Tror jeg er sosialt tilbakestående eller noe :(

[Anonym bruker]

Er ikke alltid jeg vet hva jeg skal snakke med folk om, smalltalk takler jeg ikke, da begynner jeg heller å nynne og fikle med ting og tang, har verdens teitest humor som bare jeg skjønner og det andre ler av kan det være jeg syns bare er teit. Dessuten har jeg sære hobbyer ogliker aller best å være helt alene!

 

Er det andre som har det sånn? Noen tips til å bli litt bedre med smalltalk og sånt? Er slitsomt å være meg av og til:p

[Anonym bruker]

Hørtes lit ut som meg.. Bortsett fra at jeg ikke nynner.. hehe

[Anonym bruker]

Det hjelper! Da slipper du den pinlige stillheten! Haha

[Anonym bruker]

Jeg er heller ikke så god på small-talk, men jeg er god til å lytte og plukke opp hva andre sier og så spinner jeg videre på det.

Feks:

 

Kollega: Jeg har nettopp strikket en jakke til datteren min. Det var ganske vanskelig og tok veldig lang tid så jeg er gad jeg er ferdig.

 

(jeg strikker ikke og har veldig lite å komme med, men...)

 

Jeg: Åhh, så flink du er. Venninnen min strikker og hun bruker ofte lang tid på et plagg. Jeg burde kanskje lære meg å strikke?

 

Og på den måten kan vi ha en liten samtale om strikking selv jeg ikke har peiling på strikking og håndarbeide.

 

Så mit tips er: Lytt til hva de andre prater om og plukk opp tråder fra det de sier.

[Anonym bruker]

Jeg har blitt en racer på smalltalk etter jeg begynte på antidepressiva. =P Det er faktisk helt sant.

[Anonym bruker]

Jepp, sånn er jeg også. Blir ofte sittende å lytte og nesten ikke si noe når jeg er på fest. Har vendt meg litt til det og snakker med de som gidder å snakke litt med meg. Ikke alle kan være festens midtpunkt.

 

Jeg kjøpte meg en bok som heter "small talk - hvordan snakke om det meste med de fleste". Da jeg kjøpte den og hadde lest litt, testet jeg det litt ut og det funket som bare det. Det handler om å være obs på eget kroppspråk og å forberede noen standard åpningsfraser, åpne spørsmål og sånne ting.

 

Problemet var at denboken ble liggende og ikke brukt noe særlig mer. Ikke så dumt å finne den frem igjen kanskje

[Anonym bruker]

Haha, jeg er ganske lik. Har faktisk vært å bedt legen om henvisning til utredning idag. Jeg er vimsete, surrete og alltid utafor sosialt. Så da får vi se, jeg trenger å vite for min egen del.

[Anonym bruker]

Jøss finnes det flere som meg.. Jeg har det veldig sånn. Sliter veldig med å finne på ting å si, er veldig stille i sosiale lag. Blir fort pinlig stillhet og jeg kjemper innvendig for å finne noe å si. Merker jo at folk fort mister interessen av å snakke med meg... Nå sliter jeg med lav selvtillit i tillegg, som gjør at jeg ikke helt tør å snakke i lag med mye mennesker, og liker ikke ta plass. Trives også godt alene.

[Anonym bruker]

Jeg er også vimsete og surrete og utafor!! Kanskje det er noe som feiler oss :S Skal til legen for noe annet, skal spørre han da.

 

 

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg er også litt sånn.. får helt hjerneteppe og kan egentlig skjønne hvorfor jeg ikke får så mange venner Spesielt om det er flere enn en jeg skal prate med, hiver meg aldri inn i samtalen hvis jeg ikke kjenner dem veldig godt.

[Anonym bruker]

Hehe. Og kanskje ikke. Kan jo være at vi bare er introverte også. Iblant syns jeg det er så merkelig at det å være ekstrovert (tror det heter det) er det mest sosialt aksepterte. De kverner jo bare på om mye uinteressant og gjentar seg gjerne når samtaleemner er slutt. Og så mye dumt som iblant kommer ut av munnene. Nei, mey bedre å bare prate når man har noe fornuftig å si

 

Jeg er heldigvis ganske så bekvem med den jeg er nå. Men veien hit har vært lang og tøff. Før syntes jeg det var grusomt å alltid være utafor. Nå syns jeg det er helt greit. På en måte velger jeg det selv, selvom jeg samtidig ikke har så mye valg. Men jeg er nå engang sånn at jeg misliker smalltalk og trives alene, så da er det jo deilig å få være akkurat det. Jeg skal forresten be om utredning for asperger eller adhd. Bakgrunnen er forresten at sønnen min har det og vi er ekstremt like! Hadde han ikke hatt det, så hadde jeg nok bare nøjd meg med at jeg er introvert.

 

[Anonym bruker]

Melder meg på her jeg også. En ting er å skrive innlegg her inne og andre steder (for da kan jeg jo gruble så lenge jeg vil- før jeg skriver noe) og chatte, det blir ikke det samme "presset".

 

Men face to face... det finnes ikke verre ting her i livet enn å måtte "småprate"... Særlig når jeg ikke finner NOE interessant å spinne videre på. En bekjent av meg er ekstrem på å snakke om fotball (og da spes Ålesund)- jeg kan ikke fordra fotball...og skyr temaet. Selvsentrerte folk liker jeg ikke. Og folk med veldig bastante meninger, som ikke ser nyanser i en gitt sak- takler jeg ikke.

 

Samtidig har jeg en svært lav terskel før jeg av en eller annen grunn rødmer. Sjeldent det som sies jeg reagerer på, men det er tankespinnet i hodet mitt jeg rødmer for. Det at tankene spinner avgårde gjør at jeg rødmer... Ikke lett!!!

 

Jeg har to sosiale hobbyer- men jeg har gjort "solokarriere" i de begge. Jeg tror det er prestasjonsangst som gjør at jeg heller er en ensom ulv, enn at jeg utnytter mine sosiale hobbyer til å pleie sosiale antenner...

 

En annen ting er at jeg er ekstremt sensitiv- jeg er ram på å plukke opp andres følelser og det de ikke sier. Det er noe som sliter meg ut. Jeg får myyye mer informasjon enn det som sies og det som vises i kroppsspråket. Dette gnager meg lenge etterpå, jeg bekymrer meg for vedkommende og klarer ikke å slippe det.

 

Jeg jobber innen helsesektoren, og fungerer veldig bra i jobbsituasjon. Jeg kan legge jobben igjen på jobb, uten å ta med meg alle pasientene/brukerne hjem (det har jo sine positive sider i denne jobben at jeg plukker opp det få andre plukker opp). Men der er liksom grensa mi- da har jeg fått nok av mennesker for dagen. Da vil jeg hjem til familien, og slippe alle andre og deres "støy".

 

Hurra for oss :s