Hvorfor liker/velger vi akkurat de navnene vi liker/velger?

[Frøken Ubesluttsom]

Jeg har alltid vært veldig opptatt av navn. Liker navn. Fra jeg var kanskje 10 år har jeg skrevet lister med de navnene jeg syns var finest, og som jeg ville kalle mine evt fremtidige barn. De listene har endret seg ofte gjennom årene. Føler jeg er litt sær, fordi jeg er så opptatt av navn. Gjerne litt uvanlige/sjeldne navn og hva navnene betyr etc.

Liker jeg et navn må jeg søke det opp på nettet og finne ut hvor mange som heter det og evt hvor det kommer fra/hva det betyr. Men hva er egentlig grunnen til at vi liker de navnene vi gjør? Og hvorfor velger vi akkurat de navnene vi velger? Sikkert ingen andre her som tenker så mye på det. Men av nysgjerrighet. Hva har betydning for deg når du velger navn til barnet eller hvilke navn du liker? Klangen, betydningen, at det er sjeldent eller andre ting?

 

Blei kanskje litt for "filosofisk dette her...

[Gjest Tuyo]

Veldig interessante tanker! Jeg var opptatt av å kalle mine barn for noe de kunne hete gjennom hele livet, altså noe som passer bra i småbarnstiden samt ungdomstiden og voksentiden. Jeg har selv et veldig spesielt navn, og som barn ønsket jeg heller å hete noe annet som ikke var så sjeldent, men som voksen synes jeg det er helt ok å hete noe som ikke alle andre heter.

Jeg er også opptatt av oppkalling, og har derfor valgt å kalle opp minstemann etter noen jeg og mannen min var svært glade i.

[Mimmi84]

som om jeg skulle ha skrevet det selv, kattla! jeg skrev også lister gjennom hele oppveksten. Det som iriterer livet av meg, er at jeg har alltid likt "rare" navn. heter noe drepende kjedelig selv. og nå, når jeg skal gi mine baren navn, så er jo de "rare" navnene de vaneligste! da jeg var gravid med førstemann, så tenkte jeg: "Lucas eller linea". hadde ikke hørt om noen andre som het/snakket om det navnet. og så viser det seg å være topp 1!!! det er jo helt utrolig! så da ble det ikke det.. Veldig fornøyd med navnet vi valgte da, ble Trym.

[Mammen ved dammen]

Vår prosess da vi kom fram til navnet på eldstedatter:

 

Vi valgte en navnekombinasjon som er svært gammeldags i tonen, på den måten at hun hørtes ut til å være født rundt 1880. Det ene navnet var et navn som har gått mye igjen i min slekt. Kombinasjonen er litt tung, og brukes kun på papiret. Vi føler at den er vakker, men stødig og ujålete.

Vi likte at det var litt historisk sus i navnet, og at det ikke var "tilfeldig".

 

Vi er nok en del av navnetrenden i dag, siden vi har valgt et "oldemornavn". Kryper også litt oppover statistikkene. Og det er greit, for hn kunne nok ha blitt ertet litt for navnet for et par tiår siden.Kombinasjonen deler hun med "3, 2, 1 eller ferre", som det heter. Vi vet om 1: En dame på nesten hundre år.

[Frøken Ubesluttsom]

Kan jeg spørre hva hun heter? Nysgjerrig nå.

Noen vanlige navn kan fort bli uvanlige når man setter de sammen med noe annet. Det er litt morsomt.

 

[Mammen ved dammen]

Huff, føler meg litt som en luremus nå, men er det greit at jeg lar være? Vil gjerne være anonym...

[Frøken Ubesluttsom]

Oki.

[Giss]

Jeg har et veldig kort navn som jeg deler med "millioner" av andre.

Som barn syntes jeg det var skikkelig trasig at jeg hadde så kort navn. Det rakk på en måte ikke å bli fint før det var slutt. Jeg elsket lange navn som Elisabeth og Dorothea.

Da vi fik barn ønsket jeg veldig at de skulle ha gjennomsnittslengdenavn men helst så de slapp å dele det med ekstremt mange andre på sitt årstrinn. I tillegg har jeg studert noen år i utlandet. Og lært at slett ikke alle navn er så enkle å ha når man skal ferdes i et miljø hvor alle sliter med det. Så uten å velge direkte bibelske eller engelske navn ønsket jeg at barna skulle hete noe som er mulig å uttale (i hvert fall passe forståeligt) på engelsk/tysk/fransk.

Så startet navnejakten på nettet og i gamle slektsbøker mm.

