Hvordan takle det??

[Anonym bruker]

Nå på fredag gikk jeg inn i uke 17 av mitt andre svangerskap. Oppdaget litt rosa utflod og tok kontakt med legen som konstaterte M.A. Jeg fikk utskrapning samme dag. Fosteret hadde død i uke 8, men morkaken og fostervannet hadde fortsatt utviklingen som om det var uke 17. Er det noen som har opplevd noe lignende? Det føles så ekkelt at kroppen kan lure deg på den måten. Nå er jeg livredd for å bli gravid igjen, men samtidig klarer jeg ikke å tenke på annet enn at jeg må bli gravid. Hvordan kom dere dere videre? Hvordan klarte dere å fokusere på andre ting? Fikk dere hjelp? Setter stor pris på alle som vil dele sine tanker.

[selma07 og engel]

Gud stakkars deg:( vet så godt hvordan du har det! Jeg oppdaga Ma i uke11 i april. Vi var seks på jobb som var gravide. Det var et hardt slag å oppdage at spiren var død:( og utrolig vanskelig å takle at kroppen ikke hadde reagert som den skulle. Snakket m jordmor og lege og klart etterhvert å kvitte meg m skyldfølelsen og slutta å lete etter hva jeg hadde gjort galt. Nå klarer jeg å forholde meg til at noe var veldig galt m den lille og at naturen ordnet opp, nesten helt ihvertfall... Tomheten var der lenge, men detblir bedre etterhvert. I dag på jobb møtte jeg de som fortsatt er gravide m så stor mage som jeg skulle hatt og det gjorde vondt:( jeg var sykemeldt ganske lenge og syns det hjalp... Jeg fikk mensen igjen fem uker etter, men får ikke mannen m på å prøve igjen:( tenker på deg! Go klæm tel dæ fra mæ!!!

[selma07 og engel]

Hmmm... Skulle dog ikke starte med gud stakkars deg... Men huff stakkars deg...

[Anonym bruker]

Tusen takk for at du delte din historie. Det er bestandig godt å høre fra noen som vet hva man går gjennom. Jeg er sykemeldt en uke, men ser ganske mørkt på å skulle begynne å jobbe så snart... Man trenger kanskje litt lengre tid for å komme seg ovenpå enn hva jeg først trodde. Håper du klarer å omvende mannen din snart slik at det blir en til spire på deg om ikke så altfor lenge:)

[Anonym bruker]

Føler virkelig med deg. Det er bare grusomt. Alt blir mørkt. Jeg hadde en depresjon i fire uker etterpå. Da ville jeg bare ligge under dyna og ikke snakke med noen. Ikke gå ut, ingenting. Følte bare tomhet, håpløshet og sorg. Men etter de verste fire ukene ble det litt bedre, kom meg ut i verden og så ble det enda bedre av å være tilstede i livet igjen. Det betydde mye å få prate og prate om dette med alle jeg er glad i. Det var vasnkeligo g vondt helt først, men da jeg var i gang gikk det bedre. Og gråte så mye jeg bare orket. Tenke, prate, gruble, sove, skrive litt om det kanskje. Nå føles hverdagen grei. Åtte uker siden. Kan fremdels bare ligge og gråte - og da gjør jeg det. Det må ut. Det tar tid å finne en måte man kan leve med sorgen på. For glemme går jo ikke. Ønsker deg all verdens lykke til videre!

[Solskinnsbolle]

Du må gjennom sorgprosessen. Jeg tror ikke det er noen vei utenom. Da jeg mistet min første (sitter nå og mister nr 3 og har ingen harn fra før), føltes det nesten som om jeg hadde mistet et barn som var født. Det var som om alle håpene og drømmene og planene for framtida bare ble revet bort og jeg sto ribbet tilbake. Helt grusomt. Jeg gråt og gråt i minst to uker, og det måtte virkelig til. Snakket mye med foreldrene mine og mannen min, og faktisk venner også. Hadde mange gravide venner, og ville at de skulle skjønne hvor heldige de var... Man må bare sørge, og ta den tiden man trenger. Men så er det viktig å komme seg på beina igjen. Jeg tenkte at den beste måten å komme over det på var å bli gravid igjen. Så jeg ble fort gravid, men mistet som sagt den også. Det var en ordentlig nedtur. Likevel var det ikke like fælt den gangen, siden jeg da gikk rundt og var redd og bekymret hele tida, og nesten forventet at jeg skulle miste det. Vi ventet noen måneder før vi prøvde igjen, og nå mister jeg altså nummer tre. Kan nesten ikke tro det. Men man må bare prøve igjen. Denne gangen er jeg fast bestemt på å prøve så snart jeg har hatt en mens. Jeg skal aldri gi opp.