Lei, oppgitt...

[Messy + spire]

Jeg er så lei prøving! Jeg er så lei av at alle rundt meg blir gravide bare de tenker på sex. Hva er det vi gjør galt? Jeg er lei alle maser om at vi skal bli gravide..

 

Jeg vet det kan ta tid for enkelte. men.. jeg synes virkelig dette er pyton.

 

Jeg skal på babyshower til ei venninne snart. Hun vet ingenting.. Jeg gruer meg. Jeg synes det er vondt å være i nærheten av henne og den struttende magen. Jeg er sjalu. Hun ble også gravid bare ved å knipse med fingrene.

 

Hvorfor klarer jeg ikke unne andre jeg kjenner en graviditet? Jeg unner alle de andre her inne det, men ikke de jeg kjenner. Jeg trekker meg unna de.

 

I september er det 12 mnd siden jeg sluttet på pillen. Pga jobbomstendigheter så valgte vi å være forsiktig i et par mnd før prøvingen ble satt igang. Er ikke lenge til før vi runder 1 år med prøving heller...

 

Vet det er mange andre som har prøvd så uendelig mye lengre enn det vi har. Men jeg kan ikke noe for det.. jeg synes det er noe dritt. I går kveld fikk jeg ikke sove.. Lå bare og stirret i taket og tenkte at det var noe galt med meg og at jeg aldri kom til å få barn. En tåre rant ned kinnet mitt før jeg tvang meg selv i søvn...

[Trilletrill]

Kjære deg. Veninnen min slet med det samme i 2 år. Når jeg ble gravid så var det ekstremt tungt for henne. En kveld kom hun på døren og vi satt oss for å prate, og da var hun ærlig og bare gråt og fortalte hvordan hun hadde det. Hun er en av mine gode gode veninner og jeg trøstet så godt jeg kunne. Jeg brakk ankelen når jeg var 4 uker på vei og hun bare snakket masse om hvor vondt det var for henne at hun tenkte jeg fint kunne sitte der med den brukne benet mitt og ha det vondt for jeg var idet minste gravid. Dette har hun bedt om unskyldning for i etterkant og jeg har selvfølgelig tilgitt henne, tøft var det av henne å innrømme disse tingene til meg! Vi hadde mange gå turer i 2 år hvor vi delte følelser, spesielt hun om hvor vanskelig det var for henne å ikke bli gravid. Å prøve og prøve, å se andre bli det. Vi hadde noen ordentlig gode samtaler og jeg var der for henne og forstod henne! Etter over 2 år med prøving og til slutt akupunktur var det rett før vår ukentlige gåtur hun sto der og pluttselig sa "jeg er gravid". Vi sto utenfor huset mitt og jeg ble så rørt at jeg bare begynte å gråte og klemte henne! Jeg visste hun ville bli det, for det er faktisk ingen grunn til at du ikke skal kunne bli det for du er faktisk skapt for det. Med mindre det er noe galt med deg eller mannen, og selv da er det muligheter. Det var dette jeg sa til henne. Og det tror jeg på den dag idag Messy. Det tok over 2 år men veninnen min sitter idag med et nydelig guttebarn i magen, venter i November. Poenget mitt er at det er veldig VIKTIG at du snakker om dette med noen. Få det ut og snakk masse om det, det er det du trenger. Ikke hold det skjult, det er ingenting å skamme seg for. Kroppen er finuerlig, din bekymring og stress den forandrer ingenting av situasjonen din. Om ikke annet forværrer den ting. det er bedre om du ikke drar på baby-shower hvis det ender opp med å ødelegge uken din (slike ting gjorde det med min veninne, hun gikk i kjellern med en gang). Ønske om et barn er noe av det tyngste å ikke få oppfylt med en gang. Gjør de ting du kan først, sjekk deg selv og mannen, få akupunktur hvis ustabil syklus og snakk med noen om dette. Varm klem!

