Gå til innhold

Jeg har en mistanke om at et vennepar ikke har det så godt i forholdet. Hvordan kan jeg gå frem for å forsøke å prate litt om det?


Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Må si meg helt enig i det. Tror instinktet ditt sier; "her er det sladder i sikte. hvordan gå frem for å ta del i det"

Annonse

Du ligger selvfølgelig unna og blander deg overhodet ikke før de evt ber om hjelp eller ønsker betro seg!

 

Snakk om å stikke nesen sin i ting man ikke har noe med....

Da syns jeg instiktet ditt er ganske på jordet. Med mindre folk ber deg om råd, skal du ikke blande nesa i andres saker. Kan love deg at du vil tråkke noen på føttene uansett hvordan du går fram hvis du blander deg i dette.

Med mindre du tror det er fare for liv eller helse, så holder du instinktet ditt for deg selv. I og med at de ikke er veldig nære venner, så er det jo enda mindre naturlig å tenke at det er deg de vil snakke med. Dessuten så kan det hende at instinktet ditt er helt på jordet.

Annonse

Så lenge de ikke blander deg inn i noe, så får du la være å blande deg inn, og for all del hold spekulasjonene dine for deg selv også.

 

Dette fikk meg til å tenke på et dårlig forhold jeg var involvert i for noen år tilbake, desverre var jeg sammen med han 3 år, men kom meg ikke ut. I ettertid har jeg fått vite av venninner at de så at jeg ikke hadde det godt(og jeg be fysisk/psykisk mishandlet), men ingen turte å si/gjøre noe.. det er selvf. ikke andres problem, men skulle ønske noen "så" det, og strakk frem en hånd... Det er mine tanker.. Men gjelder selvf. ikke alltid... Mener ikke en bør blande seg, men er det Nære venner og en har sett noe konkret, som er vold ol, bør en strekke frem en hånd på et eller annet vis, på et eller annet tidspunkt.

Det er stor forskjell på mishandling og å "ikke ha det så godt" i forholdet.

Mistenker man det førstnevnte, bør man selvsagt strekke ut en hånd- men i det siste tilfellet legger man vekk sensasjonslysten og venter til at dem det gjelder evt tar kontakt for en "prat".

Herregud. Jeg er virkelig glad for at jeg har venner som virkelig bryr seg, enn det som tydeligvis er trenden her "ikke bry deg" "dette har ikke du noe med".

 

Synes tanken til Hi er god jeg. Om hun ser at de virkelig sliter, hvorfor er det så farlig å ville strekke frem en hånd? Om hun tar feil og de har det bra, ja, så er jo det verste bare at hun har tatt feil. Og skulle de bli sure fordi Hi bryr seg, ja så er de ikke verdt omsorgen hennes!

 

Jeg mener nå at folk i Norge må bli flinkere til å bry seg. Men skjønner jo at etterhvert som omsorgsdønningene etter 22.juli begynner å gi seg, så sklir de fleste nordmenn tilbake i hverdagen med skylappene rundt livet sitt og tenker at dette gidder jeg ikke bry meg med/eller dette har jeg ikke noe med. Og andres problemer orker jeg rett og slett ikke å ta tak i... Jupp, sånn er den vanlige egoistiske nordmannen.

 

Det er forskjell på å bry seg om og å bry seg med.

Det holder at man lar gode venner få vite at man er der for dem om de ønsker det, uansett hva det skulle være- man trenger ikke grave i personlige ting for å bry seg om folk.

Poenget er og: INGEN VISSTE at det var SÅ GALT! , men de skjønte det ikke var noe greit!, hadde noen turt å strekke seg frem, hadde noen kunnet hjelpe meg ut av det i beste fall.. men når folk er som flere er, feige, og innadvendte..ja.. Så blir det på stedet hvil..forstår ikke så godt hvorfor det er noe for seg å kritisere kommentaren min, handler om å LESE litt før man slenger ut spydige svar.

Hvis det var min bestevenninne, og hun virket ulykkelig, så ville jeg spurt forsiktig hvordan det gikk med henne. Ellers - skygg banen.

Spydig? Er man spydig fordi man ikke er enig med deg? Les dine egne innlegg og se hvem som er spydig.

 

Jeg skrev da også at man kan gjøre oppmerksom på at man er der for dem om de trenger det, men man behøver ikke grave i noe som i utgangspunktet er personlig.

Jeg og mannen min har, som mange andre, hatt en periode der vi ikke har hatt det så bra sammen. Selvfølgelig merket de som kjenner oss at det var "noe". Vi jobbet med sakene og for oss var dette veldig privat. Vi hadde ikke noe ønske om å fortelle dette til hele verden. Hadde da noen jeg ikke var veldig nær kommet og ville prate med meg om dette hadde jeg blitt forbanna. Hvorfor skulle de snoket i ting som de ikke har noe med? Jeg hadde tenkt at de var forferdelig nyskjerrige og manglet takt og tone.

Men om en nær venninne hadde spurt litt forsiktig hadde det vært noe helt annet. De vi ville skulle vite hva som foregikk, de fortalte vi det til - på eget initiativ.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...