Forventer jeg for mye?

[Anonym bruker]

Jeg er mamma til et barn som har vært sykt siden fødselen av. Vi har vært mye inn og ut av sykehus, og barnet har i tillegg ganske omfattende atferdsvansker. Vi er igang med en utredning ifht dette også. Naturlig nok er dette tøft for oss, og går også hardt utover forholdet mellom meg og min samboer. Jeg har valgt å være ærlig om dette, og svarer så ærlig jeg kan når vennene mine spør hvordan det går, selv om jeg selvfølgelig begrenser det litt også. Uansett er det ingen hemmelighet at vi har det tøft.

 

Jeg har fire venner jeg har kjent i over 20 år, vi har gått på skole sammen i mange år, og selv om vi ikke alltid ser hverandre så ofte, så har vi holdt kontakten, og møtes alle sammen et par ganger i året. Nå ser jeg at den ene venninnen har lagt ut bilder på FB der 3 av disse vennene er samlet. Hun ene har også barn, men de er friske og raske, og er med på bildene. Vi ble ikke invitert. Hun ene venninnen har også skrevet statuser om at det har vært koselig å treffe den og den. Vi blir av og til invitert på fester/selskap til den single, barnløse venninnen på kveldstid, men må naturlig nok melde avbud en del siden vi har to barn. Vi kan ikke være alene med begge to på kveldstid, ettersom situasjonen er som den er. Disse bildene derimot er tatt på dagtid, og da kunne vi fint vært med dersom barnet vårt var i form. Hun ringer og sender smser av og til og spør hvordan det går, og da svarer jeg så godt jeg kan, men får ofte svar tilbake om at jeg er sterk, at det kommer gode tider for oss snart og sånne ting som egentlig ikke hjelper så mye, selv om jeg vet hun mener det godt.

 

Nå sitter jeg her og føler meg egentlig ganske ensom og glemt. Den andre venninnen min som har barn spør sjeldent hvordan det går, og hvis vi kommer inn på ting som har med utredningen å gjøre etc. logger hun enten raskt av, eller så svarer hun ikke.. Jeg vet selv at jeg kunne vært bedre på å ta kontakt, men nå for tiden handler hverdagen vår mest om å komme oss fra den ene dagen til den andre, og det vet de. Jeg forstår at de har sine egne liv, og at dagene går uten at de kanskje tenker så mye på oss, men jeg merker jeg kunne trengt en venninne som "trengte seg litt på" av og til.. Som kunne si "vettuhva, imorgen tar jeg med en diger bøtte med is og kommer på besøk så du kan få snakket litt ut om ting".. Istedet føler jeg at alle trekker seg unna.. Jeg er egentlig en positiv person, og snakker ikke om disse tingene i tide og utide, men jeg er altså ærlig når folk spør, men det vet kanskje ikke hva de skal si? Jeg prøver forøvrig å sende litt mld på facebook og slikt, kommenterer på bilder osv., så jeg tar jo initiativ til kontakt i den grad jeg har mulighet.

 

Æsj, nei. Jeg forventer sikkert alt for mye, og er sikkert dum som blir såret og lei meg for dette. Måtte bare ha en liten utblåsning, for merker jeg kunne trengt et klapp på skulderen av og til..

[Anonym bruker]

Kan du ikke invitere vennene dine til deg av og til? Hvis du aldri gjør det og aldri kan være med når de ber deg så kommer de nok til å skli lengre og lengre vekk fra deg. Selv om du sikkert har det vanskligst kan de også ha sitt å stri med som gjør at de ikke orker å stille opp for deg slik du ønsker.

Ta en telefon. Snakk direkte med dem. Fortell hvordan du føler det og spør dem også hva som skjer i deres liv.

 

Det med bildene trenger du ikke bry deg om.Det er ikke vanlig å invitere alle hver gang. Når hun vet hvor vansklig det er for deg å komme fra blir det så mye enklere å invitere andre. Det betyr ikke at hun er mindre glad i deg, bare at det er slik livet er akkurat nå.

[Anonym bruker]

Det høres ut som om du har det veldig tøft akkurat nå. Håper at det snart kommer gode tider for dere.

 

Når det kommer til vennene dine, så kunne du jo kansje forsøkt å snakke med de en gang uten å snakke om sykdommen til barnet ditt. Det høres kansje litt fælt ut dette, men det kan hende de føler at du alltid tar det opp og at det da blir en litt lei stemning...? Prøv å la deg selv få ha det gøy når du er med vennene dine, sett sykdommen til barnet litt på "pause" akkurat der og da, det trenger du nok!

 

Håper det ordner seg med vennene dine, og at du og mannen tar vare på hverandre nå i denne litt vanskelige tiden.

