Gå til innhold

Jeg gleder meg til å fortelle alle at jeg er gravid igjen, alle utenom en person...(litt langt)


Anbefalte innlegg

og den personen jeg ikke gleder meg til å fortelle om graviditeten til er min mormor. Det er egentlig veldig rart at hun alltid er så negativ til mine graviditeter, da hun elsker oldebarnet sitt over alt på jord. Vi har et ordnet liv, god økonomi, jeg har en god og arbeidsom mann osv.

 

Første gangen jeg ble gravid oset jeg av lykke da jeg stolt fortalte henne at jeg hadde en "gledelig nyhet" til henne. Da rynket hun bare på nesen og sa at hun ikke orket å passe fler unger (hun hadde barnebarn fra før, ingen oldebarn) og at hun slett ikke syns dette var noen god nyhet! Vel, vi bor fler timer unna henne og ser henne ikke så ofte, så hun skal fint på slippe å passe oldebarnet sitt tenkte jeg... Så snart gullet var ute var tonen en helt annen. Bare glede og ønske om å få treffe oss så ofte som mulig. Hun maste om å få passe han og kom reisende helt til oss bare fordi hun ville bli med første dagen sønnen vår skulle i barnehagen.

 

I sommer mens vi var på besøk hos min mormor oppdaget min kjære og jeg at vi ventet barn igjen etter noen månder med prøving. Gleden var stor. Etter noen få dager endte det dessverre i spontanabort, og jeg lå på senga og gråt samme dag for å få ut alle følelsene jeg hadde rundt det.. Min mormor spurte hvorfor jeg gråt og jeg fortalte henne det... Vel, nok en gang kom denne grinete mumlingen om at vi kunne prøve igjen om noen år... Som om vi vil vente i noen år ?!

 

Kort tid etter spontanaborten ble jeg gravid på nytt, og jeg gruer meg til å dele nyheten med henne. I ettertid har min mormor ringt til min mamma og spurt om jeg var gravid på nytt i en sur tone...Min mor som vet jeg er gravid ville ikke si noe til henne om det da hun også er lei av å høre på mormors konstante klaging over våre valg ang. barn.

 

Tips til hvordan i all verden jeg skal fortelle henne om gullet i magen ?

Fortsetter under...

jeg kunne valgt å ikke sagt noe jeg da-når det er den tonen.

Skulle jeg sagt det hadde jeg bare sagt det, og at sånn er det.Ferdig med det!Er da vel ikke noe hun har noe med

Tusen takk for svar :)

 

Dette kom ikke godt frem i hovedinnlegget - men min mormor og jeg står egentlig hverandre veldig nær. Som barn bodde jeg til og med hos henne for en periode, og jeg har alltid vært "gulljenta" til besteforeldrene mine. Vi har mye felles og jeg elsker virkelig min mormor - det er bare dette med graviditeter vi ikke blir "enige om". Det er her det er noe som skurrer med vår kjemi!

 

Det å ikke fortelle henne om dette er ikke et alternativ - samtidig har jeg virkelig ikke lyst til å si det rett ut til henne. Jeg vurderer å kjøpe en "Jeg skal bli storebor"-tkjorte til gullet og ha på han den og håpe hun ser det. Evt. skrive et brev og skrive at jeg ikke orker å høre på henne klaging... Hm.. Jeg syns dette er vanskelig!

 

HI

Jeg tror rett og slett at siden dere er så tette er blir hun nå trist over at du får en person i livet som kan ta hennes plass.

Så synes du bare skal overse den sure minen og sette det i "tullete gammel dame"-boksen.

For du vet jo at sannsynligvis blir hun like glad i dette barnet som det forrige. Det er bare litt sår for henne at du ikke er at barn lenger og hun får en konkurrent om din tid,

Hade bare latt være å si det til henne. Skulle det komme opp og hun spør hvorfor,hadde jeg svart henne ærlig at reaksjonen hennes er sårende og derfor unngikk å si noe.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...