Planlagt keisersnitt?

[desember2011]

Har noen spørsmål ang KS. Er det noen her inne som har en planlagt KS, og hvordan får man det?

Selv er jeg i uke 20, førstefødte, og har gruvet meg lenge til fødselen.

Har lest en del med ulemper for både mor og barn med KS.

Hva er deres mening?

[Gjest Kira 1+1 underveis ♥]

Jeg hadde planlagt ks med min første, ettersom hun lå i tverrleie. Så hadde ingen andre muligheter til å få henne ut.

Under operasjonen fant de en feil på livmoren min, så det har vært mye frem og tilbake på om jeg burde få flere barn. Uansett, tillatelsen ble gitt, jeg er gravid igjen og ettersom jeg ikke kan ha rier så må jeg ha et nytt planlagt ks.

 

Så som du ser, jeg har rett og slett ikke noe valg. Og må ærlig innrømme at jeg ble skuffet første gang, rett og slett fordi en operasjon er noe av det verste jeg kunne tenke meg. Men er også glad for at det finnes, ellers kunne ikke jeg fått barn.

 

Ser du har lest endel om ks, og det er bra når du skal gjøre deg opp en mening. Skal ikke skremme deg, men må dessverre si at ks er en av mine verste opplevelser og gruer meg forferdelig til neste. Synes det var pyton, men hadde en del "uheldige" episoder under operasjonen (klarte ikke sette bedøvelsen ordentlig, barnet satt fast pga leie osv). Men belønningen etterpå gjør det verdt det;)

 

Uansett, jeg synes du burde ta deg en skikkelig prat med jordmor. Det er forferdelig å gå rundt og grue seg til ting. Håper du finner ut hva du ønsker å gjøre, og at du får gjennomført det (uansett om det blir ks eller vaginal fødsel). Og spør gjerne hvis det er andre praktiske ting du lurer på mtp ks.

[nyttårsprins]

Heisann desember 2011!!

Jeg synes det er utrolig leit at du skal gå rundt å grue deg til fødselen. Jeg gruet meg også fryktelig da jeg gikk gravid første gang for 9 år siden. Sugde til meg absolutt alle skrekk-historiene rundt det å føde, og var rimelig nervevrak. Men...du kan ikke forestille deg hvor overrasket jeg ble. Javisst, gjør det vondt - men det var en fantastisk opplevelse jeg ikke ville vært foruten. Jeg har venner som av ulike grunner både har tatt keisersnitt og født på vanlig måte. Det er ingen tvil om at de ville født på vanlig måte igjen istedenfor keisersnitt. Du kommer deg mye raskere etterpå, og kroppen din tilpasser seg bedre etter en vanlig fødsel.

 

Jeg skal nå tilbake for UL-kontroll i uke 32 og 36 fordi morkaken ligger nederst. Dersom den ikke flytter seg, MÅ jeg ha keisersnitt pga. stor bløningsfare. Og jeg sier deg: Det vil jeg absolutt ikke ha! Ikke fordi jeg har noen spesiell høy smerteterskel, og mener at en fødsel skal være "a la naturel" i alle tilfeller. Men nettopp fordi jeg vil heller føde på vanlig måte (med epidural og absolutt alt jeg kan få...hehehe) enn keisersnitt!

 

Støtter meg til forrige kommentar og ber deg snakke godt med en jordmor. Dessuten må du absolutt ikke høre på alle "min-fødsel-var-en- forferdelig-dramatisk-og-vond-skrekkopplevelse"-historiene som du blir servert. Tenk på alle som føder hver eneste dag, og som gjør det om og om igjen...ville de gjøre det om det var så forferdelig?

 

Kjære deg, jeg håper at du klarer å glede deg og slappe av litt når det nærmer seg. Jeg er helt sikker på at du vil takle det flott!!!

Lykke til!

