Når dere fikk nr 1

[Anonym bruker]

..Var det så fint og flott som dere hadde sett for dere?

[Anonym bruker]

Ikke med en gang.. Men etter hvert ble det enda finere og mer flott enn jeg hadde forestilt meg noen gang:)

[Anonym bruker]

Åh jaaa!! ;D

 

Var like fint og flott med nr 2 og nr 3 også!

 

Tror vi skal satse på nr 4 snart

[Anonym bruker]

NEI

definitivt ikke.

Jeg gråt de tre første ukene, fordi jeg ikke kjente barnet mitt, og ante ikke hvorfor det gråt...+ at mannen plutselig jobbet 15 timer i døgnet i nesten to uker

 

Men har endt opp med verdens nydeligste unge likevel

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke tenkt noen ting på hva som kom etter fødselen. Men hadde nok sett for meg at mating og søvn skulle gå lekende lett. Skal si jeg fikk meg et slag i trynet da ja..

 

Altså, det er helt fantastisk å bli mor, men det er utrolig slitsomt den første tiden. Noen syns jo det går lekende lett, mens andre sliter.

 

Vi slet med mating og lite søvn, men det gikk seg veldig til, og når vi fikk matingen på plass, og babyen (og vi) ble mer fornøyd så var det virkelig så fint og flott som jeg hadde sett for meg..

 

[Anonym bruker]

Nei. Jeg var helt utslitt etter en intens fødsel, og endte opp med å operere rett etterpå, fødselsskader. Barseltårene var nok voldsomme, og jeg var ganske nedfor i dagene på sykehuset, og ukene hjemme. Men etterhvert gikk det seg bedre til. Jeg ble friskere, og det gjorde at livet ble bedre. Nå er det helt topp

[Anonym bruker]

Haha, ... nei absolutt ikke!!!

 

Må innrømme at jeg følte at jeg ikke strakk til, var dødssliten og kjærligheten til barnet mitt kom ikke automatisk. Selvsagt var jeg glad i henne, men spedbarnsperioden var noe herk.

Nå er hun 2 år gammel, og jeg synes nå det er helt fantastisk å være mamma. Så jeg er vel av den typen som trives best med barnet når man kan kommunisere med hverandre og finne på ting sammen.

 

Er gravid igjen nå, så det blir spennende å se om det blir bedre denne gangen;)

[Anonym bruker]

Nei absolutt ikke.

Jeg trodde permisjonstiden kom til å bestå av turer på kaffebarer og piknik I det grønne mens babyen sov søtt i vogna si.

Noen har det Kanskje sånn, men for meg bestod de første 6mnd av kolikk, våkennetter, halveis fødselsdepresjon og angst før at jeg ikke var god nok mamma.. Jeg tror jeg slurpa I meg en halv kopp kaffe på kaffebar en gang, men var før trøtt til å sitte der. Når ungen endelig sov så ville jo jeg også sove, ikke drikke kaffe.

 

Hadde også litt familieproblemer. Ammingen gikk ikke så det ble flaske og mme - noe ikke alle I familien likte så jeg ble litt utstøtt på den ene siden. Det hjalp jo ikke på mammafølelsen min akkurat da..

 

Etter 6mnd så tok det seg opp litt, jeg så lysere på livet og nå når jenta er 2år gammel er det for det meste morro!

 

 

Jeg kommer nok til å få et barn eller to til, men da er jeg ikke like naiv som førstegang!

[Anonym bruker]

Ja, det var til og med enda litt flottere. Nå skal det sies at jeg ikke hadde overromantisert det å få barn på forhånd.

[Anonym bruker]

Nei langt ifra, var sliten og gråt mye den første tiden.

 

Var ingen som fortalte meg om problemene som dukket opp rett etter fødsel og hvor vanskelig det egentlig var å amme.

Når man leser i bøkene man får utdelt så høres det ut som om det å føde, amme og ta vare på ett barn er verdens enkleste jobb.

Trodde seriøst det bare var å "plugge" barnet på puppen så gikk alt av seg selv, men skjønte jo at jeg tok veldig feil når jeg endte opp med betennelse og brystvorter som blødde MYE!

 

Men nå nærmer barnet seg 2 år og jeg storkoser meg i rollen som mor

[Anonym bruker]

Jeg hadde forberedt meg på blodslit og total omveltning av livet mitt. Ikke nok tydeligvis, for det var MYE værre. Nå, to år etter, er det derimot en drøm!

[Anonym bruker]

Hadde ikke sett for meg noe fint og flott. Hadde en ganske realistisk innstilling til hva som ventet meg.

 

Men det ble faktisk verre allikevel. Hadde et to måneders ammehelvete og var i ferd med å gå rett i kjelleren. Verste perioden i mitt liv. Så ille hadde jeg ikke trodd det skulle bli.

