Min historie.. Hadde ekstrem fødselsangst med min første.. nå er jeg gravid igjen..

[Anonym bruker]

Hei!

 

Vil bare fortelle min historie..

Har ei datter på 7 år, ble gravid med henne da jeg var bare 19 år.

Hadde ekstrem fødselsangst, og var bestemt på at jeg ikke skulle føde naturlig! Var helt jævlig og jeg klarte ikke tenke på noe annet, og det hindret meg litt fra å kose meg med svangserskapet.. Jeg forstod ikke de som gikk å gledet seg til fødselen, og som sa det var det mest fantastiske de har opplevd..

Jeg ville bare ikke!

 

Tok dette opp med jordmor. Hun forstod dette godt, og ville legge til rette for meg. Og det gjorde hun bra! Allikavel var det på et vis ikke nok..jeg ville bare ikke føde..det gikk bare ikke.

Jeg hadde flere grunner for fødselsangsten.. Da jeg akkurat var blitt 16 år ble jeg voldtatt.. Dette gjorde at jeg var veldig oppsatt på det å ha kontroll, spesielt over min egen kropp. Jeg taklet IKKE tanken på at kroppen min skulle begynne å presse av seg selv, at jeg mistet kontrollen..at jordmødrene tok over og jeg skulle gjøre som de sa. Dette klarte jeg ikke å tenke på engang..

Jeg var også redd pga min samboer skulle stå ved siden av meg, se meg på mitt svakeste og ute av kontroll...ville ikke han skulle se meg sånn!

Var også redd for det ukjente, at jeg ikke visste hva jeg gikk til..jeg måtte ha kontroll, jeg måtte vite hvordan det kom til å bli! Og jeg var redd for smertene! Har vært plaget med magesmerter siden jeg var lita, og det var det verste jeg visste om.. og så jo bare for meg fødselssmertene.....

Begynte å fortrenge det å skulle føde..jeg bestemte meg vel egentlig for at jeg ikke skulle gjøre det..heh..angsten tok rett og slett helt over.

 

En dag begynte fostervannet å lekke...istedet for å reise til sykehuset, la jeg meg for å sove..

Min samboer kom hjem fra jobb og fikk meg på sykehuset.. Jeg gikk med på å dra en liten tur for å sjekke...

De fant ut at de måtte sette meg i gang iløpet av natta.. Jeg gikk med på det, men var ennå sikker på at jeg skulle reise hjem etterpå..heh..

Våknet neste morgen og spiste frokost..så sjekket de meg og fant ut at jeg hadde begynt å få rier og åpningen ble større.

Jeg trodde jeg bare var litt rar i magen..

 

Jordmoren min kom, da hun hadde lovt at hun skulle være der, for å gjøre meg mest mulig trygg..

Jeg lå sendte tekstmeldinger til venner..og spilte spill på telefonen..

Så ble det vondere og jeg sa ifra at dette gikk ikke..de kom med epidural og jeg fortsatte med telefonen..i min egen verden!

Hadde ikke pause mellom riene, og epiduralen virket ikke helt som den skulle.. men det gikk helt greit..jeg gruet meg til det skulle bli verre...prøvde å ikke tenke på det..

Så fortalte jordmor at jeg måtte begynne å presse..åpningen var 10 cm.. Da fikk jeg litt panikk...var ikke klar ennå!! Og jeg hadde jo ennå ikke fått så vondt som jeg hadde sett for meg!

Kroppen begynte å presse av seg selv, så jeg måtte bare følge etter..fikk panikk og ropte at jeg ikke ville! Måtte da legge meg på siden, og fikk holdt rundt samboeren min som sa jeg måtte slappe av da jeg begynte å hyperventilere..fikk oksygen, og konsentrerte meg kun om å puste rolig!

Alt annet gjorde ingenting! Samboeren min fulgte kun med meg og hvordan jeg pustet..

Og ut kom plutselig ei jente!

De løp ut med henne, pga hun ikke pustet.. Jeg lurte faktisk på om hun var kommet ut.. samboeren min fikk det ikke med seg, da han var så opptatt av meg..og jeg fikk høre etterpå at jeg holdt han godt fast!