[desember2011]

Tusen hjertelig takk for fine svar. Det hjelper!:- )

Før jeg var på den ordinære ul så var jeg bestemt på at jeg skulle gjøre alt for å få ks, men etter jeg så den lille gutten som lå godt inn i magen, så bestemte jeg meg for at dette skal jeg gjøre, for meg og barnet, altså, vanlig fødsel.

 

Det er det at jeg så fort fokuserer på det du sier nyttårsprins "min-fødsel-var-en- forferdelig-dramatisk-og-vond-skrekkopplevelse"-historiene, å det må jeg legge i fra meg, og heller fokusere og lytte til fine fødsler.

 

Har time hos jordmor neste uke, og da får jeg kanskje litt mer informasjon fra hu enn fra lege.

Tusen takk, og lykke til dere også! Håper dere får vanlig fødsel:- )

[aloha83]

Hei!

 

Veldig synd å lese at du har gruet deg så mye.

Jeg hadde planlagt ks med min første i 2010 og skal ha det i 2012 med min andre. Dette er ikke grunnet angst, men av helt andre årsaker som gjør at jeg ikke skal ha rier.

 

Min opplevelse er kjempegod. Jeg fikk en flott samtale med ansvarlig kirurg på forhånd, en fantastisk dame.

På selve dagen ble jeg godt tatt hånd om(selv om det ble 12 dager før den egentlig planlagte dagen da mini ikke ville være huleboer lenger). Jeg fikk en kjempefin briefing i forkant av kirurgene og anestesilegen og så ble jeg trillet inn på operasjonsbordet. Spinalbedøvelsen ble satt, anestesilegen snakket med meg under hele inngrepet og kirurgene fortalte det nødvendigste.(de forteller ikke når de skjærer, men når barnet er på vei ut(dette kjenner du på et vis på en måte som at de romsterer litt rundt i magen din, men det er absolutt ikke smerte(har du hatt lokalbedøvelse en gang skjønner du kanskje hvilken følelse jeg snakker om). Siden jeg er ganske liten og tynn(160 cm måtte de sette spinalbedøvelsen ganske langt oppe, noe som 'kunne' gjøre at deler av lungene kunne bli påvirket(jeg merket ikke noe særlig til dette, men jeg fikk en voldsom hodepine noen minutter etterpå. Anestesilegen ga meg noe i veneflon som virkelig virket. Det var som om noen trakk fra et par gardiner i pannen min og hodepinen var borte. At jeg da var helt dopet, men bevisst ante jeg ikke selv og hadde det veldig bra Jeg fikk med meg hele operasjonen(fra bak forhenget og fikk hilse på min lille baby før de gikk ut med han sammen med pappaen mens jeg ble sydd sammen.

Så bar det opp på oppvåkningen i 4 timer hvor jeg fikk jevnlig påfyll av smertestillende for å ikke merke noe til operasjonen. Far og barn kom opp etter ca 2 timer(for meg virket det som 5 minutter siden jeg sov så mye) og de ble værende de 2 siste timene før jeg ble trillet ned på enerom på barsel.

 

Det neste døgnet er ganske uklart for meg på grunn av mengden smertestillende, men det var en fantastisk førstetid for pappan som fikk masse tid sammen med vår nyfødte sønn.

 

Hvis du virkelig er livredd for å føde normalt kan jeg gjerne anbefale deg å be om ks, men vær klar over at det langt i fra er en lettvinn utvei. Du må bli lenger på sykehuset og du må ta blodfortynnende sprøyter i 4 dager etter operasjonen. Du sitter igjen med et operasjonssår som er ømt ganske lenge(jeg fødte i januar og var kjempeforkjølet så jeg hostet masse og det var DRITVONDT lenge). Du får ikke løfte noe som er tyngre enn babyen din(noe som begrenser utfluktene litt hvis ikke vogna ligger i bilen(vi hadde en avtale om at mannen måtte legge vogna i bilen kvelden før hvis vi skulle ut på langtur, men jeg måtte jo selv få den ut og inn på stedet...det er ikke veldig behagelig, det kan jeg bare fortelle.)