[Anonym bruker]

De første 6 ukene var et strev. Jeg var trøtt og sliten, trøtt og sliten, trøtt og sliten. Men så kom det første smilet... Da smeltet jeg totalt og nå ønsker jeg meg mange barn! Selv om jeg har vært mye trøtt det første året, så har jeg falt helt pladask for sønnen min. Jeg gruet meg nemlig veldig til hvordan det ville bli å bli mor (har aldri vært en sånn jente som drømmer om mange barn..), men alt ble så mye bedre enn forventet!

[Anonym bruker]

For å si det sånn: Jeg har aldri blitt så glad for noe i hele mitt liv som da jeg fikk mitt første barn.

Men jeg hadde heller aldri forestilt meg hvor utrooooooolig sliten jeg kom til å være, særlig de første månedene. Hun var ikke engang kolikkbarn e.l.

Det var manglende og ustabil søvn som gjorde det, først og fremst. Sammen med den psykologiske omveltningen, raset av hormoner, en mann som jobbet 24/7, osv.

[Anonym bruker]

Ja, det var akkurat så fantastisk som jeg hadde sett for meg. Men nå i ettertid ser jeg jo at å få et barn med kolikk ikke er lett, og at det egentlig var et helvete å få så ekstremt lite søvn i måneder i strekk. Men hadde jo hørt det ikke bare var en dans på roser å ha baby, så trodde det var normalt.

[Anonym bruker]

Vel, jeg tenkte lite over hva som kom etter fødselen, jeg var bare interesert i å få ut ungene, var drittlei av å ikke kunne gjøre noe. Jeg hadde ingen forestillinger om tiden etterpå. Snakker om "korttenkthet"...!

 

Om det var like fantastisk? Aner ikke, hadde ikke forestilt meg noe. Men at det var ok - ja. Nå er det stort sett greit Har to fantastiske, fine barn på 5 måneder. Vi har vært heldige... Veldig heldige! De har spist, sovet, eller bare vært våken men tilfreds. Jeg har hatt nok melk, de har ikke vært plaget med magetrøbbel, de sov i egen seng hele tiden, sov om natten etc. Men at det har vært lett og fantastisk? Nei, i grunnen ikke. Hver ammesession tok 2,5-3 timer, og da var det jo stort sett bare et par timer til det var på an igjen. Dagene gikk i ett og det meste er fortrengt - jeg husker det fordi det er nedskrevet i boka mi. Tilslutt var vi så slitne at vi startet med å amme i sengen, liggende. (Hvorfor hadde jeg ikke gjortr det før? Åh ja, keisersnittet som gjorde vondt.) Etter det gikk det meste som en "lek".

 

Har en mann som jobber minst 12 timer i døgnet, enten hjemmearbeid/kontor/telefoner eller ute med diverse. Et slit å være hjemme alene, med lite søvn etc. God kommunikasjon oss mellom hjelper. Har nå gjenopptatt hobbyen min for å få et avbrekk hver dag. Heller sliten enn "gal" av å trø hjemme alene dag ut og inn, med de tanker som kan dukke opp når man er nede mentalt sett, hormonell, følsom og sliten. Men likevel - uansett hvor sliten vi er, så er de fantastiske, deilige fjesene og smilene såpass fantastiske at det veier opp for alt annet. Ville aldri i verden vært det foruten

[Anonym bruker]

Det var den VÆRSTE pærioden i hele mitt liv! Det var rett og slett JÆVLI!

 

Jeg fikk henne mens jeg gikk på VGS så var nøtt til og troppe opp på skolen uansett pga fravær. Gikk på skolen da snuppa var 5 dager gammel og etter 2 uker fikk hun superkolikk! Husker så godt at jeg sto på stuegulvet og gråt kl 5 på morgen med jenta i armene og viste at om 2 timer skal jeg opp og på skolen (kl 7). Jeg fikk til slutt halusiasjoner, så døde mennesker og "spennende" ting. Ble rettogslett gal pga søvnmangel. Iløpet av en uke kunne jeg sove 10-14 timer.

Fikk ikke hjelp av svigerfamilien før jeg begynte og "se" ting.

 

Etter de 3 mnd på skolen var jeg en lykkelig mamma som koste meg masse med dattra mi hjemme, og siden har vi levd lykkelig alle sammen.

[Anonym bruker]

Nei, det var det ikke. Det tok tid før morskjærligheten kom, og de første månedene var preget av mye slit og stress pga unge som ikke ville sove og som gikk for dårlig opp i vekt. Men etterhvert som hun ble større ble alt så meget bedre, og nå som hun er 3 år er det helt utrolig fantastisk:D

[Anonym bruker]

Jeg fødte for en uke siden, og jeg føler meg så utrolig ensom. Er i utgangspunktet en veldig sosial person som elsker å være med venner.. Nå føler jeg meg innestengt og er redd jeg kommer til å bli deprimert. Morsfølelsen er der og jeg smelter bare jeg ser på nurket mitt som er verdens snilleste baby, men samtidig blir jeg så deppa av å tenke på at jeg ratt blir sittende alene kveld etter kveld. Hjelper ikke at vi bor på et sted hvor jeg virkelig trives. Jeg har samboer, men han jobber ganske mye.. Hadde ikke forestilt meg at jeg kom til å føle det slik..