hjeeeelp.

[Anonym bruker]

Hjelp! jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, er gravid, UNG og barnefaren ble mildt sagt forbannet da jeg fortalte det. han mener selvfølgelig at jeg skal ta abort, men er det det jeg vill? han mener vi ikke er stabile nok, på grunn av ikke helt bra "vennekrets" og at vi ikke har stabilitet rundt oss, men han har fast jobb, jeg jobber nå og da, men om jeg forklarer situasjonen til sjefen min får jeg garantert mere jobb så lenge jeg kan jobbe, jeg har setvikatet, vi har leilighet(bare leier), mange andre venner som ikke er fra miljøet som støtter meg mye! å det koster meg ingenting å Gi opp det dårlige miljøet for noe så nydelig som en baby!. det er ingen tvil om det. Han sier jeg har tvunget på han ungen og gjort det med vilje, enda jeg sa klart i fra at nå tar jeg meg en pause fra P-pillene som jeg har gått på i 2 år i strekk, så han får hjelpe meg å huske prevensjon. å vi snakket ofte om det. Så hjelp! Er alt min feil? hva kan jeg gjøre? skal jeg forlate han å ta vare på den alene? må jo ta avgjørelsene selv. men kansje dere har noen synspunkt på situasjonen min? takk:)

[Anonym bruker]

Hei

 

Huff da, jeg skjønner at du har det vanskelig nå. Hvor gammel er du ? Det er helt klart at det ikke er din feil at du er gravid, man er som regel alltid to om å lage en baby. Det virker på meg som om abort ikke er noe for deg som person. Du tenker allerede nå på den nydelige babyen.. Det er du som skal ta denne avgjørelsen - ikke la deg bli overtalt. Tenk deg nøye om, vær så snill! Det må rett og slett være et valg du kan leve med.

 

Dere bor i Norge, sånn sett er dere heldige mtp. at det fins mange støtteordninger for gravide og mødre - eldre som yngre. Du kan også studere med barn dersom det er noe du ønsker senere.

 

Lykke til med det store valget!

[Anonym bruker]

Takk for svar. er 19 år gammel. blir 20 i februar. jeg har ett år igjen på skolen. noe som alle synes jeg bør gjøre først, det er jeg jo forsåvidt enig i. men det er ikke umulig å få gjort det senere heller. Det er også en av grunnene til at han ikke vill ha det.

 

jo, mer jeg tenker på det jo vanskeligere blir det, og ingen gutter skjønner jo hvordan det er å gå med ett lite menneske inni seg, er bare noen uker på vei da, men man vet jo at det utvikler seg ganske fort å for hver dag som går er det ett skritt nærmere til det nydeligste lille vesenet i verden. Vi har vært samboere i 3 år. noe som gjør det enda vanskeligere å ikke høre på han, siden jeg synes det er en enda større grunn til å beholde han for vi vet jo hvordan det er å bo ilag. men nå er det snakk om at jeg må bli alene mor om jeg skal beholde den. skulle bare ønske man kunne få litt støtte av han. ja tenker på det hele tiden.

[Anonym bruker]

Huff, råder deg til å dra hjem til en veninne / foreldrene dine eller noen for å tenke i fred. Ikke la deg bli påvirket av andres meninger. Du må bare fokusere på hva du vil gjøre med din egen fremtid. Jeg var også nitten år første gangen jeg ble gravid, men da var det planlagt så saken stiller seg jo helt annerledes. Nå venter vi nr. 2 og jeg er 22 år. Vi var begge studenter da første ble født, så jeg vet at det er fullt mulig å gå skole med barn også. Heldigvis fins det gode ordninger Jeg er fortsatt student, mens min kjære er ferdig utdannet.

