samværsavtale. Helger eller 50% hos pappa?

[Bolla Pinnsvin]

Jeg håper jeg kan få luftet litt tanker her inne,og får litt synspunkter og tips/råd ang dette med samværsordning. Jeg flyttet fra sambo for over 2 år siden. Det første han sa var at jeg måtte ikke tro at jeg fikk "beholde" ungene.Han ville ha de annenhver uke.Jeg sa med en gang at jeg selvfølgelig ville ha de mest mulig,men at jeg ikke skulle nekte han det siden han ønsket det så sterkt.

14 dager senere kom han og sa at dett kunne han jo ikke pga jobb osv.Det visste jeg jo egentlig,fordi han hadde aldri vært noe til å stille opp,hjelpe til og følge opp ungene de årene vi bodde sammen.Hovedomsorgen og ansvaret for ungene lå alltid hos meg når vi var sammen(9 år)

 

Vi var på familievernkontoret og samværsavtalen ble skrevet. Avtalen var annenhver helg og en overnatting hver uke.Dette endret vi etterhvert til langhelg,for å unngå at det ble så mye "frem og tilbake".Så siden da har ungene vært hos pappaen sin torsdag til søndag annenhver uke og torsdag til fredag resten av ukene.

 

Jeg hørte aldri noe mer om at han ville ha ungene mer.Vi fikk oss etterhvert nye samboere begge to og har flyttet inn i nye hjem,men bor i samme "tettsted".5 minutter å sykle mellom husene,så ikke noe problem å omgåes mer.Alikevell har han skjelden eller aldri vist noen interesse for å ha de noe særlig ekstra,selvom jeg heletiden har sagt at det er helt greit om han ønsker det.

 

Det gikk et år,og tidlig i fjor sommer nevnte han dette med 50/50 deling av ungene igjen.at han ønsket å ha de annenhver uke. Jeg ble litt paff for jeg har selvfølgelig lyst til å ha de hos meg mesteparten av tiden.(hvem vil vel ikke det?) De bodde da i en annen by,og jeg sa at uansett så var første bud at de flyttet inn i hans hus som ligger nære her vi bor(for å slippe at ungene måtte bytte skole,barnehage og omgangskrets). De var iferd med å selge hennes leilighet for å flytte til han,så der var vi enige.

Jeg sa at vi ble nødt til å ta en ordentlig samtale om det senere.Bli enige om hvordan vi så det for oss,finne en god måte å samarbeide på osv.Så ble det tyst fra den kanten igjen,etter den samtalen.(på kiwi av alle steder!)Jeg verket i mammahjertet,men var raus nok til å si at om vi kunne sette oss ned vi to,men helst alle fire voksne og snakke ordentlig om hvordan vi skulle ordne det,ha samme regler,sengetider,lekserutiner osv så kunne vi skrive en avtale selv,og ikke gå gjennom kontorer ect. Han ble glad for det,og vi ble enige om at han skulle komme med en dag og klokkeslett som passet han best,så skulle jeg møte opp.Det skjedde aldri... Han hadde de knapt ei uke den sommerferien fordi han og samboeren skulle 14 dager på ferie alene,men alikevel ville han dele ukene likt.Måtte bare vente til høsten og de hadde flyttet inn og pusset opp ferdig osv osv...Det skulle altså bare knipses i fingrene når det tilfeldigvis "passet dem". Det gikk 3 mnd til før det ble nevnt igjen.Denne perioden var han så og si umulig å få tak i hvis det var noe ang ungene.Jeg måtte kontakte samboeren hans for å nå gjennom! Nå begynte jeg å bli lei...Jeg ble mer og mer sikker på at ungene har det best med et fast bosted,og ville ha de hos meg.Spesielt etter å ha forhørt meg litt rundt og fått greie på at det ikke anbefales at barn bytter hjem annenhver uke...

Når det ble tatt opp så sa jeg at jeg vil at vi prater med familievernkontoret og evt andre som har greie på dette.Får litt andre synspunkter og anbefalinger ang hva som er best for barna. Da ble han bare sint..men jeg mener at når vi samarbeider så dårlig så kommer det jo aldri til å gå! Jeg har forklart han hva jeg mener og at jeg selvfølgelig vil ha de boende hos meg. Men jeg var villig til å gå til rådgivning for å ordne det på riktig måte.

