Søsken

[dutta*2]

Når og hvordan forteller man om den lille i magen til seks år gamle storebror?

 

Første sv.skap endte med at mannen fortalte x'n det så hun fortalte det videre til guttungen. Det endte i katastrofe da guttungen gikk nesten hele resten av sv.skapet og var sint på meg fordi det var mamma'n som skulle ha baby og ikke jeg. Samtidig ble jeg kjempe skuffa over mannen fordi x'n fikk vite det før vi hadde bestemt oss for å fortelle det til foreldrene og familiene våre. Samtidig var hun en av de første som fikk vite at gutten var født. (før jeg fikk våknet i narkose og vite om sønnen min i det hele tatt hadde overlevd. En litt dramatisk fødsel.)

 

Hvordan unngår man slike "konflikter" med den andre familien?

 

Vi har ellers et helt greit og godt forhold i forhold til guttungen og hans beste. Vi samarbeider godt og feirer bursdagene hans sammen. Men jeg kjenner at jeg vil ikke ha henne så tett innpå meg at hun blir en av våre beste venner. Jeg vil ikke at hun skal vite slike ting før mine/våre nærmeste vet noe. Jeg føler ikke at hun er noen av verken mine eller hans nærmeste.

 

(Nå skal det sies at deres forhold ikke var spesielt langvarig, så de har ingen slik historikk med hendelser og felles venner å gjøre).

 

Er dette helt uproft og merkelig av meg?

[Gjest <3gutt11&?2012+engler<3]

Forstår deg godt jeg. Desuten, når det ble hans mor som fortalte det, så ble det nok litt forvirrende for han, om hvem som egentlig skulle ha et barn.

Hvorfor kan ikke du og mannen din sette dere ned med guttungen og fortelle det til han? Kanskje ha en fin opplevelses dag hvor dere til slutt forteller om barnet i magen?

Så kan han kanskje få gleden av å hvertfall være med å fortelle sin mamma at han skal ha søsken igjen?

Er ikke lett når det blir slik. Men best er nok at du sieer til mannen at du helst ser at deres egen familie ol, får vite det i det mnste samtidig som hans eks. Han også må jo forstå det synes jeg.

[dutta*2]

En opplevelsesdag var ikke det dummeste. Gutten er fortsatt sint på meg fordi det er jeg som fikk baby og ikke mamma'n hans. Han har aldri vært så utagerende mot meg som etter at lillebroren ble født, men det går seg vel til med årene.

 

Har gitt klar beskjed om at hun er den siste som skal få vite noe denne gangen. Dette fordi jeg vil sikre meg at våre har fått vite det først. Han har forståelse, men synes jeg lager ballade ut av ingenting, jeg tror nesten ikke han skjønner at dette er ganske sårt for meg...

[Gjest <3gutt11&?2012+engler<3]

Hva med å prøve å prate med gutten om det? Fortelle at du kan forstå at det ikke var lett for han at det ikke var mamman som var gravid, men du. Men at du håper dere kan finne tilbake til en god tone, for du virker jo veldig glad i gutten Her er det jo hans mamma sin feil at han har missforstått hvem som var gravid :-/

 

Er bra du blir hørt hvertfall, mangler det bare at han ser hvorfor det såret. For det er jo ikke hans eks som er av de nermeste, det er deres familie.

[dutta*2]

Vi har snakket sammen om det mange ganger. Vi har prøvd dager hvor det er bare han og pappa og dager med bare meg og han... Men akkurat nå står vi i stampe. Jeg prøver å være så tålmodig som mulig, men med en på ni måneder som er overalt, han på seks som ikke skal høre på akkurat det jeg sier og en egen kropp som er hormonell og trett er ikke tålmodigheten min på det sterkeste. Moren sa sist gang hun hentet han at vi kunne skylde på oss selv, det var jo vi som på død og liv ville ha 50-50 foreldreansvar, og vi tok fra han og moren mye tid de kunne fått sammen om vi hadde latt det være som før med 70-30. Dette var endringen de to (mannen min og x'n) var enige om da hun flyttet et stykke unna. Hun skulle komme tilbake når han skulle begynne på skolen slik at de igjen kunne ha 50-50... Jeg tenker litt på at kanskje hun ikke samarbeider så mye for at dette skal gå bra heller. Vertfall hvis du hun sier til oss er det hun sier når gutten ellers er tilstede. Hun og hennes mann kan ikke få noen barn sammen.

 

Jeg mener at hun egentlig ikke er i familie med noen av oss, annen en gutten. Vi må prøve å samarbeide så godt som mulig med hverandre om guttungen, men jeg synes grensen kan gå der. Er ikke så komfortabel med å få henne noe nærmere