11 mnd gammel mammadalt (samme som Småtroll 0-1)

[Evigheten]

Hei!

Poster denne her også, siden vi hører til her snart!

 

Mini, 11 mnd, klarer ikke å leke alene lenger. Enten skal ho bæres, gå rundt huset mens jeg (og bare jeg) holder ho i henda, eller så må jeg sitte ved siden av ho på gulvet og leke med ho. Får ikke gjort noen ting! Med en gang jeg beveger meg mer enn en meter vekk kommer ho krabbende etter mens ho sutrer "maaaammaaaa". Får ikke gått på do, lagd mat osv osv. uten at det sitter en i stua og hyyyler.

Det er vel bare en periode de er sånn, men jeg er så sliiiten og har vondt i hodet hver dag nå.

Går det an å lære ho at ho ikke trenger å sitte oppå meg hele tiden? Hjelper det hvis jeg ignorerer sutringa, tro?

Hjelp?

[sillyfilly og Olivia]

Du kan jo prøve. Det blir nok bedre hvis hun etterhvert skal begynne i bhg. Da leker hun med andre barn og skjønner at hun må bare vente litt.

 

Tror rett og slett du må prøve å ha en fast setning som du sier. "Nå skal mamma lage litt mat, så da må du leke på gulvet". Også setter du henne på gulvet og gjentar det helt til hun skjønner poenget. Det kan hende du må gjøre det mange ganger.

 

Jeg er ingen ekspert. Men å være konsekvent pleier å hjelpe.

[Evigheten]

Også jeg som er så flink til å være konsekvent He he, men alt skal prøves! Vi har ikke søkt barnehage enda, pga at vi har vært mye på flyttefot og fortsatt er på husjakt. Det blir vel ingen barnehage før neste høst, så jeg håper det bedrer seg før det

[FrkVips]

Jeg er ingen ekspert og har egentlig ikke noen gode råd å gi, men jeg kan gi litt trøst !!

Min gullklump var nemlig akkurat lik en periode rundt 11-12 måneder. Hun hang i boksebena mine og sutret maaaaamaaaa bare jeg gikk 1 meter vekk fra henne. Jeg fikk heller ikke gjort noe som helst. Hun skulle bare sitte på armen eller fanget. Dette varte nok en måneds tid, men plutselig forandret det seg. Nå er hun 13 måneder og er flink til å leke alene i kortere perioder og sutringen er nærmest borte. Trøsten er nok at det er en periode som nok går over. I hvertfall gjorde det det hos oss :-)

 

Lykke til !

 

[Lykkeli & gla ♥ jentene mine ♥]

Oh yes, dette høres kjent ut :/

Jenta mi har vært sånn helt siden fødselen egentlig, men spesielt ille fra ca 6-7 mnds alder (10,5 mnd nå).. Det er helt ekstremt til tider, og spesielt slitsomt siden storesøster på snart 3 år har begynt å klenge noe enormt på meg hun også, så da har jeg to stykk mammadalter hengende på meg samtidig.. Great liksom :/ Pappan duger ikke må vite, å neeeida, så det blir rimelig intenst for meg til tider...

 

Men, til poenget her- gråten deres er helt reell, de gråter faktisk i redsel for å blir forlatt for alltid og ikke bare "på tull", for det er gjerne en god del separasjonsangst inne i bildet her også. Så det å bare ignorere gråten kan faktisk gjøre vondt verre; synes denne artikkelen forklarte det ganske godt;

 

http://www.babyverden.no/Baby/Oppdragelse/Hvorfor-vil-barnet-bare-vare-hos-meg/

 

[Mammahjertet <3]

Jeg tror det er bare slik de er i den alderen der. Vi er deres store trygghet. Og jeg vet ikke om en eneste ettåring som greier å leke alene mer enn 5 minutter av gangen. Ikke vesla her i hvert fall ;-)

 

Når vesla her i huset(hun har nettopp blitt ett år) gauler etter meg tar jeg henne med. Egentlig tar jeg henne med før hun rekker å begynner å rope etter meg også. Hun får lese(rive!) ukeblader og reklameblad ved kjøkkenbordet mens jeg lager mat eller rydder benken. Skal jeg på do blir hun med dit også, osv osv... Jeg synes hun er mindre sutrete nå. Har ikke prøvd å presse henne til å være alene. Det går i så fall bare i korte perioder hvis hun ser noe spennende på tv ;-)

 

Skjønner forresten du blir sliten av dette. Har du noen som kan avlaste deg inn i mellom? Det er vel kanskje en mager trøst for deg at det blir bedre etter hvert. For det er jo her og nå du føler deg sliten.

[Mammahjertet <3]

Her er forresten en link der det står en del om det et stykke ned i artikkelen

 

 

http://mammanett.no/barn/1

[Evigheten]

Tusen takk for svar og linker

Det hjelper faktisk å bare få en bekreftelse på at det blir bedre

Jeg har benytta enhver anledning til å snike meg unna når ho er opptatt med noen andre, men nå vet jeg at det ikke er så lurt!

 

Vi har akkurat flytta tilbake til hjemstedet vårt, så ho er i prosessen med å bli kjent med onkler, tanter og besteforeldre som ho bare har truffet 3-4 ganger på de 11 mnd ho har levd.

 

I morgen kveld kommer pappa'n hennes hjem og skal være hjemme med oss en stund (er mye borte i jobben), så det ser egentlig lysere ut allerede altså! Men de siste dagene har vært tøffe....