Og så gikk det altså et år.....Frem til idag... Nå sendte han en sms og lurte på om han skulle bestille time til rådgivning ang delingen av ungene....Han og ny samboer venter barn i oktober og han vil da at de skal vokse opp mest mulig sammen med den nye broren sin for å unngå sjalusi osv. Så nå passer det plutselig igjen da...etter babyen kommer antagelig,for før det er jo litt vanskelig...grr.... Er det mulig!?!?

Det var 2 år siden jeg mente at dette kunne ordnes og vi kunne bli enig.Men når han bruker over to år på å få det til å "passe" og i mellomtiden ikke har deltatt i noen foreldremøter,foreldresamtaler,kjøring til treninger osv.Da har jeg ombestemt meg så til de grader.Jeg mener ungene har det best ved å ha fast bosted hos meg,han mener motsatt..Jeg mener han kunne vist litt mer interesse,han mener motsatt... Jeg mener vi får ta det gjennom noen som har greie på dette,og prate med en tredjeperson tilstede,han mener motsatt...

Så her lukter det møte på møte og i værstefall en rettsak...

Jeg har hørt at ingen fedre i Norge har noengang vunnet en rettsak hvor de har ønsket seg 50% samvær,hvis mor sier nei.Er dette riktig?Og hva er grunnlaget for at de mener at barna har det best hos mor?

Har noen av dere vært i lignende situasjon hvor dere var/er veldig uenige?Hvordan løste dere det? Hva er fremgangsmåten om man ikke blir enige?

 

Jeg vet at ungene har det godt hos far og ny dame.Ingen tvil om det.Så det er ikke det som er problemet.Hadde det bare vært han alene hadde det uansett vært heeelt uaktuelt at han fikk ha de så lenge av gangen.Det er en lang historie,men han beviste gang på gang at han rett og slett ikke klarte å ta seg av de alene...Nye dama er kjempeflink og hyggelig,og jeg har ingen problemer med henne.

 

Jeg er så frustrert!! Orker ikke dette jeg.Vil ha ungene hos meg hvor de alltid har vært.Jeg har tilbydt han å ha de 1-2 dager ekstra annenhver uke men det er han ikke interessert i.Han vil ha de 50/50 og slutte å betale bidrag.(jeg mistenker at dette dreier seg mye om penger) Hvis jeg ikke går med på det så mener han at vi kan bytte.At han har hovedomsorgen og jeg bare annenhver helg! Men det kan han bare ta rennafart og hoppe og &%¤/ i.

 

Dette var sikkert fryktelig rotete!! Men jeg trenger litt hjelp nå...Trenger å få opp motet litt,men samtidig at dere svarer meg helt ærlig.Er det rett og slett egoistisk av meg å sette meg på bakbena?Eller kan dere forstå hvorfor jeg mener de burde være hos meg?

Hva er best for barna? Hvordan "vinner" man denne kampen!?

 

Fortvilet hilsen meg..

[lille sprelle]

Han har valgt å sette ungene sine på "vent" i flere år. Barn kan ikke settes på vent. Dette må han nå "betale" for ved at du har hovedomsorgen for dem. Ta kontakt med familievernkontoret og få til en avtale med dem bare du først slik at du kan stille de samme spørsmålene du stiller her nå til dem. Jeg tror du vil få samme svar som jeg ga deg her.

[Livmor]

Her gjelder det å holde tunga rett i munnen. Aller først må du gjøre en liten selvransakelse, og være helt sikker på at det er barnas beste du hele tiden har i tankene. Hva du ønsker for din egen del er ikke tellende i en sånn situasjon. Selvfølgelig kan det bli sånn at dine ønsker, og det du oppriktig mener er barnas beste, sammenfaller, men det er hensynet til barna du skal argumentere ut fra.

 

Når det gjelder spørsmålet om samvær og 50/50 virker det som om folk deler seg i to leire: enten er det utenkelig å IKKE ha 50/50 eller så er det utenkelig å HA 50/50. Du må se på DINE barn, og vurdere ut fra dem hva du tror er til deres beste. Jeg forstår godt at det er frustrerende å ikke få en endelig avklaring på situasjonen, men hold hodet kaldt og pust med magen. Det tjener du, og ikke minst barna dine, på i lengden.

