Er nok slutten på forholdet til meg og barnefar nå... Trenger å høre fra dere andre som har opplevd brudd..

[Anonym bruker]

Hvordan gjorde dere det til å begynne med? Hvordan ble dere enige om ting? Hva sa folk rundt dere? Ble dere deprimert i en lenger periode? Hvordan tok barna det?? Uff, har så mange spørsmål som svirrer rundt i hodet mitt. Vi har 3 barn sammen, fra 1 til 5 år. Så blir hardt å bli alene med de..men, vi to kan ikke leve sammen lenger..funker ikke

Og hvem i all verden vil ha en dame med 3 barn fra før?? Det er nesten det verste å tenke på, at jeg sikkert kommer til å bli singel for alltid..:/ Er også veldig redd for at barna skal ta skade av det....(

[Anonym bruker]

Til å begynne med må dere separere økonomi, bolig, evt ene parten må finne seg et alternativt sted å bo. innbo/verdier. Bestille time på familievernkontoret for å diskutere samværet på barna (gjerne diskutere det hjemme og, men hvis det bare blir krangling er det bedre å få en mekler inn i bildet)

 

Da jeg og mannen gikk fra hverandre etter 10 år og 2 barn, så ble såklart familien opprørte og moren min var veldig bekymret for barna osv. Men som jeg sa til henne, jeg kan ikke være i et forhold hvor jeg ikke har det bra med meg selv, da blir jeg en dårlig mor for barna mine i lengden.

 

Du kan ikke være i et forhold, kun for å tilfredsstille omgivelsene dine.DU må ta ansvar for ditt eget liv, din egen lykke..

 

Til din siste bekymring, såklart du finner deg en ny mann- jeg har funnet meg en super herlig mann, uten barn. Han elsker mine barn og ikke minst meg, vi er samboere nå og jeg har det bedre enn jeg har hatt det på mange år..

[Bolla Pinnsvin]

Kjære kjære deg.. dette innlegget rørte meg!Minner veldig om mine tanker for nærmere 3 år siden....

Det er ikke lett å gå ut av et forhold når det er barn og evt hus,gjeld osv inne i bildet...Samme hvor elendig forholdet er så vet jeg at det steget å faktisk avslutte det er et vanskelig steg å ta.

Men du må tenke på DIN lykke.Har du det ikke godt med han du bor med nå,så tro meg..ungene merker det... Man kan ikke bli i forholdet til enhver pris pga barna.Og det er slett ikke sikkert det er det beste for barna heller?

I min situasjon så var det helt dødt mellom meg og sambo...Jeg hadde det ikke godt,og det kan umulig han ha hatt heller...Vi hadde to barn sammen og jeg et barn fra tidligere,men vi hadde bodd sammen siden han var 2-3 år gammel. Vi var samboere i 9 år.

Jeg gikk MANGE runder med meg selv.Var veldig redd for hvordan jeg skulle klare meg,om det ville skade ungene på noe vis,hva folk ville si osv.

Jeg brukte godt over et år og vurderte frem og tilbake.Det spiste meg opp innvendig!!! Unner ingen andre det samme om det føles rett for enselv å dra...

Det gikk over all forventning med ungene,som da var 11,7 og 2 år.

Eldstegutten min var den første jeg fortalte det til..Hadde gruet meg sååå lenge! Men jeg ordnet meg leilighet først jeg.Sånn at når de først ble fortalt hva som skulle skje så var det ikke lenge til flytting.da slapp de å gå å gruble sånn.Det var mye lettere å fortelle det når jeg samtidig kunne forklare hvor vi skulle bo,og hvordan ting kom til å bli fremover.

