Hvis motgang gjør sterk, må jeg være rene Pippi Långstrump. Langt ang dustete mødre.

[To barn og hest]

Jeg er veldig klar over at det er mange her inne som strever laaangt mere enn meg for å få et barn, men kjenner at jeg begynner å blir veldig sliten av all motstand og alle vansker rundt det å dra til Danmark.

 

Jeg blir jo lett gravid, men har jo mistet i MA to ganger nå, siste gangen ble det mye styr for å få ut igjen alt sammen, og det endte med utskraping. Jeg takler MA'ene greit, blir jo sikkert gravid igjen. Men...

 

Må bare få dette ut dette her et sted...

 

Moren min har jo ikke akkurat vært støttende i starten av prosessen, men fra før 3 ins, da jeg ble gravid første gangen, har hun støttet meg. Dvs hun har passet barna slik at jeg får reist uten å slite vettet av meg for å finne barnepass og hun har ikke kranglet med meg om ins-prosessen. Hun har også passet barna når jeg har abortert.

Tror tom. hun begynte å glede seg til å få et barnebarn til (uten innblandning fra dustete mannfolk).

Siste runden med abort, men flere cytotek-kurer og til slutt en laaang dag på sykehuset, ble det mye barnepass for henne, tre hele dager. Jeg visste jo at dette var for mye, men hadde ikke noe valg, måtte jo få ut alt. Etterpå har vi ikke snakket om dette, hun har vært veldig opptatt, og jeg har jo følt at det beste jeg kan gjøre er å holde meg unna og la henne få være i fred med oppussingen sin.

 

Så, i forigårs ved en tilfeldighet, nevnte jeg at jeg hadde tenkt meg til Danmark på nytt etterhvert. (Jeg skulle hjelpe henne å isolere loftet og sa at jeg ville gjøre det før jeg dro nedover.)

 

Det var ikke noe reaksjon der og da, men på kvelden kom det en melding, dagen igår har det blitt sendt endel flere meldinger. Hun nekter å holde en avtale om penger til en jobb som skal gjøres her på førstkommende tirsdag, hvis jeg ikke lover å IKKE dra til Danmark for ins. (Jeg skulle låne av henne og betale tilbake i vinter, for å få jobben gjort denne sommeren. Hennes forslag, mens jeg var gravid.) Avtalene for jobben er gjort, og jeg har sagt at jeg har fått klarsignal på pengene til de som skal gjøre dette.

 

Jeg bare lurte på; på hvilken måte er det innlysende at man etter to aborter på rad ikke er innstillt på videre forsøk?!?

Jeg blir jo gravid, legen på sykehuset sa at det var uvanlig med tre MA på rad, og fertiliteten er øket nå rett etter aborten. Da føles det VELDIG som at kommende el er MIN SJANSE, og at jeg på ingen måte kan bare sitte hjemme og ikke gripe den. Herregud jeg blir jo bitter til jeg dør om jeg ikke griper denne sjansen. Og det å ikke benytte meg av denne sjansen føles som å kaste bort alle de andre ins også, de har jo vært veien frem til denne muligheten. Det er jo ikke sånn at jeg kan la dette ligge noen mnd, og ha samme mulighet da, det er nå det gjelder.

 

En annen ting er at jeg har bare blitt gravid de gangene det har vært ro rundt turen til dk, ikke masse stress og mas for om jeg får noen til å passe barna, mamma er sint som en lemmen, når kan jeg bestille flybilletter? Den siste barnevakten tar ikke telefonen når el-test er positiv, og de siste flybillettene er i ferd med å forsvinne. Osv, blir ikke gravid av slikt...

 

I svake øyeblikk tenker jeg at det hadde vært så enkelt å bare dra ut på byen et sted jeg ikke bor selv og bare ha seg litt med noen og aldri, aldri si det til noen.

 

ER det virkelig verdens undergang om jeg får "lov" til å få et barn til?!? Jeg har to fra før, som jeg har fått under utfordrende forhold, uten at jeg trenger å utbrodere dette. Jeg vet hva jeg går til, og det blir ikke verre enn da jeg fikk nr 2. Ærlig talt blir sannsynligvis det å få et tredje barn barnemat i forhold til det jeg har vært gjennom fra før, og dette vet moren min.(Hvis ikke barnet er sykt, kolikk ell, men man får jo ikke sikret seg mot alt her i livet da...) De to jeg har fra før er supergreie unger, vi har det fint sammen og de leker veldig bra uten underholdning fra meg. Alt ligger til rette for at dette kan gå noelunde smidig om det skulle komme en til.