[Livmor]

Når det gjelder å "vinne" kampen: det er barna dine som bør være vinnerne, ikke nødvendigvis du eller far.

[Bolla Pinnsvin]

Takk for svar alle sammen.

Dette gnager hodet mitt fælt om dagen.. Jeg er selvfølgelig klar over at det er barna som skal "vinne" her,uansett hvordan utfallet skulle bli... Det er mange grunner til at jeg mener det er best for de,pga spesielt usikkerhet for eldstemann osv..men det er personlige ting,som jeg ikke ønsker å si for mye om.Og det blir jo vanskelig å ta opp på et møte eller med far,fordi jeg ønsker ikke at det skal misforståes som at jeg tror far og samboer ikke er bra nok.Men vi har hatt episoder hvor han har ringt hjem og grått på telefonen pga noe som har vært leit..og så fort pappa kommer inn i rommet hører jeg at han blir veldig "tilgjort blid" om dere skjønner.Virker på meg som at hos pappa skal man bare være blid og god og ikke prate om vanskelige ting og vise følelser.Forteller jeg dette til far,så bryter jeg jo tilliten til sønnen min,og er redd han skal slutte å betro seg til meg,eller at far skal bruke dette mot han når han ønsker å ringe meg....

Jeg har foreslått at vi kunne prøve å øke en dag eller to pr langhelg de allerede er hos han.Mener det i det minste er en litt lettere "overgang" Men at de fortsatt har fast bosted hos meg..Men dette er han ikke interessert i...

Jeg tror nok ungene vil være mye med både pappaen sin og meg,men jeg syns ikke man skal dra ungene så mye inn i diskusjonen jeg,siden de er såpass små.(9 og 4 år) Selvfølgelig må man jo høre med de om de liker ordningen,men jeg syns de voksne bør bli enige først.

Litt pga barns samvittighet...Eldstegutten min satt nemlig alene sammen med pappaen sin på julaften i fjor.Han var da 12 år.Han fikk velge selv hvor han ville være,men sa at selvom han ville være med oss som var søsken,besteforeldre,tanter onkler osv så måtte han jo dra til pappa,fordi han hadde sagt at om ikke han kom dit skulle han sitte helt alene på julekvelden... Eldstemann min følte så fælt på det at han valgte å være med han,men innrømmet senere at han helst ville vært hos oss,men hadde ikke samvittighet til det...uff...syns det var vondt jeg.Selvom det var en flott avgjørelse av den gode gutten min..

Jeg skal bestille time på familievernkontoret alene for en samtale først uansett.For å høre hva de tenker.Og for å føle meg litt forberedt.

Jeg har både sett (siden jeg jobber med barn) og hørt om barn som bor 50/50.Det virker som om det er en sammenheng i det og at barna virker utrygge,utagerende og ofte ikke har klær,utstyr,gymtøy,lekser i orden osv. Dette skremmer meg!Og jeg ser jo at det lett kan bli sånn at man mister litt oversikten hvis hver av partene har ungene annenhver uke...

 

Men kunne noen av dere hjulpet meg å sortere litt tanker? Når man tenker på hva som er BEST FOR BARNA. Hva er det som gjør at en 50/50 løsning er det beste for barna?

Og hva er det som gjør at å ha fast bosted hos mor og samvær i langhelger hos far er best for barna?

Trenger litt hjelp her,for når jeg tenker på det slik er det jaggu ikke lett å sette ned punkter....

[Eeniemeenie]

Samvær er aaaldri lett asså.. Nå har bare jeg ett barn med min tidligere samboer, men han har også satt datteren på "vent", da fordi han har fått seg dame og først NÅ er han mer intr i å ha henne, siden han har fått dame. 50/50 er kun anbefalt dersom foreldrene samarbeider godt og bor nært ( og det gjør ikke dere)? Bestill time til FVK, så får du se om han stiller opp.. Må være tøft å måtte gå igjennom en rettsak grunnet noe som dette.