Blir litt stresset over forventningene til at våre og nære venners barn skal bli gode venner og.

[Anonym bruker]

Synes det er litt kleint om barna ikke har så god kjemi.

Det går stort sett greit og barna våre er ganske fleksible.

Men jeg får litt hetta når man har store forventninger til at de skal leke fint og bli perlevenner.

 

Og akkurat nå har noen vi kjenner bygd hus her vi bor og foreldrene der har enorme forventninger til at døtrene våres som begynner i samme klasse nå skal bli gode venninner.

Vi har hatt denne jenta nylig på besøk og hun er veldig spesiell. En som lett kan havne utenfor flokken og var sosialt litt tilbakestående.

Hun fungerte ikke i sin gamle klasse og nå håper foreldrene at vår datter skal ta seg av henne og bli hennes nye bestevenninne.

Jeg synes det er litt mye ansvar når man er 8 år.

 

Noen med lignende erfaring som kan gi noen gode råd?

De sistnevnte kjenner vi ikke så godt.

[Ugl@]

Sosialt litt tilbakestående? Kjenner jeg grøsser på ryggen når jeg leser dette.

 

Men jeg ser den i forhold til foreldres forventninger i forhold til feks at venners barn og egne barn skal bli venner osv, men det er ingen selvfølge.

Er så heldig selv at min bestevenninnes datter går kjempe godt sammen med mine to jenter, de er alle tre jevngamle siden hennes datter er førdt midt mellom mine to tette. Men nå bor vi langt fra hverandre, så jentene treffes ikke på daglig basis, men noen ganger i året, ved ferier og feks høytider, en og annen helg når det klaffer, Usikkert på hvordan det vil bli når jentene blir større, men vi håper de kan ha en fin tone og ha det kjekt sammen, ekstra koselig for oss mødrene da synes vi siden vi er mer eller mindre som søstre selv.

 

[Anonym bruker]

Det høres ut som foreldrene har for høye forventninger til ungen sin og skaper problemer for barnet sitt. en annen måte å si det på er vel at de syr litt puter under armene hennes (men det er bare min mening etter å ha lest hva du har skrevet)

 

Hadde det vært en slik situasjon hos oss hadde jeg sagt ifra at mitt barn ikke skal ta på seg en slik oppgave, vil hun leke sammen med henne er det fint men det er ikke hennes oppgave å passe på henne. Jeg hadde nok sagt til jenta mi at hun kunne spørre om hun ville leke sammen med henne de første dagene på skolen, men utover det så må hun nesten klare seg litt selv.

Barn må løse koden for å få seg venner selv, det er ikke andres oppgave. Og er det problemer så er det lærerene som må ordne opp. En 8åring er for liten til å bli presset til å passe på og bli "tvinget" til å leke med noen hun ikke vil. For å si det slik så passer ikke alle sammen og det er jo helt greit og helt naturlig.

 

Selv var jeg en slik som passet på at alle var sammen med noen, var noen alene lekte jeg med de osv. Lærene brukte meg for å få de som alltid var utenfor til å ha noen å være med. Jeg angrer på at jeg ikke sa ifra til mine foreldre at jeg ikke syntes det var greit. Jeg var stille og sjenert som barn, så sa en lærer eller en voksen noe torde jeg ikke å si imot. Jeg håper ikke mine barn blir slik for det er ikke så lett, så jeg lærer mine barn å si ifra. noen ganger er det greit å være grei, men en skal ikke gå utover sine egene grenser.