[Messy + spire]

Trilletrill:

 

Takk for gode ord

 

Jeg ønsker ikke å snakke med noen om dette. Jeg og samboeren vil at dette skal være noe mellom oss to. Om vi en dag får beskjed om at vi faktisk kan ha problemer med å bli gravide, så kan jeg snakke om dette med familie og nærmeste venner, men ikke før det. Det er slik vi ønsker å ha det. Vår lille prøvehemmelighet Skuffet blir jeg når jeg ser andre eller hører om andre som blir gravide, MEN jeg viser det ikke til de andre. Jeg oppfører meg eksemplarisk og jeg er jo interessert og spør mye om graviditeten deres når jeg er samme med de. Det er når jeg og samboeren min er alene at slike tanker dukker opp. Jeg vil også. Tror alle som prøver på drømmen om barn har denne følelsen nå og da. Man kan ikke styre følelsene sine hele tiden. Jeg kommer til å dra på babyshower selv om jeg gruer meg nå, for jeg vet det kommer til å bli koselig Vi er mange jenter der. Ingen av de andre er gravide, så det er de to første min med struttemage foran meg som er ille- Slik er det hver gang jeg møter noen som er gravid. Blir vel feil å si at jeg ikke unner de graviditet, for det gjør jeg vel.. men jeg har også så inderlig lyst til å sitte med stor mage og vite at snart er det også min tur. Egoismen slår vel til, men jeg vet det er bare menneskelig.

 

Så over på akupunktur. Jeg har brukt akupunktur for andre ting og det har hjulpet meg. Dette er noe jeg vil ta i bruk om vi ikke blir gravide snart. Jeg har stabile sykluser. Gjennomsnittet de siste 10 mnd (har notert) har vært 30 dager, så det er helt normalt. Enkelte mnd har jeg også testet for eggløsning, og testene sier at jeg også har det. Ting tar sikkert bare tid uansett. Jeg er så heldig å ha en lege som har jobbet med ultralyder, fertillitestproblemer og kvinnesykdommer i mange mange år, så jeg skal kontakte han nå til høsten å få sjekket meg om vi da fremdeles ikke er gravide

 

[*MammaTStjerneskudd<3 1.8.12*]

veldig gode ord fra trilletrill ja : )

 

er som deg på mange måter messy, for jeg også har store problemer med andre rundt meg som blir gravide. vi har blitt tante og onkel 2 ganger på 2 uker, og den ene graviditeten var høydepunktet i alle selskaper og anledninger. fikk et lyspunkt no nylig for venninnen min som har slitt i 12 år med å få barn fikk endelig sitt første <3 hun er en av de få, bortsett fra de her inne jeg takler for tiden. men du er bedre enn meg på det punktet at du klare å skjule det. for jeg har tydeligvis ikke et slikt poker-fjes på det temaet. alle klarer å se det på meg, for jeg blir lei meg, og veldig stille.

 

men kjenner igjen det med at alle rundt seg blir gravide bare de knipser, og det er sårt. selvsagt syns jeg det er flott, for dette unner jeg ikke min værste fiende engang, men det er hardt for det. både å se magen og sitte å høre om graviditet. i tillegg har jeg min kjære forlovede som har et barn fra før av, og som sitter å fortelle om alle gledene han hadde, opplevelser osv. og hele ansiktet hans lyser opp når han er i nærheten av barn, og den gleden klarer ikke jeg å gi han, hvertfall ikke enda.

 

vi blir jo "oppfostret" med det at når man blir stor så gifter man seg og får barn osv ..... men ingen forteller at man kan risikere at det er en lang og hard prosess og en kamp for å bli gravid. flertallet i verden får det bare ved å tenke tanken, og da tror vi andre automatisk at det er noe galt med oss. men det er vel egentlig bare så enkelt som at det tar tid hos enkelte. ikke alle er like. men alikevel er det mange av de der "knipse-med-fingrene-så-blir-vi-gravid" folkene som ser ned på folk som må streve for å få det til. det er 2011, men fortsatt er ting veldig gammeldags, for det om teknologien har kommet langt.

 

i starten av prøvingen vår var alt som het noe annet enn "naturlig" graviditet TOTALT uaktuelt for min kjære. det skulle komme med at man hadde sex, uten stress, og vips så var man gravid. prøverør, adopsjon, og alt fikk han helt spader av, og kom aldri til å sje. og det var ekstremt hardt å høre!! tenkte at skjer det ikke noe naturlig snart så er alt håp for meg å bli mamma ut : ( og enda hardere var det da med at han har et barn fra før, så det er ikke så farlig for han, for han har opplevd det før. men han har kommet seg med månedene. han er inforstått med at vi kanskje må ha hjelp for å få en liten en.