 

Bruk dagene godt og fokuser på hva du ønsker for fremtiden. Forresten er det mange menn om endrer mening underveis i svangerskapet. Jeg ser for meg at dersom kjæresten din er en skikkelig mann så kommer han ikke til å forlate deg og det evt. barnet. Hvordan tror du forholdet deres blir etter en evt. abort ? Kommer du til å føle at han tok fra deg et barn ? Jeg mener ikke å si at abort er galt, men prøv å se for deg fremtiden med eller uten barn.

 

Lyke til

[Anonym bruker]

Dette er ditt valg! Tenk deg godt om. Det finnes ingen gale valg i denne situasjonen. Om du velger å bli mor nå kommer det til å gå helt fint.

Et barn er alltid velkommen til verden!

 

Her er min erfaring...

 

Selv har jeg ønsket meg 4 barn siden jeg var 6 år gammel. Det vet ALLE jeg kjenner!!! Venninnene mine har brukt meg som jordmor fordi jeg er litt over middels interessert i svangerskap og barn.

Allikevel har jeg tatt abort 3 ganger de siste 11 årene. Er ikke veldig stolt av det, men jeg blir gravid bare jeg blander mine og kjærestens underbukser i klesvasken. Til sikkert andres forferdelse og frustrasjon.

Jeg var nemlig ikke sammen med riktig pappa til barna mine.

Jeg tok nemlig også noen pauser fra prevensjon, men som jeg har lært av min jordmor-søster i ettertid at man ikke trenger. Kroppen blir visst mer "forvirret" av disse uregelmessige pausene.

Idag er jeg planlagt gravid, 22 uker på vei og lykkelig med rett pappa. Det er veldig godt å ha noen å dele svangerskapet med.

Og dessuten har jeg fått hatt noen ego-tripper alene først.

 

For meg var valget riktig! Men det hadde det vært om jeg hadde valgt annerledes òg!

 

Husk at du har i deg all den kraften som skal til for å få det livet du ønsker deg!!! Og bare du kan bestemme over ditt liv!

 

Lykke til på reisen! =)

[desember gutt + oktober tulle]

eneste jeg kan er å fortelle om min historie

jeg ble da gravid som 17 åring, hadde ikke vært sammen med faren så lenge, å fikk mildt sagt panikk.

faren ville riktig nok ha ungen, men i det øyeblikket innså jeg at jeg skulle kanskje bli mamma, kjæresten min var ikke veldig voksen av seg så da hadde jeg endt opp som 18 åring med "to barn" å fant uta at dette ikke var noe jeg ville, så jeg sparka ut gubben før jeg i det hele tatt bestemte meg for hva jeg ville gjøre ang. graviditeten

etterhvert fant jeg uta det at jeg greide ikke ta abort, det var fortsatt bebien min selvom pappaen var en stor tosk (fant i ettertid ut at han drev med stoff)

så bestemte meg igrunn bare for at dette var noe jeg kunne klare alene!! jeg gikk fortsatt på skolen, 2 året vgs, men hadde masse familie og venner som støttet meg!

så endte da opp med at jeg desember 09 fikk verdens herligste lille gutt, uansett hvor slitsomt det har vært å hvor lei jeg har vært (vært en del tull med barnefaren første halvåret) så har jeg aldri angret på valget jeg tok!

jeg tok ett valg om å beholde barnet å bli alene mor tidlig heller enn å være sammen med faren til barnet som tydelig ikke ar noe å spare på.

når lille gutt var ett halvt år traff jeg verdens herligste gutt, så her sitter jeg da 20 år å gravid med "uhell nr 2" å denne gangen kan jeg virkelig si jeg gleder meg! jeg er sammen med pappaen til nr 2 å føler jeg er blitt sterkere av å ta den besluttningen om å beholde lille gutt på tross av at jeg ble alene

uff blei langt detta men håper det kan hjelpe

[desember gutt + oktober tulle]

som min mor sa til meg da jeg ble gravid ung.

Det barnet du får angrer du aldri på, men du kan risikere å angre på det barnet du aldri fikk

[Anonym bruker]

Hvordan går det med deg ?