Jeg tok med eldstesønnen min ut på kino og kafe.Der fortalte jeg han det..jeg som gruet meg sånn..vet du hva han svarte? "vet du hva mamma? Jeg tror alt kommer til å bli mye koseligere nå jeg". Jeg datt nesten av stolen! Det gikk rett og slett veldig fint.Jeg som trodde vi var flinke til å "skjule" hvordan vi hadde det sammen for ungene...jeg oppdaget fort at de merker den dårlige stemningen mye kjappere enn vi aner..

Mellomsten min ble lei seg...Han gråt stille i ca 5 minutter,så var det faktisk over! Det gikk plutselig opp for han at da fikk han et rom hos mamma,og et rom hos pappa.Kult!! Minstejenta sa aldri noe på det i det heletatt.Hun hadde akkurat fylt 2 år,og selvom vi flyttet inn i en leilighet 100 meter borti gata for pappa spurte hun ikke etter han annet enn når hun skulle dit annenhver helg.

 

Det er klart det er tøft å bli alene med 3 barn.Men din lykke som mamma er så viktig for barna dine! Min x var aldri noe flink til å stille opp når vi var sammen,så våre barn fikk faktisk et mye bedre og nærmere forhold til pappaen sin når de fikk være alene med han to hele helger pr måned. De elsket det!Og jeg var faktisk frisk og uthvilt når de kom tilbake til meg igjen:-)

 

Og ang at du aldri kommer til å møte en mann som vil ha deg pga ungene dine.... Møter du en mann som ikke vil det,så er han ikke noe å samle på uansett! Du er ikke bare du lenger.Du kommer i ei "pakke" Take it or leave it!

Tenk på de mennene som har barna de vil ha selv?Eller som ikke ønsker barn i det heletatt? De er ihvertfall ikke interessert i ei dame som IKKE har barn!hehe..tenk på det sånn isteden.

 

Jeg var alene med 3 barn jeg,og møtte verdens mest fantastiske mann!Han har et barn han og,så tilsammen har vi 4.Han elsker meg høyere enn noen har gjort tidligere,det merkes!Og jeg elsker han høyere enn jeg noengang hadde forestilt meg jeg kunne.Jeg har endelig fått familien jeg har drømt om! <3 <3 Så ikke gi opp!

Men selvfølgelig...tenk det godt om.Men tenk på det beste for DEG! For du er en fantastisk mor for dine barn,og så leng du har det bra har de det bra.

Drit i hva andre sier,mener og tenker.Det er ditt liv,ikke deres.

Lykke til!

[Jeg har nå 2 sjefer i huset.]

Var igjennom dette for 3 år siden nå. Det er en tøff tid. Det må enn vel bare si. men du kommer deg videre. Og du treffer en mann, det er jeg ganske sikker på. Tenkte akkurat sånn som deg jeg også. Har 2 barn. Nå har jeg akkurat fått samboer som også har 2 barn. så det meste ordner seg etterhvert. Bare bruk tid på å være lei seg og prate med barna. Lykke til!

[Anonym bruker]

Kan trøste deg med at singel for alltid blir du neppe. Barna vokser jo til, og du vil få mer tid til deg;)

 

Og tror ikke at en ny partner er det første du skal tenke på her, selv om det nok har med vanen i å være to voksne i en familie å gjøre.

 

Deppa kan en bli, sånn littegranne. Og det ofte fordi livet ikke ble som en tenkte. Men det betyr ikke det samme som at det livet en har fått ikke er bra Det stemmer bare ikke med "planen" en en gang hadde.

 

Hva folk rundt sier, kan du bare gi en god beng i, for de bør da feie for egne dører først Og det er ikke de som lever din hverdag

 

Barn godtar det meste, de. Så det er vel egentlig ditt minste problem. Husk bare å ta mest hensyn til hva barna trenger når dere lager samværsplaner. Ikke gå ut fra hva dere voksne tenker om hvor mye dere vil se barna, men hva barna faktisk tåler etter alder. Og ikke gjør forskjell i samværet for eldste og yngste osv. Barnas beste må og skal stå i fokus.

 

Dette går så bra, så