Til dere som tror at foreldre brukte mer tid sammen med barna før i tiden.

[Anonym bruker]

Jeg er vokst opp på 70-tallet. Undersøkelser viser at foreldre i gjennomsnitt var sammen med barna sine 20 minutter daglig den gangen, atskillig mindre enn i dag ifølge forskningen.

Jeg stusset over dette, men ved nærmere ettertanke kan jeg få det til å stemme.

Hverdagen vår forløp omtrent som følger: Opp av senga, vaske seg, spise, pusse tenner. Alle mann til skole og jobb. Hjem med nøkkel rundt halsen, låse seg inn og gjøe lekser alene eller sammen med venninner til foreldre var tilbake fra jobb. Leke på rommet eller i ute mens mor lagde middag. Spise middag.

Ut og leke eller dra på turn/speidern/svømming/danskeskole/syklubb (!). Vi ble forøvrig aldri kjørt. Gikk eller sykklet selv.

Hjem, se barne-tv. Pysje, pusse tenner, sitte litt på fanget. På'n igjen.

Kan ikke huske at foreldrene våre noengang lekte med oss. Vi hadde mer samvær i feriene naturligvis, men også her foretrakk vi selskap med andre barn.

Vår barndomsverden var et hemmelig sted der voksne helst ikke fikk slippe inn. Vi ble grinete når de kalte oss inn til middag eller leggetid.

 

Her er det underlige: Jeg kan ikke huske at vi noengang savnet mer tid med foreldrene våre. Jeg har ingen minner eller bilder av en fjern mor eller fjern far hele tiden. De var der, som stødige klipper i barndomslandskapet vårt.

På tross av fulltidsjobber og alt, jeg har ingen tanker om at de aldri var tilstede.

Vi gikk til dem når sår skulle blåses på, fysiske som følelsesmessige.

Vi bar om hjelp til leksene når det trengtes, og fikk det alltid, men de hang aldri over oss.

Ble vi for støyende, var det helt legitimt for foreldrene å si "Nå kan dere gå ut og leke litt. Ta på dere ski og få litt frisk luft". Eller: "Nå kan dere gå på rommet og leke". I dag har jeg inntrykk av at det reageres på slike utsagn.

 

Vi snakket om dagen som hadde vært når vi satt på fanget før leggetid. Noen minutters god prat. Vi la oss trygge og fornøyde, i visse om at de alltid var der for oss. Vi har alltid hatt et nært og godt forhold i voksenlivet mitt.

 

En del innlegg her inne har fått meg til å mistenke at forventningene til foreldrerollen har endret seg en god del, og at disse forventningene ofte er styrt av dårlig samvittighet.

Hva slags samvær og tilstedeværelse er det vi forventer av oss selv at vi skal gi barna? Står dette i forhold til det barna trenger, ønsker og forventer?

 

[Anonym bruker]

På 70-tallet begynte barn på skolen 7 år gamle, i dag begynner de 6 år gamle og det regnes for "sent" å begynne i barnehagen ved 4 års alder. Hva er da tidlig - 5 mnd?

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med deg. Du beskriver også min barndom, født i 80.

 

Jeg tror som deg at forventningene for hvordan kjernefamilien skal være, opptre i det offentlige rom har endret seg. Nå skal det aktiviseres i alle retninger fra veldig tidlig alder av. Det skal hele tiden tilrettelegges og organiseres. Det er ikke rart at de elevene jeg møter i den videregående skolen, faktisk har problemer med å klare ting selv. De er så vant med at foreldrene løser problemene for en.

 

Jeg var vant med å få nøkler for å selv løse mine, og det tror jeg er en flott måte for å bygge mer selvstendige individer. Selv liker jeg å tenke at det er det jeg gir mitt eget barn, som blant annet hovedsaklig styrer sin egen lek på ettermiddagene.

[Magia]

Har tenkt over det samme som deg, og jeg er født sent på 80-tallet. Jeg gikk riktignok ikke i barnehage, men moren min som var alene med oss hadde aldri planlagt hele dagen for oss med aktiviteter. Det morsomste jeg visste var å være ute hele dagen, uansett vær, og leke med venner og venninner i nabolaget. Var jeg ikke klar for å komme inn når det var middag, spiste jeg rester når jeg kom hjem. Ikke noe problem. De barna jeg ikke ville leke så mye med, var de som hadde foreldre som styrte alle aktivitetene.

 

Jeg tror nok du har rett i at forventningene til foreldrerollen har endret seg, og ikke nødvendigvis pga barnas behov, men foreldrenes behov for tilfredsstillelse og god samvittighet.