Noen får også infeksjon i såret som gjør at det kan ta lengre tid før det gror. Det er også forsket på om barn som er forløst ved ks har større risiko for å ha 'dårligere' lunger, større sjanse for å få astma og luftveisinfeksjoner etc.

 

Jeg er veldig fornøyd med måten jeg ble behandlet og fulgt opp på og synes at å få et barn ved hjelp av ks var en fantastisk måte å få barn på. For meg er det ikke et alternativ å prøve noe annet neste gang heller.

 

Håper du får en god samtale på sykehuset når den tid kommer. Ta deg også tid til å snakke med jordmor(hvis du går til det), de kan komme med mange gode råd og tips.

 

Masse lykke til uansett hvilken 'metode' du ender opp med!

[Miss_Mina]

skal gi deg en solskinnshistorie, fortalt i meget korte trekk;)

 

med min første var jeg såklart spent, nervøs og engstet meg litt for fødselen, mest av alt fordi jeg ikke visste hva jeg gikk til. så sa moren min noe til meg som jeg aldri glemmer; "klart det gjør vondt, men på en annen måte, for det er smerte med mening!" du er ikke plaget på samme måten av naturlige smerter mot et fantastisk mål, som om du ville vært plaget hvis du datt og brakk beinet. (see my point?)

 

vel, ti dager på overtid var jeg rimelig klar for å få ungen ut, og gledet meg vilt til å endelig treffe ham:-) da fødselen begynte håpet jeg på at alt ville gå greit og at jeg og kroppen min fikk gjennomføre den siste etappen på naturlig vis. 8for all del, med de nødvendige hjelpemidler og medisin)

 

alt i alt, det var en udramatisk opplevelse, IKKE skreik jeg og hylte til barnefaren, ikke vrælte jeg mens vann og blod fosset (slik som på film;) og smertene kom i korte, men intense bølger, kunne være smertefritt i lange perioder av gangen. jeg pratet med familien, slappet av så godt som mulig, og lå i badekar mye av tiden. fikk fødestuen kl 11 og gutten var ute klo 17, en flott men klart slitsom opplevelse, fikk paracet og epidural, og flotte jordmødre som hjalp meg igjennom. kan huske at jeg i en rie sa til dem; hadde jeg visst hvor vondt dette var....(og smilte) så hadde jeg gjort det uansett! de lo litt, ikke helt den versjonen de var vant til kanskje? etterpå vasket de og målte ham, jeg koste med ham og la ham til brystet, så sov han og jeg hvilte, spiste brødmat og tok en dusj. deretter gikk jeg på egne bein inn på barsel avd med sønnen i "vogna" foran meg. alle tiders! :-) Håper min opplevelse kan være med på å lettet trykket ditt litt, er sikker på at du klarer deg kjempefint, og det er fascinerende hva kroppen er istand til , noe du skal få se med egne øyne )) masse lykke til!

[<3 mine søte små<3]

det er normalt å grue seg, til og med være redd:)

 

jeg hadde haste ks med første, pga langt fødselsforløp.

hadde ikke komplikasjoner etter ks, det hadde heller ikke han lille.

 

men dersom komplikasjoner skulle oppstå, vil de være alvorlige.

 

betendelse i livmor,bukhulen osv.

 

er en ikke forsiktig etter ks, kan skuren gå opp.

 

men.. dette er veldig skjeldent!!

 

denne gang vil jeg igjen prøve å føde vaginalt...

 

 

jeg tror du vil fint klare en vaginalfødsel

les og få informasjon, er du fortsatt redd.. spør om å få en egen jm som er "trent" på å hjelpe kvinner som er redde for å føde

 

du kan skrive en ønske liste til fødeavd, der du setter krav/ønsker på hvordan du ønsker å ha det, mens du føder:)