Hvorfor er det greit å mase seg til flere barn?

[Anonym bruker]

Jeg ser jevnlig tråder her på forumet av typen som nå ligger på Skravlesiden om kvinner som ønsker flere barn og vil overtale mannen. Jeg synes ikke noe om dette. Har man hatt en seriøs diskusjon om antall barn skal man da ikke mase seg til flere enn man ble enige om. Skal ikke _begge_ foreldre ønske det nye barnet? Jeg synes det er riv ruskende galt når voksne kvinner sutrer, krangler eller driver med utpressing (type nekter å sove i sengen deres og heller legger seg på gjesterommet) fordi de ikke får gjennom viljen sin når det gjelder antall barn. Hvis det er så viktig å ha et bestemt antall barn får man gjøre det klart tidlig i forholdet slik at mannen kan si sin mening og så får kvinnen avgjøre om hun vil fortsette forholdet til tross for at hun ikke vil få alle de barna hun ønsker eller avslutte. Å utpresse, sutre eller mase seg til at mannen skal gå med på å få barn han egentlig ikke vil ha er forkastelig.

[Anonym bruker]

Javel......

[Anonym bruker]

Enig med deg HI, det er bare tull å sitte å sutre til seg flere barn, hvertfall når man ble enige i starten om hvor mange man vil ha.

Her gjorde vi det enkelt, vi sier det slik at vi ser ann med årene hvor mange barn vi vil ha, vi var enige om minst to, maks 5.. Så hvor mange det blir, det finner vi ut etter hvert.

[Anonym bruker]

Du må gjerne mene det HI, men synes det er opp ti hver enkelt hva de ønsker å diskutere seg imellom.

 

Noen diskuterer penger, andre huslige plikter, osv. Hvorfor skal det være så forkastelig å diskutere ønsket antall barn? Og det er jo bedre å diskutere dette, istedetfor å bare trumfe viljen gjennom og bli gravid uten mannens samtykke.

For DE er det endel av.....

[Anonym bruker]

Nå er det vel mange menn som kanskje har gått med på mange barn i begynnelsen, for så å endre mening, og da blir det kanskje litt annerledes.

 

Når det er sagt, jeg er litt frustrert over at min mann sier han aldri mer vil ha flere barn, selv om jeg kanskje selv er enig.

 

Jeg har en fra før og en sammen. (Han fungerer som pappa for begge to) Og er egentlig fornøyd og ferdig med å få barn. Men til tider kommer det ett liiite ønske om å få en attpåklatt om ett par år, og kunne ønske at jeg hvertfall visste jeg hadde muligheten til det om jeg fortsatt ønsker det når den tid kommer.

 

Likevel så kommer jeg nok aldri til å presse han til ett barn til om han står på sitt og kommer aldri til å gå fra ham eller lage en krangel om han sier nei. For ja, begge skal være enige om valget og jeg tror forholdet ville gått dårlig om jeg skulle presset fram ett barn han ikke ville ha.

 

Nå mener jeg at det også kommer an på hvor mange barn man har fra før da.

 

Så f.eks på unge mødre om hun som har 3 (?) barn i tett alder og er i begynnelsen av 20-årene (hadde nesten nettopp fått minstemann), og ble sur på mannen fordi han ikke ville ha nr 4 med en gang Det synes jeg ikke er greit..

[Anonym bruker]

Så kjekt for dere 12:20. Hva om den ene syntes det holdt med 2 og den andre ønsket et par til? Og det uavhengig om dere hadde blitt enige på forhånd. Tror du ikke du muligens hadde prøvd å få viljen din gjennom da?

Det er ikke alt man kan planlegge i det vide og det brede før man virkelig står midt oppi situasjonen.

[Tante Blås Squaw]

Her ville jeg opprinnelig ha fire, mens han var veldig fornøyd med to. Vi fikk diskutert oss fram til tre.

 

Men dette er gæernt, det da?

 

I et forhold må det være lov å foreslå endringer i avtaler.

