Må bare få det ut - hva skal jeg gjøre??

[Anonym bruker]

Jeg er helt utslitt jeg...

Har en mann som er hjemme marginalt, og jeg er hjemme med lillegutt på bare 13 måneder alene hele dagen. Har ikke særlig nettverk der vi bor - og heller ikke energi til å skaffe meg ett. De få jeg kjenner jobber hele dagene, så eg har ingen å snakke med heller..

Jeg har lave jernlagre og bekkenløsning og er fysisk utslitt og klarer nesten ikke holde følge med veslegutten vår om dagen. Og jeg får helt vondt av at pappaen ikke er der når han legger seg, og ofte når han våkner. Jeg får heller ingen avlastning - noen gang. Bare det gjør meg egentlig litt sprø.

 

Vi har nesten gått fra hverandre to ganger i sommer og sliter med kommunikasjonen i det daglige, særlig når vi ikke har anledning til å kommunisere når han bare er på jobb. Det har vært bedre til tider, men nå sklir vi bare lenger og lenger fra hverandre. Jeg føler at han velger oss bort, og det er ingenting jeg føler jeg kan gjøre. Det er så sårt og vanskelig - særlig når vi har en liten jente på vei nå i slutten av september. Jeg kan jo ikke bare flytte fra ham heller??

 

Jeg tror egentlig at jeg er deperimert, og vet ikke hvordan jeg skal klare dette. Har ingen familie i den byen vi bor - og de bor langt unna. Det var ikke sånn jeg hadde sett for meg settingen når jeg skulle bli tobarnsmor. Ikke orker jeg å ta det opp med ham i helgene heller - det blir bare krangling og hyling, smelling med dører og det ender med at jeg får panikkanfall. Og stakkars gutten min som bare blir redd.

 

Hva skal jeg gjøre for å komme ut av dette??

 

Hilsen desperat...

[Glaciera]

Uffameg, det hørtes ikke noe godt ut. Jeg vet at jeg trenger min manns aktive deltagelse i hverdagen og hjemmet nå! Har du mulighet til å ta med deg guttungen og dra til feks moren din noen dager? Bare for å få litt støtte, kanskje litt hvile, noen å snakke med og sånn? På et eller annet tidspunkt blir du jo nødt til å snakke skikkelig med mannen din, men det er selvsagt best om du får til det uten at det blit hyling og skriking ut av det. Kanskje det er en god idé å snakke med en psykolog eller parterapeut eller noe sånt et par-tre ganger alene og få noen råd og innspill både på situasjonen og hvordan du kan få igang en skikkelig samtale med mannen din uten å bidra til hevet konfliktnivå. (Det er jo ikke så lett å velge riktige ord når man er utslitt, høygravid, skuffet, usikker og føler seg sviktet!) Ønsker deg masse lykke til og håper dere finner ut av det og får en deilig babytid sammen som familie til slutt!

[lilletjukka ;o)]

Synes dette hørtes trist ut og har en god venninne som var i lignende situasjon. Hun fikk behandling hos psykolog og hun (og mannen) flyttet til slutt nærmere hennes venner og familie (Hans familie var laaangt unna uansett..) De bodde et godt stykke unna meg og jeg prøvde så godt jeg kunne å ta meg en tur i blandt - jeg var også den eneste av hennes nærmeste som gjorde det da.

Bor du i Oslo/Akerhus/Østfold?

Da kan jeg gjerne stille opp litt om du trenger litt omsorg og sosalisering. Har selv en 11 måneder gml gutt og får en jente i september. Går hjemme nå og i hvertfall ett år fremover. Jeg er ingen samlivsekspert og kan lite om depresjoner, men jeg er flink til å lytte.

 

Min aller første anbefaling er likevel at du oppsøker lege. Depresjonen kan bli enda verre etter fødsel.

 

Ønsker deg virkelig lykke til med alt. Kontakt meg gjerne via BAM så kan vi utveksle kontaktinfo om du ønsker.

 

Mange varme klemmer fra meg til deg!