[Himmel og hav]

"men nå for tiden handler hverdagen vår mest om å komme oss fra den ene dagen til den andre, og det vet de" sier du. Og det stemmer nok. De vil nok ikke trenge seg på, "mase" på deg, og sette deg i en situasjon der du må takke nei - igjen. De venter nok på deg til du får hodet over vann igjen, mend et kan hende at du må ta litt initiativ en dag du har litt overskudd, og treffes til en hyggelig lunsj el.

 

Jeg vet at dette med syke barn sluker hele tilværelsen (av egen erfaring), og at det er lett å glemme at det er en tilværelse som er veldig fjern fra de fleste andres liv, og at det er et tema som gjør mange andre ubekvemme, lei seg osv.

 

Det rådet hun over ga, om ikke å alltid snakke om utredning og helse, er litt kynisk, men godt. Det at du er ærlig er en fin ting, men med måte, nettopp fordi at det legger et press på den som spør om å engasjere seg, stille oppfølgende spørsmål osv.Slik at det ofte blir sånn:

Venn: Hei! Hvordan går det?

Du: Litt tøft om dagen...

Venn: Uff da...hva skjer?

Og så er det ingen vei utenom å snakke om prøver og tester, våkenetter medisiner. Det går liksom ikke an for en venn å svare "Ok, men jeg så den flotte filmen her om dagen!" Når du innleder med å si at dere sliter.

 

Det er en annen måte å være ærlig på, uten at man alltid ender opp med å snakke om temaet "deg og ditt":

Venn: Hei! Hvordan går det?

Du: Litt tøft om dagen, men la oss snakke om noe annet...hvordan var ferien?

Da har vennen all mulighet til å enten si "Blås i ferien! Fortell meg hva som skjer?" eller "Ååå, Malta er kjempeflott!" Så blir det kanskje en samtale som løfter deg litt ut av hverdagen også.

 

Jeg skjønner behovet ditt for å snakke om det som skjer, men det er ikke sikkert at det er venninnene dine som er de beste til å snakke med dette om. Se om det finnes en interesseorganisasjon rundt det som feiler barnet deres. Der kan du komme i kontakt med andre foreldre som VET hvordan du har det, og som det kan være stor hjelp i å snakke med, og som kanskje kan gi dere råd og tips som letter hverdagen deres.

 

Klem fra en som kjenner seg igjen :-)

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for gode og konstruktive svar!

 

Jeg er helt enig i det dere skriver! Problemet er vel at jeg føler at jeg føler disse rådene ganske godt.. Jeg skjønner veldig godt at andre kan bli lei av å snakke om slike ting selv om jeg har et behov for å snakke om det. Derfor unngår jeg samtaleemnet så godt jeg bare klarer. Når jeg har mulighet til å bli med på tingene på kveldstid snakker jeg veldig sjeldent om dette, bare hvis noen spør om dette konkret. (Hvordan går det med xxx?) Hvis venninnene mine spør hvordan det går, kan jeg svare at det går greit med oss, at vi har kost oss på ferie, hvordan går det med deg f.eks? Noen ganger kan jeg kanskje nevne at det er tøft det med barnet i en bisetning, men at vi ellers har det fint. Hvordan har du det? Føler at jeg ikke snakker om dette i tide og utide, men at jeg selvfølgelig svarer ærlig når de spør konkret om noe som har med barnet å gjøre.. Ingen av disse menneskene vet i detalj hva barnet sliter med, og i detalj hva vi går gjennom hver dag, nettopp fordi de ikke virker særlig interessert i å høre om det.. Hvis vi kommer inn på det fordi de spør om noe som naturlig gjør at jeg må nevne dette temaet, så føler jeg på mange måter jeg enten blir avvist ved at vedkommende ikke svarer, eller at jeg får et "avsluttende" svar om at det sikkert bedrer seg snart, noe det ser ut til at det ikke gjør..

 

Uff, vanskelig å forklare hva jeg mener.. Jeg hadde vel bare håpet at jeg kunne få fortalt litt mer kanskje, at de stilte litt mer konkrete spørsmål når jeg først fortalte. At jeg følte at det var en genuin interesse der, men man får kanskje litt skylapper når ting er sånn.. Jeg burde sikkert være flinkere til å spørre og grave selv, ringe og smse og be på besøk. Det er vel bare det at jeg ofte tenker at folk ikke har lyst til å komme hit når huset flyter og ting er som de er. Jeg har jo litt stolthet oppi det hele også.. Derfor hadde det vært fint med en venninne som blåste litt i det og bare kom. Men som en av dere sier; folk har jo sine egne problemer og sine egne liv, det var vel bare et lite hjertesukk fra meg..

 

Jeg har forøvrig en venninne som bor langt borte, og hun vet ALT. Hun kan jeg pøse ut på, og likevel er hun der. Hun gjør det samme på meg, og det er så godt å kunne stille opp på den måten. Kunne ønske hun bodde litt nærmere.