Det endte med at Storesøster har et gammelt og lite brukt men vakkert og enkelt navn på fem bokstaver. Lillebror har et litt mere kjennt navn som også er enkelt og pent - og tilfeldigvis også på fem bokstaver. Men det var ikke planlagt da.....

For meg er klang og rytme på det fulle navn vigtig. Jeg synes det skal falle naturlig å si hele navnet i sammenheng,

[Giss]

Jeg har et veldig kort navn som jeg deler med "millioner" av andre.

Som barn syntes jeg det var skikkelig trasig at jeg hadde så kort navn. Det rakk på en måte ikke å bli fint før det var slutt. Jeg elsket lange navn som Elisabeth og Dorothea.

Da vi fik barn ønsket jeg veldig at de skulle ha gjennomsnittslengdenavn men helst så de slapp å dele det med ekstremt mange andre på sitt årstrinn. I tillegg har jeg studert noen år i utlandet. Og lært at slett ikke alle navn er så enkle å ha når man skal ferdes i et miljø hvor alle sliter med det. Så uten å velge direkte bibelske eller engelske navn ønsket jeg at barna skulle hete noe som er mulig å uttale (i hvert fall passe forståeligt) på engelsk/tysk/fransk.

Så startet navnejakten på nettet og i gamle slektsbøker mm.

Det endte med at Storesøster har et gammelt og lite brukt men vakkert og enkelt navn på fem bokstaver. Lillebror har et litt mere kjennt navn som også er enkelt og pent - og tilfeldigvis også på fem bokstaver. Men det var ikke planlagt da.....

For meg er klang og rytme på det fulle navn vigtig. Jeg synes det skal falle naturlig å si hele navnet i sammenheng,

[ale.con]

Jeg har også altid vert fasinert av navn. Mine kriterier var sjeldne norsklydende navn. Målet var å unngå poppis-navn, og det har jeg klart.

Har to jenter og en gutt med uvanlige norske navn, og er veldig fornøyd.

[Mor til 2,venter nr 3!]

Ikke 100% enig der da, min yngste datter fikk navnet som jeg så absolutt ikke kunne tenkt meg å vurdert før og under sv.skapet,men når hun endelig kom ut etter 38 timers fødsel,da var navnet hennes plutselig helt rett og hun står seg godt til dette navnet den dag i dag

[Gjest Hercule Poirot]

Mine ( våre) viktigste kriterier for valg av navn:

 

* Enkelt å uttale

* Enkelt å skrive

* Kort

* For- og etternavn skal passe sammen

* Skal være et navn ikke "alle" har

* Skal ha rot i gammel tradisjon

* Skal ikke stå på topplistene

* Skal passe minst like godt til et voksent menneske som til en baby og et barn.

 

Det sist nevnte kriteriet er veldig viktig.

 

Begge barna våre har korte navn med rot i eldgammel norsk (nordisk) tradisjon, den ene har 4 bokstaver og den andre har 5. De har kun ett etternavn.

[Cornelianelia]

Hvorfor jeg har likt de navnene barna mine har fått:

* Det er navn jeg ikke har kjent noen som har hatt fra før. Synes det var veldig viktig å ikke ha et ansikt knyttet til navnet fra før.

* Samtidig et det navn jeg har fått positive assosiasjoner til. Har syntes navnene har vært koselige.

* Klinger godt sammen med etternavnene.

* Ikke på poppis-lista, men samtidig vanlige nok til at det er navn alle har hørt om før.

* Lett å skrive, lett å uttale.

 

Men det er nok ikke til å komme bort fra at selv om de fleste her skriver at vi ikke liker navn som er for populære, så er vi jo påvirket av navnemotene. Mange her velger "oldemornavn" f.eks, og det er jo en trend selv om man ikke velger de mest brukte.

[stearin]

Siden jeg har et etternavn som også er et veldig vanlig jentenavn overalt i verden måtte jeg legge til ett til navn til min datter. Det hørtes bare dumt og malplassert ut med kun det navnet hun nå har som mellomnavn. Det navnet som egentlig skulle vært fornavn. Gikk faktisk så langt at jeg vurderte å ta min oldermors etternavn som ikke brukes av noen lenger. Det er fortsatt noe jeg vurderer litt, men siden jeg er ganske ung tror jeg at jeg vil la meg modne litt før jeg tar avgjørelsen...

 

Så til mitt neste barn kommer jeg sikkert også til å ha problemer med å finne et navn som passer til etternavnet våres, om ikke jeg til den tid har funnet meg mann og giftet meg med han:-) Eller ordnet slik at nestemann kan ta faren sin sitt etternavn.

