Jeg er så lei av å vente på min kjære anngående barn :-(

[MinTurSn@rt?]

 

Jeg holder på å bli sprø!! Vi har vært samboere i 3 år.å Jeg har vært klar får å prøve på en spire lenge. men samboer mener vi må vente litt enda... HVOR LENGE DA????

 

 

Vis jeg begynner å snakke om barn osv, så trekker han seg bare unna, å gidder ikke svare meg... jeg er så drit lei.

 

 

Men han sier han vil ha barn da! men ikke helt enda.

Jeg spørr han om det er snakk om mnd. eller år? men får bare næh. vet ikke.

[TrultemorM2Småtrulter+2012 :)]

Å, jeg skjønner fortvilelsen din så godt! Uff, ikke noe moro å være i en sånn situasjon... Her i huset var vi heldigvis enige om de to første barna, men da jeg etterhvert kom med et sårt ønske om et tredje og siste barn, satt han lenge på bakbeina. Dette var jo bare snakk om en periode på kanskje et halvt år, men det var en slitsom og på mange måter vond tid for meg, som da ikke klarte å tenke på stort annet enn en baby til... Vi snakket om det flere ganger, og noen ganger var han faktisk med på å få en til (planla å skulle begynne prøvingen noen måneder lenger frem i tid) men innen vi kom så langt så rakk han å ombestemme seg igjen. Selv om dette var utolig frustrerende, så hadde jeg bestemt meg for å ikke presse ham på noen måte, for sånt vil overhodet ikke gjøre noe godt for forholdet. Men jeg insisterte på at vi måtte snakke sammen om det innimellom, for jeg trengte en endelig konklusjon på om jeg kunne regne med å få et barn til eller om det var helt uaktuelt (jeg visste innerst inne at han ville komme til å ønske seg et barn til før eller siden, han elsker barn, og det var derfor jeg var litt pågående ift at vi trengte å bestemme oss før de andre barna ble så store at en tredjemann ville blitt en skikkelig atpåklatt, for det ønsker ingen av oss). Det som i en periode var et problem for oss -eller for han, egentlig - var at vi hadde så mange "baller i lufta", og mens jeg gjerne ville planlegge litt i god tid, var han overhodet ikke klar for å kunne se eller planlegge så "langt" frem i tid til etter at vi fikk gjort ferdig noen av tingene vi hadde hengende over oss (jeg var snart ferdig som student, skulle snart lete etter jobb, vi skulle se etter nytt hus, han skulle inn i en ny stilling på jobben og sånt). Så mens jeg gjerne ville planlegge i god tid før en evt familieforøkelse skulle skje, slik at vi begge skulle være forberedte på det, og slippe å måtte ta hele den runden etter at alle ballene var ute av lufta,og at det da skulle ta eenda lenger tid før vi evt ville være igang med prøving, så var dette noe som han rett og slett ikke klarte. Og jeg skjønner at dette var en vanskelig periode for han også, for han var så veldig veldig usikker. Men...for å gjøre en alg historie litt kortere, hehe, så fikk vi etterhvert blitt ferdig med noen av planene vi hadde, og ting falt liksom litt mer på plass. PLUTSELIG så var han bare såå klar for en baby til, og kunne gjerne starte prøvingen der og da Så da var det jeg som måtte bremse ham litt, for jeg følte jeg måtte være litt i den nye jobben før jeg ble gravid. Nå er jeg i alle fall gravid igjen, og vi gleder oss stort begge to til å bli foreldre til en til -selv om veien til enigheten har vært lang (syns jeg;)).

 

Huff, detta ble litt for mye skriving ser jeg, men håper det går greit

Uansett..jeg ser jo at jeg ikke heelt kan sammenlikne våre situasjoner, for jeg og mannen mon hadde jo allerede to barn. Men jeg vet i alle fall hvordan det føles når man sårt ønsker seg barn, og partneren ikke er klar for det samme. Jeg synes forresten det er utrolig umodent av samboeren din å ikke kunne snakke seriøst med deg om dette. Det kan jo også hende at han føler dette temaet bare er et mas, og at han av den grunn avfeier deg når du prøver å snakke med ham om det.

 

Hva med å si til han at du kan være med ham på noe han liker å gjøre, og til gjengjeld skal han sette av tid til å ta en ordentlig samtale med deg om dette temaet, som kanskje ikke føles så viktig for ham å snakke om nå, men som er det for deg. Og skal et forhold fungere så må man kunne gi og ta, og i alle fall kunne snakke seriøst sammen også, og ta hverandre på alvor. Når dere setter dere ned og snakker er det viktig at dere begge får mulighet til å komme med deres tanker, følelser og ønsker rundt temaet - han også.

