Dere som lever i tunge/dysfunksjonelle forhold..

[Anonym bruker]

Hvordan holder dere ut? Hva tenker dere for å oppmuntre dere selv i hverdagen?

 

Jeg har det enormt vanskelig. Det kan godt hende at jeg er mye av grunnen til at mannen min har utviklet seg til å bli den han er nå, men det kjennest forferdelig vanskelig. Jeg er redd han når han blir sint, han sover så mye han vil, bare roter, bryr seg bare om sitt særkulls, bryr seg ikke om meg og følelsene mine. Jeg er en deig som ikke trener, og det hjelper lite å si at jeg er utslitt husarbeid og barn, "en får jo som kjent mer energi av å trene"

 

Jeg har ikke krefter til å bryte ut. Mest pga økonomi og fellesbarn. Jeg har tenkt lenge at det kommer til å bli bedre, at det er bare å holde ut. Jeg er redd jeg skal angre og at det da er for sent.

 

Hjelp!

[Anonym bruker]

Kremt... jeg syns jeg kjenner meg veldig igjen i ditt innlegg.. (bortsett fra at mannen drakk en del) Jeg stakk før jeg ble helt ødelagt, men måtte innom ett krisesenter for å få øynene opp for situasjonen. Har to fellesbarn, men jeg vet innerst inne at for de var dette redningen.

 

Sender deg en god klem!! OG vil si, jo før du går, jo bedre...slike menn endrer seg nemlig ikke..

 

om jeg stiller deg spørsmålene.

 

Får han deg til å føle deg dum?

Får han deg til å tenke negative tanker om deg selv?

Får han deg til å tro du ikke er verdt mere enn at du er en "feit deigete klump"?

Får han deg til å tro du ikke er verdt mer enn at du må slave for han?

ER du til tider redd for han?

 

Om du kan svare ja på dette, så må du søke hjelp til å komme deg unna han. Det kalles psykisk vold.. og grunnen til at du ikke har gått før, er (vil jeg tro) at du tror du er ansvarlig for at det har blitt slik??