Hvor utagerende er deres toåringer?

[Anonym bruker]

Jeg begynner å lure på om vår gutt på to og et halvt er unormalt utagerende og slitsom eller om dette er helt vanlig oppførsel for et lite barn midt i trassalderen.

 

- Han hører svært sjelden etter. Jeg må si ting flere ganger og til slutt rope til ham for at han skal høre. Jeg ender opp med å måtte kjefte mye og når han får kjeft blir han vanligvis sutrete og/eller gråter.

- Han gjør ting tilsynelatende "bare for å gjøre det", f.eks. pirket han opp litt av tapeten på rommet sitt og rev av en stor bit. Han hamrer på ting. Han har ødelagt nesten alle helikoptrene sine fordi han bruker rotorbladene som saks. Han kaster gjerne leker rundt omkring uten grunn. Når vi leker sammen og f.eks. bygger hus av lego eller tårn av klosser så kan han like gjerne rive ned ting og ødelegge når det passer ham. Det er ikke så gøy å leke med ham når jeg vet at det ender med at han raserer alt.

- Han tar ikke til seg beskjeder. Vi har katt og daglig må jeg si til ham at han ikke skal jage dem, men han gjør det likevel. I hele sommer har han hatt plaskebasseng på verandaen og hver dag må jeg si igjen og igjen at han ikke skal ha andre ting enn utelekene i vannet, men det bryr han seg ikke om og kaster alt fra sko og verktøy osv inni der. Jeg sier igjen og igjen at sanden i sandkassa ikke skal kastes utover plenen regner jo med at en god del havner utenfor mens han leker, men mener at han ikke skal stå og regelrett spa sanden ut med spaden), men han gjør det likevel. Vi kan sitte sammen i sofaen og han sparker borti meg med foten og jeg sier igjen og igjen at han skal slutte og må til slutt rett og slett fjerne ham fra sofaen for å slippe å bli sparket mer. Mens han står og gjøre noe galt kan jeg fortelle ham at han skal slutte og han fortsetter og fortsettter og overhører det jeg sier helt til jeg fjerner ham fra åstedet.

- Han er høylytt og lagre bråk tilsynelatende uten grunn. Han er spesielt glad i å brøle som en løve og gjør det gjere både mot oss og mot lillebroren sin og dette har pågått i flere uker til tross for at vi igjen og igjen sier at han ikke skal gjøre det.

 

Og jeg kunne fortsatt videre. Han gjør alt som er galt, selv om vi gjentar beskjedene ustanselig. Jeg har ingen å sammenligne med da dette er vårt eldste barn, så jeg må rett og slett bare spørre, er dette normal oppførsel for en toåring? Hva kan vi gjøre?

[frk-fryd]

jada, sånn er de. har funnet ut at det aller beste for jenta mi på 2 år er å være kjempetydelig, konsekvent og gi minst mulig beskjeder. Med en gang vi lar det skli ut med tiltakene, så øker trassen.

 

Vi hadde masse vansker med påkledning, leggerutiner og kort sagt alt vi ba henne om å gjøre. vi jobber med dette på flere måter. først distrahere, tøyse litt når man holder på så glemmer hun å trasse, gi minst mulig beskjeder og heller hente henne, kle på henne eller på andre måter gjøre beskjeden unødvendig. Men når jeg gir henne en klar beskjed og hun nekter å gjøre som jeg sier, får hun en advarsel (bare en!). Dersom hun fortsatt trasser, får hun "tenkepause". Da sitter hun midt i reposet i trappa (det kjedeligste stedet i huset) i 2 minutter (fordi hun er 2 år). så henter jeg henne og sier hvorfor hun fikk tenkepause, så klemmer vi og fortsetter som ingenting har hendt.

 

Jeg synes tenkepause er veldig effektivt forutsatt at man IKKE blir sint å kjefter, holder seg til tiden og alltid gjennomfører etter bare en advarsel. to ganger har hun flyttet seg fra plassen i trappa. da har jeg satt henne tilbake og sagt at nå begynner vi tenkepausen på nytt, fordi du flyttet deg. Da skjønte hun tegninga fort. Det blir sjeldnere å sjeldnere nødvendig med tenkepausen, men det er godt å vite at muligheten er der hvis jeg trenger det.