[Anonym bruker]

Ja, vi begynte da vi var 7. Selv gikk jeg i bhg fram til skolestart, begynte da jeg var 3. Før dette hadde jeg dagmamma, fordi begge foreldrene mine jobbet fulltid.

 

Beklager forøvrig en del trykkleifer, gikk fort i svingen.

 

HI

[Anonym bruker]

Mamma var aldri ute med meg, og lekte. Hun satt aldri ute å passet på meg. Jeg måtte klare meg selv, jeg lekte med de andre i gata. Ingen andre foreldre var med ut. Var ikke vanlig det når jeg var liten. Nå får man jo nesten panikk om ungene er alene ute i 5 minutter, og man er nesten en håpløs mor om man går ut å henter posten mens ungene sover inne....

 

Jenta mi begynner i 2.klasse, men har allerede fått nøkkel, og går hjem fra SFO alene. Hun er hjemme 15 minutter før jeg kommer hjem, og de 15.minuttene betyr mye for henne! Følelsen av å kunne klare, mestre og ordne seg selv. Jeg er opptatt av at de skal få hjelp til det de trenger hjelp til, og klare det de bør klare selv...

[Anonym bruker]

jeg gikk også til skolen fra 1.klasse, hver dag, uansett vær. Og jeg begynte når jeg var 6 år!

 

15:44

[Anonym bruker]

Jeg var liten på 80/90 tallet og mine foreldre var aldri ute å lekte med oss!

Vi sprang med barna i gatene og lekte, det gjorde alle..kan ikke huske barn over 4 år der foreldrene satt i sandkassen med dem....var jo helt normalt.

Nå er alle så overbeskyttet og verden er så mye farligere.

[Anonym bruker]

Tror nok at vi vil ende opp med en gennerasjon som ikke er vandt med å klare seg selv på noen måte... de får sydd puter under armene fra de er født, beskyttet for alle fall, skrubbsår, de rekker ikke å kjede seg for mamma eller pappa er der hele tiden og passer på.

 

Jeg er veldig for at min datter (nå 3 år) skal vite at mamma og pappa er her for henne alltid... men det betyr ikke at vi holder henne i handa 24/7. Vi setter krav til at hun må kunne leke litt alene og ikke være avhengig av at noen holder henne med selskap hele tiden.

[Himmel og hav]

Dette var kjent :-)

 

Slik var i grove trekk min oppvekst også. Jeg var barn på slutten av 60 - og begynnelsen på 70 tallet, på landet. Mamma var hjemmeværende, og pappa reiste mye i jobben. Det at mamma var hjemme, betydde likevel ikke at hun brukte dagene sammen med oss. Hun passet på at vi fikk mat, og at vi kledde oss godt, og så var det ut og leke med venner i skog og mark, ved tjern og på bergknauser. Hun var hjemme og lagde mat (det var lite halvfabrikata å få kjøpt), sydde klær, gardiner, sengetøy og annet til 3 barn og 2 voksne( klær var dyrt, stoff var billig) og holdt huset i orden.

 

Vi visste at hun alltid var der, og vi lærte klokka tidlig så vi visste når vi skulle hjem. Jeg kan huske noen få ganger hvor vi klagde over at vi kjedet oss og at hun satte i gang en lek. Hytte under spisestuebordet f. eks, eller fant fram maling, men stort sett så aktiviserte vi oss selv.

 

Middagen har alltid vært det store samlingspunktet i vår familie, og det har jeg videreført til mine barn. Rundt middagsbordet snakket vi alltid om hva vi hadde gjort, ting i nyhetsbildet, litteratur, kunst, politikk osv. Vi barna spurte om ting, og var det noe mamma og pappa ikke visste, så kom leksikonet fram etter maten.

 

Vi var sjelden sånn "kjempesammen" som familie, men samlet oss gjerne rundt nrk på lørdagskvelden, og etterhvert kanskje til mandagsfilmen, komikveld og detektimen...*drømme* Jeg hadde en fantastisk barndom, uten slike superengasjerte foreldre som mange streber etter å være i dag. Jeg tror ikke barn trenger "kvalitetstid", de trenger heller tilgjengelige voksne som de vet de kan komme til om det er noe.

[Anonym bruker]

Du beskriver tiden etter du begynte på skolen, altså etter 7 år.

 

Det som var mer vanlig på 70 tallet var at mødre jobbet deltid i større grad, eller jobbet ikke mens barna var små. Det vil si mer tid med mamma fram til skolestart.