[stearin]

Mellomnavnet er Mathilde og er på en måte oppkalling ettersom min farmor het Gunhild og det samme gjorde min oldemor på mors side. Men valgte ikke navnet derfor.

[Prinsessemamma x 2]

Vi valgte norske, gamle navn som også kan fungere internasjonalt. Ønsket ikke oppkalling, og ville heller ikke ha noen spesielle asosiasjoner til navnet, annet enn at vi synes det er et pent navn. Hvor hipt navnet er per dags dato var ikke så farlig, men vi kjenner som sagt ingen andre som har disse navnene.

Navnene ble Mathilde og Karoline, og vi er godt fornøyd med begge

[Alexander's Mamma]

siden jeg var 5 år har jeg prøvd å få mamma til å bytte navn på meg =P jeg syns egentlig Marlene er ganske fint, men jeg har alltid hatt problemer med å si R, så det er jo ganske teit.

Selv har jeg alltid vært veldig sikker på hva babyen min skal hete om det blir gutt: Noah. Holder på å varne sambo opp for dette navnet og han begynner å like det litt =)

[År og dag]

Jeg er nok over gjennomsnittet opptatt av navn, har også vært det helt siden barndommen. Da jeg var 13 år var jeg helt sikker på at barna mine skulle hete Kristoffer og Julie, men sånn ble det ikke. :-)

 

Har merket at mange i omgangskretsen vår på langt nær er så interesserte i navn som jeg er - heller ikke dem som venter barn. Og mange navnevalg virker litt tilfeldige, f.eks spurte jeg en bekjent som har barna Leah og Noah om hun foretrakk bibelske navn, og da så hun helt uforstående på meg. Hvorfor tror du det, spurte hun....

 

Navnene jeg liker er ikke på topp 10 listen, selv om flere av dem også er fine (f.eks Ingrid). Jeg liker navn som ikke er for søte, synes det blir for lite substans i disse navnene. Tenker at navnet ikke skal være belastende, og at det skal passe også i voksenlivet. Personlig sjekker jeg hva navnet betyr, men det har ikke avgjørende betydning. Navnet skal være et alminnelig kjent navn, men ikke for vanlig. Dessuten er jeg opptatt av at søskens navn passer sammen, selv om de ikke skal leve sammen resten av livet, så skal jeg nevne navnene sammen resten av mitt liv- he, he.

 

På samfunnsnivå så er nok utdanningsnivå og "sosial tilhørighet" avgjørende for navnevalg, i tillegg til at bosted betyr en del. Og så er trender /moter veldig avgjørende.

 

[Blomstersara]

Tror jeg kunne ha skrevet dette innlegget selv Kattla!

 

Jeg har vært og er fremdeles like opptatt av navn som jeg var da jeg skrev ned navnene på alle babyene som kom til verden på stedet vårt. Vennene mine syns det bare er komisk og en merkelig greie å være interessert i... Nå har ikke jeg valgt navn til mine barn, siden jeg ikke har fått dem enda, men jeg har lange lister over alternativer..

 

-Jeg liker best navn med gamle tradisjoner og røtter i Norge. Gjerne norrøne, men det er ikke noe krav.

-Fornavnet skal passe til etternavnene.

- Skal ikke inneholde stumme h-er, være komplisert eller ha mange skrivemåter.

- Maks tre navn til sammen med etternavn.

- Uttale er vesentlig. Er det noen dialekter som uttaler det rart eller kan det gjøres om til noe uheldig?

-Ser det fint ut på papiret, gjerne med g, l, f, y, og d i siden disse gjør at det bli "nivåforskjeller" når man skriver det.

-Internasjonale navn legger jeg ikke så stor vekt på siden jeg er norsk og man kan alltid lage seg et kallenavn i utlandet. Det bli sørgelig om norske navn dør ut bare fordi alt skal være så internasjonalt...

-Guttenavn skal være maskuline og hardere, jentenavn selvfølgelig feminine og mykere.

-Syns oppkalling er en kjempefin skikk, men har enda ikke funnet" Det Navnet" i slekten.

-Vil unngå de mest populære navnene.

 

 

Ser at navn jeg likte for ti år siden eller mer er nå vanlige navn. Feks Alva og Tiril var navn jeg likte før, men er nå ganske vanlige. Ser også at jo eldre jeg blir dess mindre viktige blir vokalene i navnet.

