Stefaren min (langt).

[Anonym bruker]

Det er ikke noe poeng med dette innlegget -det er ikke noe jeg vil komme frem til. Jeg bare har et ekstremt behov for å lufte noe av det som har skjedd da jeg vokste opp...

 

Da jeg var 5 år gammel traff min mor en kjempekoselig og arbeidsom mann. Han eide et stort hus, og var en staut kar. Selv leide min mor og jeg i en nedslitt gammel skole. Vi trivdes der, i hvertfall gjorde jeg det. Stefaren min var kjempesnill og hadde laget en egen skuffe til meg på kjøkkenet sitt der han alltid hadde leker og godteri til meg når mamma og jeg kom på besøk. Han hadde tv med parabol, noe min mor og jeg slett ikke var vandt til. Jeg fikk se på barne-TV så mye jeg ville når vi var på besøk hos han.

 

Etter en stund flyttet han inn til oss, da begynte han å vise sitt sanne jeg. Han ble stadig mer pirkete, irritert og sint. Hver lørdagskveld samlet vi oss forran tv-skjermen foe å så på familieprogram. Nåde den som sa et ord som forstyrret sendingen, og nåde den som gummlet potetgullet litt for høyt. Det var bare min stefar som fikk kommentere tv-programmet og le høyt. Rund min stefar må man liste seg på tå.

 

Var du uheldig og satte deg på den delen av sofaen som var min stefars ende fikk du høre det! "Dra deg til helvette bort fra plassen min". Dersom du en dag ville se et TV program mens han var hjemme kunne du bare glemme det. "Dra deg til helvette bort fra MIN TV!!!".

 

En dag min mor og jeg var alene satt jeg og gråt. Hun lurte på hva det var. Jeg fortalte henne at jeg ikke likte stefaren min. Min mor, som forøvrig alltid har vært verdens beste mamma, ble rasende. Dette ville hun ikke høre noe om en eneste gang til!!

 

Da jeg var 9 år fikk jeg søsken og min mor og stefar bygde seg hus sammen. Jeg var overlykkelig og stolt av å ha blitt storesøster! Bare noen månder senere kunne min mor annonsere at hun ventet enda et barn. Stefaren min jobbet mye på denne tiden, og min mor var som regel alene med oss alle 3. Det var en fin periode i vårt liv. Jeg var en superflink storesøster og hjalp til så godt jeg kunne.

 

Noen år senere begynte igjen stefaren min å jobbe normale tider. Han ble igjen en dominerende del av familien. Det var kjefting for den minste lille ting. Dersom du var opptatt med noe og ikke merket at han kom hjem fra jobb kunne han bli dødelig fornærmet for at du ikke sa "HEI!" til han. Han ble forbanna om du tok to drops fra eksen isteden for ett når han spurte om du ville smake. Han ristet av sinne dersom du dusjet lengre enn 5 minutter. Har du glemt å slå av lyset når du forlater et rom får du høre det så veggene rister. Når jeg skriver at han blir forbanna innebærer dette klyping i armer, kasting på senger og høylytt kjefting. Som regel bare sistnevnte. Han skrek til meg at jeg var en "jævla drittunge". Jeg hørte ofte min mor og stefar krangle om kveldene. Min mor mente at man ikke skulle snakke sånn til et barn.

 

Dette ble en del av vår hverdag. Kjefting for den minste lille ting. Min mor og stefar prøvde å snakke til meg for jeg var så vanskelig. De sa at om jeg ikke skjerpet meg så ødela jeg forholdet deres - da måtte de skilles. Og mamma gråt om at vi måtte flytte fra det fine nye huset deres og tilbake til den gammle skolen. Jeg fikk dårlig samvittighet for at jeg aldri gjorde noe riktig. Hvorfor glemte jeg å slå av lyset etter meg ? Hvorfor var jeg så dum at jeg ikke alltid rakk å vaske det lange håret mitt på 5 min ?

 

Jeg husker en gang da min stefar ble irritert på meg for jeg hadde satt inn i oppvaskmaskinen på gal måte. Han knipset meg på nesen. Blodet sprutet i alle rettninger og nesen dunket. Han fnyste av meg og sa at "jeg tålte jo ingenting" så lo han.

 

Da jeg var 11 år ble jeg seksuelt misbrukt av min "steoldefar". Da dette kom ut tok "steoldefar" sitt eget liv. Min mor og flere andre bestemte seg for å ikke delta i begravelsen hans, men min stefar stillte selvfølgelig opp i begravelsen. Jeg følte at han ikke søttet meg, siden han dro i begravelsen til den onde mannen som hadde såret meg så mye.

 

Da jeg var 12 år hadde jeg fått nok. Jeg hadde ikke lenger noen respekt for han. Jeg unngikk han så ofte jeg kunne. Jeg sluttet å hilse på han når han kom hjem fra jobb, jeg sluttet å snakke til han og viss jeg snakket til han var det i en ufordragelig tone - noe som slett ikke hjalp på stemmningen hjemme, jeg prøvde å ikke ha noe med han å gjøre.