Selv gikk jeg i barnehage, men kun 50% siden mamma jobbet deltid.

Og det er vel de første årene vi snakker om å tilbringe mer tid med ungene?

 

Forøvrig er jeg enig i at vi er i ferd med å oppdra en generasjon som ikke aner hva nederlag og skuffelse er. De kjeder seg om ingen underholder dem eller de har en skjerm å stirre på. De eier ikke fantasi til å finne på noe å leke.

Og ikke minst, de ser jo bare rart på en om en ber dem finne på noe ute...

[Anonym bruker]

Min mor var hjemmeværende. Holdt på å kjede vettet av meg. Alle de andre var i barnehagen, og mamma hadde mye annet å gjøre enn å henge med meg. Var kjipt da jeg begynte på skolen, for alle de andre som hadde gått i barnehagen sammen kjente hverandre, mens jeg ikke kjente noen. Tok lang tid før jeg var en naturlig del av "gjengen.

[Anonym bruker]

Jeg er også født på 70-tallet og har samme opplevelse av oppveksten som HI.

 

Men jeg synes det er veldig forhastet å trekke den konklusjonen at barn i dag blir uselvstendige eller får sydd puter under armene bare fordi foreldrene tilbringer mer tid med barna.

 

Da vi vokste opp var det gjerne sånn at "barn ikke skulle høres". Jeg liker å tro at barn vokser opp med et postivt syn på sitt egenverd nettopp fordi barn i dag både skal sees og høres. Jeg tror også det kan føre til at barn og unge blir flinkere til å omgås voksne, autoriteter og generelt mennesker som ikke nødvendigvis er på deres eget nivå alders- og utviklingsmessig. At barn og voksne ser på det som mer naturlig å omgås i hverdagen og gjøre ting sammen behøver overhodet ikke være ensbetydende med at man ikke gjør barna sine ansvarlige for ting.

 

Selv om jeg ikke savnet det i oppveksten så ser jeg i ettertid at det hadde vært fint om foreldrene mine var mer nærværende i livet mitt, spesielt min far som jobbet mye.

 

Jeg håper jeg klarer å være mer tilstede i mine barns liv, enn mine foreldre var. Men at jeg samtidig klarer å gi de rom til alenetid og tid uten voksenovervåkning slik at de blir selvstendige individer.

[Anonym bruker]

Jeg hadde også foredlre som jobbet. For meg var det slik at jeg hele barndommen var hos ubrukelige dagmammaer helt til jeg endelig fikk barnehageplass året før jeg skulle begynne på skolen. Når jeg s begynte på skolen hadde jeg selv ansvar for å ta med meg mat, kle meg i riktig tøy, ha med gymtøy, pakke ut gymtøyet, pakke sekken, sykle til og fra skolen til riktig tid. (begynte noen ganger 8.30 andre ganger 11.30). Når jeg kom hjem fra skolen måtte jeg selv låse meg inn, finne meg mat om jeg var sulten, gjøre lekser eller være ut ei nabolaget for å leke.

 

Jeg føler helt ærlig jeg hadde altfor mye ansvar i forhold til alderen og modenheten min, og dette gjorde meg veldig stresset og usikker. De var tilstedet når de var hjemme, men om det f,eks ble snøstorm eller sykkelen min punkterte måtte jeg selv komme meg hjem fra skolen. Ingen sjanse å bli hentet og levert. Når jeg var syk var jeg alene hjemme, men av og til var jeg heldig at de hentet mormor til å passe på meg. De andre barna i nabolaget hadde en mor som var hjemmeværende eller jobbet deltid. De kom hjem til middag på bordet, fikk hjelp til å huske på viktige ting som gymtøy, regntøy og matpakke. Ble det for dårlig vær kunne det hende de ble hentet i bil når skolen var slutt. Skulle virkelig ønske jeg hadde hatt det slik selv.

[*Miziz* har smilende barn ;-)]

Veldig mange gode poeng!

[Anonym bruker]

Jeg hadde ei bestevenninne som flytta da jeg var seks år, så alt som jeg husker fra tiden med henne må ha vært fra før hun flytta. Vi var veldig selvstendige, og hadde mange turer rundt omkring, men vi gikk aldri til sjøen.

[Anonym bruker]

Akkurat sånn barndom hadde jeg også. Kan aldri huske at jeg forventet at foreldrene mine skulle være med ut og leke, men i helgene gikk vi alltid tur sammen - uansett vær:)