Hva gjør man da jenter?

[Anonym bruker]

Aner ikke hvordan jeg skal gå frem og håper på hjelp fra dere...

 

Mannen og jeg har vært gift i snart 6 år og de siste to har vært et sant helvete.

 

Alt som har med barn, hjem, økonomi, foreldremøter, planlegging, ja, ALT utenom å trene tommelen på fjernkontrollen er min jobb. Jeg har latt det suse og gå litt, men sluttet å vaske hans klær, kjøpe mat, klær, godteri osv til han fordi han ikke gadd selv. Etter dette vasker han i alle fall klærne sine og kjøper mat innimellom.

 

Vi har 2 barn på 3 og 1 1/2 år, kjøpte hus for 3 år siden og har pusset opp og har gjeld verdt like mye som huset. Vi har penger til det vi ønsker og trenger, så dette er ikke et problem.. Problemet er at vi ikke lenger snakker sammen. Hvis jeg prøver å snakke med han går han eller fortsetter å trykke på fjernkontrollen og er totalt uinteressert. Hvis han snakker er jeg med gjennom hele samtalen også ønsker jeg å si noe, men da er han ferdig å snakke.

Han bruker vil, skal, må hele tiden. Jeg skal til en kompis, jeg vil ha kaffe, jeg må ut noen timer. Han sjekker aldri at det er ok for meg eller at det passer for meg. Selv om jeg har planer som han vet om, så antar han at de er mindre viktig enn han og drar uansett.. Resultatet: jeg har mistet et par venninner.

 

Over til barna: Han tar ikke på de, snakker ikke til de, ser ikke på de. Hvis 3 åringen stolt sier "se på meg!" så ser han videre på tv mens han svarer "oj". Ingen av barna gidder å ha noe med han å gjøre. De går kun til meg, så jeg gjør alt med de. Hjelper å kle på, steller kjører til og fra barnehagen, lager maten, rydder den, trøster, steller de, bader de, pusser tenner og legger de. Far tilbyr seg ikke å hjelpe til og han vil heller ikke gjøre det om jeg spør. Jeg kan ikke nærme meg utgangsdøra, for da løper de begge etter meg og hyler at jeg ikke må gå fra de. Hvis han har de alene kan han sovne mens de styrer rundt og eldste må passe på minste. Derfor kan jeg ikke dra ut noe sted. Jeg får barnevakt til tider, men de spør alltid hva far skal og jeg må lyve om at han er et annet sted for å slippe å si at han er hjemme, men ikke gidder å ta de.

 

I dag fikk jeg en skikkelig smekk på fingrene som gjorde at jeg bestemte meg for å takke for meg og gå ut av livet hans og ta barna med meg og ikke la han se de.

På vei hjem fra barnehagen sier 3 åringen "skal vi hjem?" jeg svarer ja. "er pappa hjemme?" jeg svarer ja. Så gråter hun. Jeg stopper bilen og spør om hva som er galt. Hun svarer at hun ikke vil ha pappa hjemme. Det skal bare være mamma, henne og lillebror. Jeg fikk tårer i øynene, men klarte å holde meg. De gråt begge fra vi kom hjem til pappa dro til en kompis. Da var de helt annerledes.Glade og fornøyde og sovnet rolig begge to. Så dro jeg konklusjonen: de liker ikke pappaen sin!

 

Jeg har altså bestemt meg for å dra eller be han dra, men hvordan klarer jeg å hindre at han får ha barna? Og hvordan tar man ut separasjon eller får skilsmisse ved dom?

[Anonym bruker]

Dette hørtes veldig spesielt ut. En ting er jo at han er lat, men at han i tillegg er helt likegyldig overfor barna sine? Kan han ha en depresjon eller noe annet psykisk?

 

Har du spurt ham om han vil ha barna hvis du går fra ham? Siden han ikke er interessert i dem til daglig.

 

Har du spurt om skilsmisse?

[Anonym bruker]

Han er for det meste glad om vi er stille og gjør som han sier.. Han har ikke depresjon eller noe sånt. Jeg vet dette med sikkerhet.

 

Jeg har spurt om han vil ha barna og han sier at om han slipper mye bidrag, skal jeg få ha de, men om jeg krever fullt, så vil han ha de. Jeg driter i pengene, jeg vil det beste for barna..

 

Jeg har sagt at vi enten må fikse problemene eller skilles. Han gikk til psykolog etter henvisning fra legen, men han kunne ikke se at han hadde noen form for lidelse. Det gikk da bedre et par uker, så datt det tilbake igjen.

 

Han er klar over at jeg reiser eller ber han reise om han ikke gjør noe. De første gangene skjerpet han seg i et par uker og de ukene var vi en lykkelig familie igjen, men så var "faren over" og han gikk tilbake til latskapen.

 

HI