 

men lever fortsatt i håpet - vi skal alle sammen bli gravide = ) hver og en av oss !! : ) vi skal få bli mamma'er, og vil skal få gå med den lille i magen <3

[*MammaTStjerneskudd<3 1.8.12*]

og PS;

 

skjønner at dere ikke vil anonsere det til verden, og ønsker å holde det for dere selv. men du trenger å snakke om det. vi holdt det for oss selv, eller ikke det en gang, min forlovede ville ikke at jeg skulle snakke om det i det hele tatt. jeg kan finne på å ha en dårlig dag når tankene har kommet, men han ville ikke høre om det. men som jeg prøvde å si, alt blir bare verre hvis jeg skal holde alt inne. enn den dagen når alt plutselig kommer som the big bang, er det ikke da bedre at jeg får snakke om det. så no er han med på samtalen, kommer ikke bare med "hold seg positiv", "det blir når det blir" ... no snakker han om det han også, er med på hypotetiske løsninger osv : )

 

vi har bare sagt det til et få tall. mer de vi vet kan komme med råd og forståelse, selv om de ikke har vært i posisjonen selv. men det har hjulpet masse å bare lese og skrive med de her inne, så fortsett å gjør det : ) det er godt å ha andre som har forståelse, sympati, empati og støtter deg!! de fleste som sliter og strever har ikke noen i omgangskretsen som har gått igjennom det selv, og kan sette seg inn i det, desverre. trodde jeg kunne det selv før vi måtte gå gjennom dette, men nei, hadde ingen anelse om hvor hardt dette kunne være før vi uheldigvis havnet i denne situasjonen her : (

 

men folk her inne er god å ha !! = )

[Trilletrill]

Enig med deg Håperpåbaby, poenget mitt var vel at det viktigste er ikke å "bottle" opp følelsene. Har studert psykologi og vet at det ofte fører til en eller annen sammenbrudd i en eller annen form. En deklarasjon til verden trengs absolutt ikke men viktig å ha noen å snakke direkte med. Klart dette trenger ikke å være noe alle ønsker og da må man respektere det også! Jeg føler jeg har fått et lite innblikk i denne "vonde" tilværelsen gjennom min gode veninne som var åpen og snakket og gråt med meg. Jeg satt pris på det og får nå nesten en liten tåre i øykroken å tenke på at hun er gravid og holdt ut og ikke ga opp. Husk at livet ditt skal IKKE styres av ønske om å få barn eller jobb eller penger eller noe som helst. Ikke la dette ødelegge dyrebare stunder og dager man ikke får igjen. Jeg sier alltid til meg selv at dette stresset jeg har med hva som helst det kan gjelde (ja idet siste graviditet faktisk) gjør ingen forskjell i min faktiske situasjon annet enn å forverre de negative følelsene som iallfall ikke leder til noe godt.

 

Det kom faktisk til det at jeg plent sa til min veninne, ja blir du absolutt ikke gravid så er faktisk adopsjon en mulighet. Det er nok små nurk i verden som trenger en mamma og en pappa som kan trøste, elske og gi liv. Det trengs faktisk ikke å starte i livmoren dette.

 

Godt mulig dere ikke tenker dette og ikke alle kan tenke seg det men det er nå slik jeg tenkte og fortsatt tenker. Når jeg ser på dattra mi så er det ikke den flotte "graviditets perioden" jeg tenker nødvendigvis på, men hvilken arti person hun er og hvilken kjærlighet hun viser meg. Alle ting hun oppdager. Den "hun" er. Og den "båndingen" startet når jeg fikk henne i armene mine. Om det var på et sykehus eller et barnehjem. Dette er forøvrig ingenting dere trenger å være enig i men følte bare å nevne det:)

 

Varme klemmer til dere begge!

[*MammaTStjerneskudd<3 1.8.12*]

takker hjerteligst : )

 

aldri lurt å holde alt inne. men om man så velger familie, venner eller oss her inne, så er det alltid lurt å si det man har på hjertet og frustrasjoner. for det er verre den dagen alt kommer ut samtidig. og selvsagt fint om det er din kjære man kan prate med.

 

adopsjon har jeg faktisk tatt opp, men det var i starten når alt var veldig anti fra hans side. "hvorfor i all verden skulle vi det. det kom jo aldri til å være hans barn. hadde ingen slektskap med han. kom ikke fra noen av oss osv osv osv" mye av det kommer av at han ("desverre") har et barn fra før, så han klarer ikke å sette seg inn i hvordan det er å ikke ha noe barn verken no eller i framtida.så jeg vet at hvis vi ikke klarer dette enten naturlig eller ved IVF osv, så blir det ikke noe barn. hvertfall ikke før han klarer å komme seg videre i tankene. så han stiller seg ofte veldig likegyldig til situasjonen uten graviditet. men før var ikke IVF ol et alternativ heller, så han har kommet seg framover : )

 

ps* ikke noe om at jeg ikke er glad i ste-barnet mitt - ikke desverre på den måten, men fordi han ikke klarer å sette seg inn i barnløsheten vår fordi han har et barn.