 

Fødselen var ikke så vond..jeg fikk panikk en liten stund, men jeg fikk kun beskjed om å puste og da var jeg så opptatt med akkurat det..

Etterhvert ble det mer en trygghet at de andre tok litt over kroppen min og hjalp til..Det var godt å ha noen der som tok ansvar. De spurte meg om ting istedet for å beordre meg til ting..så jeg fikk en slags følelse av kontroll. Det hjalp mye.

 

Fødselen var ikke som jeg trodde ang smerter heller..det var helt greit! Og jeg synes det er mye verre med forstoppelse og vondt i magen! Jeg lå å ventet på noe smerter som aldri kom.

Jeg grudde meg og til samboeren min skulle få se meg sånn..svak og ute av kontroll.. men han var så stolt, og sa han hadde fått sett meg på mitt sterkeste. Og det er akkurat det man er!

 

Nå er jeg gravid igjen..men er ikke redd for de samme tingene..

 

Jenta mi måtte gjenopplives da hun ble født, og det var en ansiktsfødsel, så hun så helt deformert ut da jeg fikk se henne..var et sjokk bare det å se henne..kunne ikke se hvordan hun egentlig så ut..

Men jeg fikk også et sjokk da jordmor gråt og brettet ned teppet..og vi oppdaget at hun manglet underarmer, albuer og hadde for få fingre..

I en alder av 20 år var jeg ikke forberedt på dette..

Og dette gjorde at den dagen DA ble den beste og den verste dagen i mitt liv..

 

Jeg har tatt cellegift under dette svangerskapet, noe som øker risikoen for skader..desverre..men jeg er forberedt på det og vi får tett oppfølging..

Men pga sjokket sist, alt vi måtte sette oss inn i som veldig unge nybakte foreldre..alt som skjedde rundt oss det første året..det var tøft..så jeg forbinder en fødsel, eller tiden etter en fødsel, med noe vanskelig..men det er bare nå jeg føler det sånn..

Fødselen derimot..var bare en fødsel! Det var ingenting.

Den var ikke noe problem. Uansett hvilket utgangspunkt man har..det går faktisk bra. Det beste er jo at man vet man kan få keisersnitt dersom man har sterk fødselsangst..man har en annen utvei og det gir deg muligheten til å få velge selv. Sålenge man vet HVA man er redd for , er det lettere å få tatt tak i dette. Jeg hadde veldig mange ting som gjorde meg veldig redd..men vi kom med løsninger sammen og hvordan vi skulle gjøre dette..Alle jobbet sammen om dette..

 

I dag sitter jeg med ei nydelig jente som skal begynne i andre klasse, er veldig god i fotball og ei kjempeflott jente! Hun har masse venner og er ei populær jente.. litt guttejente da.. Får veldig masse skryt av alt..og ligger absolutt ikke etter med noe - heller motsatt! Jeg så for meg ei sjenert jente som kanskje ikke kunne være med på alt..som ikke kom til å få så mye til selv..og som ville oppleve en del mobbing.

Men hun er utadvent, hun er med på alt..har tilogmed gått på turning der armer måtte brukes masse..hun slo hjul med armer som når akkurat opp til hodet!

Noen unger ser litt ekstra på henne, noen voksne også.. Det forstår hun, for hun ser litt ekstra på de som er annerledes selv..sånn er det bare..helt naturlig..så hun ser dette fra begge sider!

Ikke noe problem..har hatt litt ufordringer, men det har vi alle vokst masse på!

 

Nå kom hun akkurat innom en snartur, har vært å kjøpt meg vaskemiddel på butikken, og syklet med det hjem..såå sliten da hun kom i døra.."ååh mamma du kunne sagt dette var så tungt! Men nå får du vasket klær, og så VET du at jeg er glad i deg iallefall".

Så ut å leke med venner igjen!

 

Jeg kunne gått gjennom fødselen ti ganger den dagen, om den ga meg akkurat denne fantastiske jenta..!

 

 

[AO3]

Takk for at du delte historien din! Det høres ut som om både du og jenta di er to skikkelig tøffe damer.