Jeg vil ikke ha barnet

[MindreGlad]

Jeg er deprimert, føler ingen kjærlighet til dette barnet. Føles faktisk mer som en svart byll som ødelegger kroppen min.. Ikke vil jeg gå til ultralyd eller jordmor, har det bedre når den liksom ikke eksisterer.. Den eneste grunnen til at jeg bærer denne frem er min samboer, han ville absolutt ha den.. Er det noen som kan hjelpe meg? Jeg bare gråter hver dag, og har ingen å snakke med..

[MsPondus25]

Du bør virkelig ta en tlf til fastlegen din, og det kjapt! Si at det haster, og fortell han hva du føler. Du trenger noen å snakke med!! Mange kan få svangerskapsdeprisjon, og det er viktig at dette blir tatt tak i. Jordmor kan også hjelpe deg med dette. Som oftest kommer morskjærligheten osv etterhvert hos dem som er rammet av dette ,men det er veldig viktig for deg å bearbeide dette, og snakke med noen...

[silje+1]

Uff da, kjære deg... En god klem først og fremst.

Du har nok fått en svangerskapsdepresjon.

Ta kontakt med lege straks! Si det akkurat som det er slik at du kan få hjelp. Ingen skam i det!

 

Lykke til, det blir bedre!!

[LeMaRa]

Uff... En god klem først ja! Ring legen din for det høres rett og slett ut som svangerskapsdepresjon, og det er viktig at du får hjelp! Uansett viktig at du får snakket med noen om det, lege eller jordmor!!! Du skal ikke trenge å ha det slik!!! Hvor langt er du på vei??? Ikke for å presse deg eller noe, men kanskje det kunne hjelpe å se den lille på UL??? Kanskje du vil føle det litt mer virkelig etterpå, at det er et lite barn, ditt barn, og ikke noe som bare herjer med kroppen din?!?!? Bare et forslag. Men ring uansett lege eller jordmor!!! Masse lykke til!!!!!!!!!!!!!!!

[MsPondus25]

Enig med 16.12

 

Det kan være du får en mer "virkelighetsfølelse" og nærhet til barnet når du ser det på ultralyd. Lykke til!!!!!

[Tjålsi har født en prinsesse]

Så trist!

Dette er ikke normalt, og du bør snakke med lege/jordmor om det.

Høres ut som en depresjon, uten at jeg er kyndig til å vurdere dette.

Du er gravid, få hjelp til å glede deg over det;)

Lykke til.

[Therese ❤️ 3 ønsker å bli 4 ❤️]

Huff... Jeg skjønner hvordan du har det.. Jeg er Bipolar (manisk depressiv), når jeg ble gravid sa legen til meg at jeg burde slutte med medisinen jeg gikk på pga at det kunne jo kanskje være skadelig for babyen. Han hadde selfølgelig ingen kunskap om den medisinen jeg gikk på og heller ingen kunskap om bipolar lidelse skulle det vise seg... Men jeg stolte jo på legen min å sluttet med medisinen.. Det skulle jeg ikke gjort! Jeg ble kjempe syk veldig raskt.. Kjempe sterke humørsvigninger enormt sinne og jeg sånn som deg ville ikke ha babyen jeg hadde i magen.. Enda jeg og min samboer gjennom 9 år hadde prøvd i mange år før vi endelig ble gravide, så det var ikke bare noe som skjedde, dette var planlagt! Men det jeg skal fram til er, hvis man blir psykisk syk under svangerskapet så kan det føles som om man ikke vil ha babyen å man får veldig mørke tanker.. Du kjenner sikkert ingen glede i det hele tatt for tiden, dette er også normalt, men det som er så fint ang dette er at du kan få hjelp! Det finnes så mange flinke fagfolk som kan hjelpe deg med dette! Men det er viktig at du tar kontakt med din fastlege å forteller han/hun akkurat hvordan du har det, ikke skul noen ting! Du har ingen ting å tape på dette tidspunktet... Legen din vil mest sannsynlig henvise seg til psykolog eller lignende, men du vil iallefall bli godt følgt opp Jeg håper så inderlig at du gjør dette for jeg unner ingen å sitte slik som jeg gjorde å det høres ut som det er akkurat det du gjør nå... Jeg vil ønske deg lykke til videre å sender deg en stor trøste klem!

[Sing]

Kjære deg.

Så vondt du har det. Det høres ut på meg som det er noe mer dyptsittende enn svangerskapsdepresjon dersom du ikke ville bli gravid i utgangspunktet. Som foreslått tidligere her; ta deg en tur til fastlegen din og få henvisning til en psykolog (med refusjon). Snakk med noen som er proffe i å hjelpe folk med tanker og følelser. Det finnes ting som en ikke skal snakke med alle om, til og med sin samboer - det var et råd jeg fikk fra en erfaren psykolog en gang. Kanskje det er på tide?

 

Alle gode ønsker til deg!

 

 

 

[januar-spire*HØYGRAVID*]

Dette var trist å høre, men jeg skjønner deg litt, og kjenner meg igjen i din situasjon. Jeg trodde jeg var klar for å bli gravid, og alt skulle bli så fint og fantastisk. Men når det skjedde så var det ikke som jeg hadde trodd at det skulle bli. Følte at jeg hadde null kontroll over kroppen min, hadde vondt hele tiden, og ble veldig tidlig plaga med bekkene. Ting ble veldig vanskelig, klarte ikke å fungere i hverdagen. og ting gikk veldig utover forholdet til samboer. Følte at jeg ikke hadde noen her å snakke med, var alene. Og jeg gikk bare rundt å tenkte at dette vil jeg ikke mer, vil ha kroppen tilbake, vil ha alt det "normale" tilbake. Etter en god stund med masse tårer, humørsvingninger, og raseri utbrudd, sa kjæresten min at jeg trengte noen å snakke med. Gikk til fastlege, men han var ikke noe særlig, fikk ikke helt til å si hva som egentlig plaga meg, så gikk jeg heller til jordmor. Å der fikk jeg til å snakke åpent om det, tårene trilla, og hun var kjempe forståelig. Hun snakket med et noen på et senter her i Trondheim, og siden jeg var gravid fikk jeg komme noen dager etter. Syns de var kjempe flinke og jeg fikk snakket ut om absolutt ALT! og jeg følte meg 50kg lettere.

Nå er jeg 18+1 på vei og nyter svangerskapet. Har begynt å kjenne den lille i magen, har blitt et lite sparketroll skal på UL om 2dager Så nå gleder jeg meg veldig til alt Går på oppfølging til de på sentret en gang i blant, og det fungerer veldig bra.

 

Jeg håper du får deg selv til å gå til lege eller jordmor, og få snakket om dette. Det letter veldig på alt. De er behjelpelig og forståelsesfull. Nå vet jeg ikke hvor langt du er på vei, men jeg kjenner nå at det var verdt det

Masse lykke til videre, og jeg håper du finner det du leter etter. Sender over en klem!!