Fortell ham om at dette er noe du sårt ønsker, og at du derfor har et behov for å vite når han tror han ville være klar for en baby. Vis forståelse for at dette kanskje kan være vanskelig for ham å svare på, men si igjen at dette er veldig viktig for deg og noe du så veldig ønsker deg, og at du syns du fortjener et svar. Om han ikke er klar for å gi noe svar der og da, så er jo ikke det så rart, men si at du da forventer at han skal tenke på det, og at dere avtaler tid til å snakke om det igjen om ikke så lenge.

 

Jeg tror ialle fall at det er liten hjelp i å trygle om å få et barn, men at det er viktig med gode samtaler hvor begge får sagt sitt. Mest sannsynlig trengs det flere sånne samtaler til, men det viktige da er i alle fall at begge er åpne for å snakke om det, og at ikke e'n trekker seg unna eller blir useriøs.

 

Vet ikke om dette altfor lange svaret var til noen hjelp, men jeg ønsker deg masse masse lykke til, og håper dere vil komme til en enighet der begges ønsker bli ivaretatt og at dere begge blir fornøyde.

[Rose -3. troll i 2012]

Hadde jeg vært deg, så hadde jeg sluttet med prevansjon og gitt klar beskjed: "Jeg ønsker barn, vil ikke du, får du selv ta ansvar for å beskytte deg" Men husk på å gi beskjed siste dag du er beskyttet slik at du ikke "lurer" ham inn i noe...

 

[Babysyk85]

Jeg vet så alt for godt hvordan du har det! Og det er ikke lett når man så gjerne ønsker det selv!!

 

Vi ble i fjor høst enige om å prøve denne høsten, men når vi nærmet oss og jeg sluttet på p-pillen (ville slutte i god tid for å få syklusen i orden) så var han ikke klar lenger. Følte det var som å få et hardt slag i magen.

 

I begynnelsen når jeg tok det opp, svarte han enten, nei, ikke noe baby nå, eller, ja det hadde vært hyggelig med en søt liten baby - og jeg spurte, ja, skal vi prøve nå, neeeeeei ikke nå. Og så rodde han seg bare bort. Det tok litt tid før jeg fikk snakket ordentlig med han.

 

I det siste har vi snakket mye om det, for jeg vil gjerne ha en "dato" for når vi kan begynne, noe han ikke kan gi. Det som fikk meg til å tenke var at samboer sa at det var vanskelig å komme med en dato. Om han plutselig ikke var klar da, så ble jeg kjempeskuffa. Det var vanskelig å vite nå om han kom til å være klar om ett år. Og det var fryktelig vanskelig for han å si at han ikke var klar nå, for han visste hvor mye dette betydde for meg. Dette har fått meg til å forstå at det kan faktisk være vanskelig for disse guttene også, bare på en annen måte.

 

Kanskje samboeren din ikke vil svare det, fordi han rett og slett ikke vet når han blir klar, og ikke vil gi det falske forhåpninger. Prøv å få han til å snakke om det selv om han ikke vil ha barn nå.

 

Jeg tror ikke det hjelper å si at "nå får du ta ansvar for prevensjon". Gleden over å bli gravid er vel ikke like stor hvis pappaen absolutt ikke vil ha barn, for det virker ikke alltid som gutter forstår konsekvensen av å ikke gå på p-piller. De er litt treigere enn oss noen ganger

 

Håper det ordner seg etterhvert! Ellers får vi få ut frustrasjonen på hverandre og ikke guttene

[Fru.Vestavind]

Kjenner frustrasjonen, og føler med deg! *sukk!* Det er ingen enkel situasjon.

Vi vart gravide uplanlagt, og eg ville gjerne ha to tette, i allefall sørge for søsken til ungen vår. Min kjære utsatte og utsatte det. Men til slutt gikk han med på det, etter å ha trekt seg to gongar etter å første ha satt ein dato (noko som sjølvsagt gjor meg utruleg skuffa). I over 2år venta eg, men no kan eg glede meg over ein ny spire, og at det blir under 4år mellom første og andre. Ventinga er for så vidt verdt det, når resultatet er baby, men eg skulle gjerne vore utan den stunda. Det var stårt, og ein føler seg så utruleg einsame og hjelpelause.

"Masing" i form av å prate mykje om det, og prøve å formulere følelsane sine til sin kjære kan hjelpe på. Vise kor mykje du ønsker det, om du skjønner.

Det er ikkje alltid like greit for andre å forstå kor inderleg ønsket kan vere.

Lykke til vidare, ein gong blir det nok din tur:)