 

Tenkepausen er vel så mye for meg slik at jeg kan roe meg ned å håndtere henne vennlig og bestemt men ikke sint:)

[Anonym bruker]

Dette er normal oppførsel fra en toåring. De hører etter, men tester mor og far. Vanlig oppførsel fra den voksne er å si ting en eller to ganger og gripe inn ved å fjerne ungen fra det som er ulovlig, fjerne det ulovlige og/eller distrahere. Du må likevel regne med at neste gang han finner på det hele må dere gjenta prosessen. Når dere har gjort det tilstrekkelig mange ganger har han skjønt at du mener det du sier (men da har dere gjort det maaaaaaange ganger).

Toåringer gjør ting bare for å gjøre det, feks pirker opp tapeten på rommet sitt og river av en stor bit dersom de kommer på det og er alene lenge nok til å klare det. Dersom jeg så at min gutt pirket i tapeten ville jeg forklart han at det blir så stygt med hullete tapet og at han skulle finne på noe annet å gjøre. I tillegg ville jeg tatt han vekk fra den løse tapeten og funnet noe annet å holde på med (fjerne han fra det ulovlige og distrahere) kanskje tatt fram duploen og lekt litt sammen med han. Når far kom dinglende ville han eller jeg limt fast den løse tapeten slik at han ikke river den løs igjen mens den andre lekte med duplo sammen med ungen. Lek med duplo eller klosser består av å bygge opp og rive ned. Når gutten river ned ting (ja, når det passer for HAN, ikke for meg - siden jeg er den voksne av oss tåler jeg faktisk at det flotte tårnet mitt blir rasert) ler vi godt begge to.

Toåringer tar ikke til seg beskjeder. Jeg forstår ikke helt problemet med at han jager katta, den skjønner vel poenget etterhvert og finner et sted å legge seg der den ikke blir forstyrret, men dersom det er et problem foreslår jeg fjern-og-distraher-taktikken igjen: Forklar at pus må få være i fred litt akkurat nå og kanskje dere skal leke litt med helikopteret? Det mangler rotorblader, men det gjør ingen ting, det er moro likevel flapp-flapp-flapp.

 

Og så videre.... Kunne gått gjennom alle punktene dine, men håper at du har funnet noen tips allerede.

 

Skammekrok (tenkepause, timeout - kall det hva du vil) synes jeg blir for drøyt for en toåring.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Synes også at han høres helt normal ut, og at du kanskje har gått i den klassiske førstegangsmammafellen (som jeg selv gikk i) at man forventer at barnet er eldre enn det er når de får småsøsken. Vent til nr 2 blir 2,5 år, da vil du antagelig oppleve at du lar ha være mye mer "baby" (misforstå meg rett), og er mer tålmodig med alle nykkene som er typisk 2-åring.

 

2 åringer forstår ganske mye, men ikke alt. Han hører f.eks at du sier at han ikke skal kaste leker og annet i bassenget, men han forstår enda ikke helt hvorfor. Og når man ikke forstår hvorfor, kan beskjeder også føles meningsløse å følge. Det betyr jo ikke at man dermed ikke skal fortsette å oppdra barnet så klart, men kanskje man kan forsøke å unngå situasjoner som skaper irritasjon for dere, og frustrasjoner for ham. F.eks kunne en stram pressening over bassenget når det ikke er i bruk være en smart ting.

 

Jeg har ingen tro på at man kan lese i en bok hvordan man skal oppdra barna sine, men jeg synes at bøker som "forstå 2-åringen" ol kan være et nyttig verktøy for å ha litt mer realistiske forventninger i bakhode når jeg oppdrar barna mine. Altså dersom man vet at noe av det morsomste 2 åringer vet er å rive ned klossetårn, så blir man ikke like frustrert når de gjør det, som om dersom en har en forventing om at de skal forstå at tårnene skal bygges og ikke rives ned. Sikkert dårlig eksempel, men du skjønner tegningen?

[Jente09+lillegutt12]

Jeg mener også at dette høres ganske normalt ut for en toåring. Jeg ser til og med at jenta vår har et eget blikk for når hun skal gjøre ting hun vet vil bli etterfulgt av et "nei". Jeg skjønner jo at det er veldig gøy å gjøre sånne ting og se hvordan mamma og pappa reagerer denne gangen! Noen ting har det hjulpet å ignorere, ellers tar jeg henne som regel bort fra situasjonen og forklarer hvorfor (det blir ødelagt, det gjør vondt etc). Ellers prøver jeg i det daglige å gi "gjør"-beskjeder i stedet for "ikke"-beskjeder (f.eks. i stedet for å si at hun ikke skal kaste sand ut av sandkassa, sier jeg at sanda skal være oppi sandkassa, eller i stedet for å si at det ikke er lov å stå i stolen, sier jeg at det bare er lov å sitte i stolen fordi mamma er redd for at hun skal falle og slå seg.)