tror selv at dette vil bli mer naturlig å gjøre når magen begynner å vokse.

Jeg har snakket med noen veninner som har sagt at de har hatt det på samme måte. Det er nok bare en prosess vi må gjennom. Det blir bedre etter hvert. Når babyen kommer står vi alle klare som ett egg for å se på, ta på og bli kjent med den lille.

[Anonym bruker]

I går leste jeg en artikkel som fortalte om et par som var på siste prøverørsforsøk og denne gang festet det seg heller ikke. Jeg må innrømme at jeg får litt dårlig savittighet over dette da siden jeg er så heldig over å faktisk få være gravid.

 

Var hos lege idag og fikk beskjed om at jeg snart bare måtte bestemme meg for om jeg ville ha det eller ikke, og at slik jeg går nå ikke var bra det heller for da ville det bli noen veldig lange måneder! Han har delvis rett for jeg må snart bare innse at den tar den næringen det skal ha og at dette kommer til å gå bra, jeg synes bare det var litt fryktelig at han sa det slik. Har med andre ord hatt det veldig opp og ned i dag.

[Sletta]

Det er så tidlig enda, tenker jeg... kanskje det er et forsvarsknep av kroppen/hodet vårt..

 

Jeg prøver å ikke tenke så mye på det.. har en litt blandet følelse også. Det ble så komplisert sist - hadde tvillinger, fikk morkakesvikt på den ene, de ble tatt ut i uke 27+3, minstemann døde etter en måned, 14 lange uker på sykehus...

 

Ble endel lettere da det på tidlig ul ble erklært at det bare er en inni her nå

 

Jeg tenker at gleden kommer når vi begynner å kjenne litt liv, og magen begynner å ese.

[Blubblubb]

Jeg hadde en MA for snart et år siden, og siden tok det en stund før jeg ble gravid igjen. Jeg har forventa blod på papiret hver eneste gang jeg har vært på do og ikke greid å involvere meg i det hele tatt.

 

Nå har vi vært på UL og sett en svært aktiv liten krabat og det var en enorm lettelse. Idag har vi passet den magiske 12 ukers-grensa, men likevel greier jeg ikke helt å tro på eller glede meg over det, selv om jeg har ønska dette så inderlig sterkt i flere år. Derimot har bekymringer for økonomi, jobb, sykdom tatt litt overhånd.

 

Jeg greier heller ikke å fortelle andre om graviditeten, jeg er jo ikke involvert selv, hvordan kan jeg da involvere andre? Dette er mitt tredje barn og jeg håper jeg snart kan slappe av og glede meg over det slik jeg har gjort med de andre, ellers har jeg et svært tungt halvår foran meg...

[Anonym bruker]

Jeg også.

Har mistet i SA uke 11 tidligere en gang, men også fått en nydelig datter etter dette hvor alt gikk bra. Likevel klarer jeg IKKE å slappe av denne runden med et søsken i magen. Forventer også blod hver eneste gang jeg er på do - og om det kniper i magen tenker jeg: "Jaja, nå går det galt, men det visste du jo"

 

En underlig forsvarsmekanisme det der..

 

Skal heldigvis til UL på torsdag, er da 11+5, nervøs og spent - men håper på å bli veldig glad!

Magen vokser og symptomene er jo der - så rent logisk har jeg vel ikke mye å uroe meg for.

Men vi venter og ser