 

Jeg satt på rommet mitt dag inn og dag ut dersom han var hjemme, eller så dro jeg til mine besteforeldre. Jeg fortalte alt til mine besteforeldre, og de trøstet og sa at han sikkert ikke var vant med barn. Huset til mine besteforeldre ble mitt andre hjem. Der var jeg trygg. Dersom han dro ut for å jobbe var jeg sammen med mine søsken og mamma, om ikke satt jeg på rommet mitt alene. Hver kveld da jeg la meg var jeg redd for at han skulle komme å skyte meg i hodet mens jeg sov.

 

Min stefar både røyker og snuser, slik som mange andre voksne menn. Da jeg var 18 år begynte jeg også å snuse, selv o jeg visste det var dumt. Men jeg var 18 år og gammel nok til å ta det valget for meg selv. En dag kom han inn på rommet mitt da jeg hadde snusleppe. Da fikk jeg høre at jeg så ut som en "jævla HORE, ta til helvette og fjern den snusen!!!".

 

Jeg flytet ut så fort jeg fikk muligheten til det. Jeg var 19 år. Det var en stor befrielse. Det tok flere år før jeg kunne venne meg til at livet ikke handler om å liste seg på tå. Folk flest er snille. Folk flest bryr seg ikke om du glemmer å skru av lyset etter deg av og til, folk flest bryr seg ikke om du tar ett drops eller to fra esken når du blir tilbydt å smake. Folk flest bryr seg ikke om du tar deres faste plass i sofaen av og til. Dette høres ut som småting, men for meg var det veldig uvant å ha folk rundt meg som faktisk ikke ble sinte på meg om jeg trådde skjevt ut av sengen.

 

I sommer hadde jeg en samtale med mine søsken der jeg fortalte at det ikke var normalt å oppføre seg sånn som pappan deres. De har nå blitt 12 og 14 år. De forteller om en hverdag med kjefting for hver minste lille ting, de må liste seg på tå sånn som jeg også måtte. Etter at jeg flyttet ut for 3 år siden har han begynt å kjefte på de isteden for meg. Det er vondt å se! De syns forøvrig hverdagen er OK, de er vandt til det. De har vokst opp i dette hjemmet. Det å høre at pappa er sint eller irritert har vært en del av deres hverdag så lenge de kan huske. De har et annet bånd til min stefar, da han faktisk er deres far - derfor tåler de mer av hans væremåte også, tror jeg.

 

Min mor er forøvrig ingen nikkedukke. Hun sier sin mening, og kan si min stefar i mot. Problemet er HAN. Han tar ikke til seg kritikk. Han sier ALDRI unnskyld, han innrømmer ALDRI sine feil.

 

Dette er negative sider fra min oppvekst. Jeg har ikke fortalt om det positive.. Det er som om jeg har glemt de gode sidene til min stefar og det er forferdelig synd....

 

 

[Anonym bruker]

Moren min er også en kjeftesmelle,men mest på min far.Jeg turte aldri gjøre noe gale. Kunne ikke fallt meg inn å bruke snus som 18åring.

Jeg fikk sjeldent kjeft,men jeg tror den kjeftingen i huset må ha påvirket meg mye som person.

[Anonym bruker]

Det er veldig synd at barn må leve på den måten. At enkelte voksne ikke klarer å styre sinne sitt og lar det gå utover barn er helt forferdelig.

Bra du har komt deg bort, og at du er der for søsknene dine selv om de er vande med det.

[Anonym bruker]

Det var en sterk historie, og du er sterk som har kommet helskinnet gjennom en oppvekst med en sånn mann i huset. Kanskje du kan bli en frihavn for søskenene dine slik besteforeldrene din var for deg. Jeg håper de gode minnene kan piple frem etterhvert som du får bearbeidet de vonde.

 

Og som nyforelsket alenemor minner historien din meg også på hvor utrolig viktig det er å ikke bli blind for den nye mannens evt dårlige sider som i verste fall kan komme for en dag. Barnet mitt kommer alltid først. Takk for at du delte.

 

Klem

[Anonym bruker]

Man blir aldri vandt til kjefting.Det er alltid ubehagelig. Hørt en kjeftesmelle si at kjefting var vel hjemmekoselig,siden det var så vanlig. Hvis det var en vits var den ikke morsom.

[C.L.H85]

Uff;( Han høres ut som et monster.... Jeg har ikke masse peil på barneoppdragelse, har faktisk ikke lest en eneste bok om emnet... Men dette skurrer veldig. Man kan ikke kreve respekt av et barn, man må fortjene det. Det gjelder i alle relasjoner man har i livet.

 

Bare det at han dro i begravelsen til det udyret som forgrep seg på deg, sier jo sitt..

 

Jeg er ikke av de som pleier å skrike ut om bv, men gjør det nå.... Jeg tror nok jeg ville gitt en bekymringsmel. Til bv, for søsknene dine sin skyld.

 

 

Klem fra meg:)

 

(Og sorry for evt. Skrivefeil)

[Anonym bruker]

Man blir aldri vandt til kjefting.Det er alltid ubehagelig. Hørt en kjeftesmelle si at kjefting var vel hjemmekoselig,siden det var så vanlig. Hvis det var en vits var den ikke morsom.