 

For å prøve å løse floken med barnepass har jeg nå begynt å ringe ulike "venner/bekjente" som jeg egentlig ikke vil fortelle om denne prosessen til. Men jeg må jo ha mange å velge mellom hvis jeg skal ha en sjanse på å komme avgårde, så da må jeg jo fortelle til mange. IKKE ok føler jeg, men verre å ikke kunne dra nå når mulighetene for en velykket graviditet er større.

 

FAEN, sier jeg, igjen. Dritt lei av at hun lager leven nå.

 

Så nå sitter jeg her og prøver å finne ut om jeg må avlyse arbeiderne på tirsdag, prøver å tvinge meg til å fortsette med malingen jeg driver med og prøver å tenke at dette kommer til å ordne seg. Det føles bare ikke slik akkurat nå...

 

[Anonym bruker]

Ut i fra det du har skrevet får jeg inntrykk at du er stressa pga tidspress, barnevakt og bli gravid igjen. Jeg lurer på hva du forventer av din mor. Forventer du at hun skal slippe alt og stille opp som barnevakt hver gang du ber om det? Forventer du at hun skal stille opp som barnevakt i andre situasjoner som f.eks: du blir syk og får omgangssyke? På en måte forstår jeg deg, men jeg forstår også din mor. Hun vil kanskje slippe det ansvaret og bare være bestemor når hun har tid, lyst og krefter til det? Kanskje hun føler at enda et barn blir for slitsomt. Selvfølgelig vil besteforeldre forgude barnebarn, men det er jo et jobb å være barnevakt uansett hvor snille barna er.

 

Etter at jeg tok utredning og fikk klarsignal fra gynokologen valgte jeg å være ærlig mot mine foreldre. Jeg ville ha deres "velsignelse " for å sette i gang. Jeg ønsket ha nettverk før jeg satte i gang. Hva om noe skjedde med meg, jeg ble syk med sikkelig omgangssyke e.l. Jeg blir jo ved slike situasjoner avhengig av at mine foreldre stiller opp. De ble så glade og jeg satte i gang. Etter 3 år og 3 SA fikk jeg et barn som de bare forguder. Jeg begynte så smått å tenke på søskeforsøk etter par år. Tok det opp med mine foreldre og vi hadde konstruktiv samtale rundt dette. De var ærlige og fortalte at de ikke ville makte en til. De ville nyte pensjonisttiden uten å tenke på at de må være tilgjengelig når jeg ber om det. Noe som jeg respekterer. De har nok med seg elv og vil primær være besteforeldre når de har tid og lyst og når jeg er syk (heldigvis har vi sluppet det sistenevnte). Etter samtalen med dem gikk jeg i tenkeboksen og valgte tillutt å ikke gå for søskenforsøk. Etter at jeg tok det valget er jeg blitt mye roligere og fokuserer lille jenta som er verdens beste for meg. Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg fikk henne til slutt. Hvis jeg noesinne får meg en fast forhold og han ønsker barn. Da vil jeg gjerne satse på å få en til. Men, da er vi to stykker som kan stille opp for hverandre og barna.

 

Hva om du setter deg ned sammen med din mor og spør hvorfor hun er imot at du prøver med nr 3? Kanskje du kan få et ærlig svar fra henne som dere kan reflektere over? Du er jo avhengig av hun stiller opp og da er det jo fint å få høres hverandres sider ved saken. Husk at stress kan gjøre ting verre mellom dere. Pust, ta god tid og snakk godt sammen. Det å få et barn til vil jo påvirke flere enn deg - spes som alenemor.

 

Jeg må si at kjenner meg igjen det du opplever akkurat nå. Det er kjempestress å følge med syklusen, bestille time hos gynokolog, planlegge

 

Ønsker deg lykke til med prosesen. Håper dere blir enige tilslutt :-)

[To barn og hest]

Hei!

 

Tusen takk for langt svar. :-)

 

Jeg trengte å få ut litt frustrasjon, moren min har jo snudd tidligere også, og det er frustrerende å forholde seg til. Dette er nok ikke noe man kan snakke seg frem til en enighet om, desverre. :-)

 

Jeg er 39 år og såpass gammel at jeg ikke kan vente noen år, skal jeg få et siste barn blir det nå. Men jeg har valgt å stå over denne syklusen, selv om jeg hadde alt i orden (ul, barnepass, donorstrå osv), rett og slett fordi jeg er sliten etter graviditeter, aborter osv. Om moren min snur igjen før jeg skal avgårde igjen vet jeg ikke. Hun har selv gått sine helt egne veier i livet, og har nok arvet dette videre til meg. :-)

 

Og jeg er helt sikker på at til slutt blir dette bra (ingen avviser en nyfødt), det er bare til tider litt ugreit underveis. Regner med at dette er noe flere her inne opplever og da kan det være godt å se at man ikke er alene. :-)

 

Og nå har jeg jo en laaang liste med potensielle barnevakter til neste gang. Puh! :-)