[Anonym bruker]

12.22

 

Må forresten si meg enig med Tanta her oppe

 

Det må være lov å foreslå endringer selv om man har avtalt noe annet.. Det jeg tenkte mest på når jeg skrev at det blir annerledes om mannen plutselig endrer mening om antall barn, da tenker jeg mer på at han kanskje setter foten ned etter bare ett barn og avtalen kanskje var på 3-4. Men om man allerede har fått 2-3 barn, så synes jeg ikke man skal presse på videre og videre.

[Anonym bruker]

Min samboer ville ikke ha flere barn når vi ble sammen for 2 år siden. Jeg hadde ingen barn fra før og var i tillegg 38 år, så da fant jeg ut at jeg dessverre ikke kunne satse på ham i fremtiden. Etter noen uker fra hverandre tok han kontakt med meg igjen og ville gjenoppta forholdet. Han hadde tenkt masse i mellomtiden og kommet fram til at et evt barn ville innebære masse hygge, og at han ikke lenger var fremmed for tanken. Han ble nok litt skremt med en gang, men nå, etter 2 år gleder han seg veldig til å få en sønn i januar. Det er nok lett for mange å si nei til å begynne med, og ofte trenger man tid til å venne seg til tanken. Men noe mas har jeg ikke helt tro på. Gi de bare litt tid :-)

[Anonym bruker]

Når jeg og mannen min snakket om dette før vi fikk barn, så sa vi begge to at vi ønsket oss 2 barn. Jeg sa også at jeg ikke var fremmed for tanken om å ha 3 barn.

 

Nå har vi 1 barn, og mannen sier han ikke vil ha flere. Hva tenker du jeg skal gjøre da? Da må jeg jo rett og slett overtale han, for å få et barn til som helt grunnleggende var "avtalen", eller? Jeg ville ikke brukt barnslig knep som å nekte å sove i senge, sutre og krangle, men jeg ville mast til han ble lei av å høre på meg.

 

Spent på du HI mener skal gjøres i en slik situasjon...

[Anonym bruker]

Trådstarter her.

 

Jeg mener det er greit å foreslå flere barn, jeg synes også det er er greit å argumentere hvorfor man vil ha flere barn og generelt ha en seriøs diskusjon rundt dette, men det er ikke greit å bli sur om motparten ikke er enig eller bruke hersketeknikker som sutring eller å sove på eget rom en stund. Er man uenige er det beste å beholde situasjonen som den er, ikke tilføye flere barn vel vitende om at den ene i forholdet ikke ønsker dette barnet.

[Anonym bruker]

Hvorfor skulle jeg prøve åtvinge på samboeren min flere barn enn det han ønsker seg? Om han er fornøyd med 2 barn, og jeg ønsker meg 3, så får jeg heller fokusere på hvor fint vi har det som den familien vi er, fremfor å prøve å presse han til å bli fra til flere. Har ei søster som gjorde det, og hun sitter nå alene med ansvaret, forholdet dems røk da siste ungen kom til. Vil ikke risikere familien min fordi jeg kunne ønske et barn til, beholder da heller den familien jeg har, og lar det 3 barnet forbli en drøm..

[Anonym bruker]

For en enkel verden du lever i.

 

Det er jo ikke sikkert man vet når man møtes som 23-åring f.eks hvor mange barn man ønsker seg?

 

[Anonym bruker]

Nå har jeg levd i mangeogtredve år, og er det noe jeg har lært opp igjennom, så er det det at man forandrer seg i løpet av livet. Det som høres greit ut når du er 25 er kanskje ikke like greit når du er 35. Så om man i en alder av 25 år blir enige om at man bare har tid/ork/lyst/økonomi til å ha 2 barn, så kan hele livssituasjonen være annerledes 10 år senere.

 

Det er lov å forandre mening, er det ikke?

 

Jeg har alltid stått hardnakket på at jeg bare skulle ha 2 barn. Da jeg møtte min eks hadde jeg ett barn fra før og gjorde han klinkende klar over at vi kun skulle få et barn til. Han hadde alltid sett for seg 3 barn, og håpet på et barn til. Da jeg ble gravid med vårt 2. barn (mitt 3.) så var han sjeleglad for at jeg ikke engang nevnte abort. Og jaggu meg fikk vi enda et barn etter det. Så i dag har jeg 4 selv om jeg i utgangspunktet bare ønsket meg 2. Han har nå flyttet og fikk sine 3.....