 

[Frøken Ubesluttsom]

Det er morsomt å se hvor mange som tenker det samme som meg og som er like opptatt av navn.

Jeg har alltid eller nesten alltid likt sjeldne navn og tenkt at de skal jeg bruke, men nå er jeg ikke så sikker på det lenger. De må ikke være sjeldnere nok enn mitt eget navn, som er vanlig for min og eldre generasjoner, men ikke blant nåtidens yngre generasjon. Hvis alle skal bruke de sjeldne navnene så blir de jo ikke sjeldne lenger.

Jeg vil gjerne unngå navn på topp ti lista når den tid kommer, men det må ikke være 3 eller færre som har navnet.

Hva slags navn jeg liker har egentlig endret seg litt med årene, og også en del bare i løpet av det siste året. Jeg liker fortsatt de samme type sjeldne navn som jeg gjorde før, men nå liker jeg også en del andre litt vanligere navn.

 

[septemberpiken]

Jeg har alltid vært veldig opptatt av navn, men hvilke navn jeg har likt har alltid variert mye, og mine dukker var opp igjennom oppveksten gjennom en del dåpsprosesser, for å si det sånn. I voksen alder har jeg egentlig hatt en forkjærlighet for norrøne navn, ikke altfor vanlige men heller ikke så uvanlige at folk ikke skjønner dem. "Forvanskinger" av navn med egne sammensetninger, spesielle stavemåter og sånt har jeg absolutt ikke sansen for (jeg har en uvanlig bokstavkombinasjon i mitt eget navn, og aner ikke hvor mange varianter av det jeg har opplevd opp igjennom årene).

 

Da vi selv skulle ha barn var kriteriene likevel helt annerledes, og barna våre får navn som jeg neppe noen gang hadde bestemt på egen hånd... pappaen liker korte enkle vanlige navn, gjerne på topplista. Våre kriterier har derfor blitt:

Korte navn, helst 2 stavelser, ikke dobbeltnavn

Klinge godt med etternavn og være i samme stil (ikke Odin og Maximilian på søsken, for eksempel), og ikke danne et uheldig akronym

Verken for vanlig eller uvanlig (vi valgte et navn som ikke var på topplistene til jenta vår, men det har selvfølgelig kommet dit i ettertid...)

At vi begge liker det! og at barnet skal kunne leve med det hele livet (forhåpentligvis)

[Suebird]

Jeg har også alltid interessert meg for navn, og som liten leste jeg navneleksikon på sengen ;o) Mens venners dukker hadde navn som Olemann, Anne osv så hadde mine dukker gjerne tre navn av den uvanlige sorten ;o) Selv da var jeg opptatt av historiske navn med tyngde; helst av latinsk eller gresk opphav. Heldigvis har jeg en mann som også har sans for slike navn - selv om ikke alle faller i smak, så endel av de ihvertfall.

 

Så for oss så legges disse kriteriene til grunn:

* historiske navn med en viss tyngde fra europeisk kultur (gjerne latinske, romerske, greske eller germanske)

* må kunne uttales helt uproblematisk på norsk og engelsk

* må ikke være Topp 100 navn de siste tiårene (og vel så det)

* helst fire eller fem stavelser

* må stå godt til søskens navn

* må passe til etternavnet

 

Personlig så har jeg sett at smaken jeg alltid har hatt, har vært i vinden de siste få årene. Gamle ærverdige navn har blitt tatt inn i varmen igjen - noe jeg synes selvsagt er flott. På en annen side så synes jeg navn ofte mister glansen når de blir poppis, og det er leit når vakre navn blir 'tomme'...

 

Hvorfor liker man de navnene man liker?! Tja, det er jo vanskelig å si hvorfor den liker det og den liker det... Jeg er ihvertfall ikke redd for å skille meg ut. Har aldri latt noen påvirke min navnesmak, og ikke hatt behov for å lufte våre navn for andre før barna har fått de. Vi er fullstendig trygge på våre valg, og det har kanskje gjort at vi har fulgt våre hjerter fullstendig. På en annen side så er vi ikke spesielt opptatte av å skille barna våre ut på andre måter. Har lest flere steder at de som velger originale navn på sine barn, har særskilte behov for å skille sine barn ut, gjøre dem unike på noe vis. For oss så ligger det helt andre grunner i bunn; vil unngå at det er flere i klassen med samme navn for å unngå forvirring med påfølgende ekstra bokstaver som legges til navnet, navn mister (i mine øyne) magi når mange heter det samme - men selvsagt, aller mest, at vi synes det klinger flott.