Et vanskelig valg.

[Anonym bruker]

Jeg og min mor og ikke minst stefar har hatt et veldig turbulent forhold etter at jeg traff min mann.

Det har vært en del alkohol inn i bildet ( mulig dette har blitt bedre nå), mye krangler alt fra små ting til større saker.

Hver gang jeg har kontakt med de, oppstår det som regel problemer.

De bryr seg virkelig ikke hvordan jeg og min familie har det, men de er veldig flinke til å late som de er de beste foreldrene..... Men nå har heldigvis mange begynt å gjennomskue de, og ser at vi ikke får hjelp eller noe i det heletatt. Vi har valgt å holde en veldig lav profil, og har aldri snakket noe stygt om dem, annet enn når det har vært at vi må lufte ting som er svært vanskelig. Og da har det enten vært til min far eller til våre nærmeste venner( Maks 2-3 par) Mens min mor og stefar går rundt overalt å snakker stygt om oss, noe som selvfølgelig er veldig sårende. Vi har hytte på samme området som de, og vi har fått høre litt av vært av andre hytte eiere for å si det sånn. Mye av det har vært veldig sjokkerende... Men vi har ihvertfall bestemt oss for å ikke synke ned på deres nivå, så vi hever bare hodet over det.

Jeg har flere ganger forsøkt å si til min mor at jeg også er datteren hennes ( hun har to ny barn med min stefar. barna er 10 og 12 år) og trenger også litt omsorg og støtte. Men da får jeg til svar at jeg ikke int meg noen ting for hennes barn så hvorfor skal det være noe andelenes for meg. Dette er selvfølgelig sårende, men jeg må jo bare akseptere at hun mener det sånn. Rett etter jul hadde vi en kjempekrangel som resulterte til at vi ikke hadde noe kontakt og jeg sendte henne et brev hvor det bla. stod at det var best at vi ikke hadde så mye kontakt, for da slapp vi begge to å bli såret over at ingen av oss behandlet hverandre som vi ville. Jeg fikk ikke noe svar, men hørte heller ikke noe fra henne. I våres var vi en del på hytta og det var selvfølgelig de også, så da ble det til at vi omgikk hverandre litt, men mest sammen med de andre som også har hytte der. For ikke så veldig lenge siden oppstod det en ny kjempestor konflikt, og nå er jeg usikker på hva vi skal gjøre. ( De vet ikke om at vi har fått høre en helt vannvittig historie om oss som de har gått rundt å spredd) Så egentlig har jeg lyst til å bare sende henne en melding om at vi kommer til å kutte all kontakt. Problemet er bare at de overhodet ikke kan se at de gjør eller sier noe feil, og de mener jo at det er vi som gjør akkurat hva vi vil og tror vi er noe....

Egentlig har jeg bare lyst til å kutte de helt ut, men det er jo også vanskelig for det er jo tross alt moren min og søsknene mine. Og mine barn har de jo fint med dem sine barn. Men jeg orker snart ikke mere konflikter med dem og jeg er dritt lei all drikkingen og dritt snakke dems..... Jeg er en voksen dame på 33 år, og syns snart det har vært nok hakking på meg og min mann. Men vi har så lite familie og mannen sin familie bor veldig langt unna, så skulle så gjerne ønske at jeg hadde de rundt meg.

Usj vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, føler bare jeg må få skrevet det ned selv om det ble veldig rotete og komplisert...

Men men takk for at du ville lese ihvertfall...

 

[Anonym bruker]

Så trasig at hun velger å ikke være din mor:/ For det er jo akkurat det hun gjør!

Jeg vil ikke si at du må kutte henne ut, for det er utrolig vanskelig, når det er snakk om ens mor. Men tror kanskje jeg ville ha solgt hytta. Jeg ville også sagt til henne at hun er langt fra en god mamma for deg, og at du skjemmes over henne.

 

Stakkars dere!

[Anonym bruker]

Hørtes veldig kjipt ut. Jeg ville anbefale dere 4 vosne til å ta noen timer på familiekontoret jeg . Kommer desverre lite nyttig ut av å stå å stange hoder.... Synd at det går utover stesøsknene dine da, hvis dere kutter kontakten vil jeg oppfordre deg til å ikke stenge dem også ute da de er uskyldige i alt.

[Anonym bruker]

Selge er ikke noe alternativ her desverre, da den må være i familien og det er et paradis for barna desverre.. Og det er det som gjør det så vanskelig i den saken:(

Tro meg jeg har prøvd veldig mange ganger på en veldig fin måte og sagt til henne at jeg føler hun ikke er noe god mamma for meg, og da får jeg til svar at jeg kan også ringe for å holde kontakten... Jeg kan også spørre de hvordan det går med dem sine barn osv. Mannen min var bort i arbeide i 6 mnd, og de tok aldri kontak, når jeg spurte de om hvorfor ikke fkk jeg det samme svaret. Jeg opperert for noen år siden, ikke noe kjempe alvorlig, men de kom aldri på besøk mens jeg var sykemeldt eller spurte om vi trengte hjelp. Når jeg spør om hvorfor, sier hun bare at hun har mye å følge opp de to mindre søskene mine når det gjelder idretten dem. Og det er jeg veldig glad for at de gjør, men syns bare hun kunne brydd seg litt om oss også.

Når vi ikke hadde kontakt nå de siste mnd føltes det faktisk ganske bra, for da slapp jeg ihvertfall å bli skuffet over at de ikke tok kontakt eller måte de behandlet oss på. Så er derfor jeg lurer på om kanskje det hadde vært det beste....

Nei ikke vet jeg, men merker ihvertfall at det sliter på oss.

 

Tusen takk for svar, hjelper veldig å få luftet det litt og hørt andres syn på saken:)

 

HI

 

[Anonym bruker]

Ja det er veldig kjedelig og veldig trist... Kanskje jeg skulle sjekket opp det, det hørtes ikke så dumt ut. Men er litt redd for at det vil gjøre det værre enn det er, for det er helt håpløst å snakke med de. De ser virkelig ikke saken på samme måte som oss overhodet, er som vi står på to forskjellige planeter. Så innerst inne tviler jeg på at de hadde blitt med på noe sånt.

Nei de kommer jeg ikke til å kutte ut, vi har ikke så mye kontakt, men hun minste leker en del med mine barn når vi er på hytta ihvertfall:)

 

Tusen takk for at du kom med litt tips;)

 

HI

[Anonym bruker]

Har du forresten forslag til hvordan man tar opp slike saker med to som overhodet mener de verken har feil eller gjør noe feil