Dere som lever med en mann som har barn fra før:

[Anonym bruker]

Hvordan er det (på godt og vondt). Jeg er sammen med en mann som har et barn og lurer på om jeg skal tørre gå videre med forholdet. Det er jo litt forskjellig å lese her inne om dette temaet, men det står lite om hvordan hverdagen er, og hvordan det innvirker på livet generelt..

 

Takk for svar!

[Anonym bruker]

Samboeren min har et barn fra før.

Jeg synes det tidvis er ganske vanskelig, og at det nok har blitt litt vanskeligere ettersom barnet har blitt eldre. Frustrasjonen består ofte i at det er helt ok at jeg vasker klær, lager mat, kjøper klær, henter på trening, ordner bursdager, lager kosekveld, passer hvis pappan skal bort..osv, men at jeg ikke "får lov" til å sette grenser. Jeg kan gjøre alle "mamma-tingene", men har ikke noe og si i forhold til leggetider, hva som er lov og ikke lov. Siden pappan og jeg også har ganske forskjellig syn på grensesetting og leggetider, så blir det litt vanskelig i perioder. Dette er det som er vanskelig hos oss, men trenger slettes ikke å bli vanskelig for dere.

Hvis du synes mannen er verdt og satse på, og at du liker barnet, så er jeg sikker på at dere finner ut av ting. Vi har det veldig fint sammen, selv om de tingene jeg nevnte i perioder skaper litt frustrasjon.

[Anonym bruker]

min erfaring er:

 

jeg ble sammen med en mann med 2 barn med 2 forskjellige mødre da jeg var 18 år(mannen var 30 og hadde 2 barn på 1 og 4 år)....

Jeg synes det var ok helt i begynnelsen, men så begynte det å bli vanskeligere og vanskeligere og jeg angrer idag at jeg ikke dro!

MEN vi fikk en baby sammen og jeg kan ikke bare dra.......

 

Mødrene til disse 2 barna har stadig kontakt med barnevernet og ringer i ett kjør(til og med ene barnet hans nekter å ta tlf når moren ringer for 10 gang...)...

 

du trenger jo ikke få det så vanskelig, men dette er min erfaring, mange synes jo det er helt toppers å være stemor og kommer godt overens med moren til barnet.

 

Her går vi på eggeskall hele tiden...vi kan ikke planlegge NOE, alt må skje etter deres "pipe"...de truer med å ikke sende barna hvis de ikke får det ene eller det andre(samboer betaler 3500 til dem hver i bidrag..)men fremdeles skal de ha mere...

Er så mye mere, men skal ikke utbrodere det her....

 

som sagt; JEG angrer, men er ikke alle som får en slik situasjon da:)

[Anonym bruker]

Jeg er sammen med en mann som har to barn fra før av. Vi har det veldig bra sammen, men det er jo ikke en dans på roser hele tiden. Men en dans på roser tror je gikke det er for noen. Ungene våre har veldig mye glede av hverandre, i skrivende stund sitter mitt minste barn og leker med hans minste barn. Vi har såvidt sett de de siste dagene for dehar bare lekt sammen, nesten ikke hatt tid til å spise mat.

 

Vi har unger som krangler, leker med hverandre og til tider hater hverandre som pesten. Det er vel igrunn det søsken gjør, men totaltsett så er de en veldig sammensveiset gjeng. (jeg husker selv at meg og min søster kranglet og til tider hatet hverandre. Min mor syns det er rart vi vokste opp uten varige men etter alle den kranglingen vi hadde, men vi var også to bestevenner)

 

Meg og min mann snakket mye sammen om hvordan vi ville ha det i huset før vi flyttet sammen. Vi var ikke på samme ståsted når det gjalt oppdragelse, men vi fant en middelvei vi møttes på og slik har det også blitt. Vi er nå enige om regler og hvordan vi vil ha det i huset. Alle barne blir behandlet likt, men ulikt også. To av barna er her halvparten av tiden, så vi har ikke bare besk av barn i helger det gjør nok at vi kan ha en ganske så normal hverdag som mulig. Det er nok lettere å tøye regler når unger bare er på besøk i helger, da ønsker en ikke å ta kampene med ungene, da vil en bare ha det hyggelig.

 

Men jeg tror en skal være ærelige mot hverandre og fortelle hverandre om hva man tenker rundt dette. Er du redd for å gå inn i ett forhold med en som har barn fra før av syns jeg han bør få vite om det. Enten så er det noe dere kan gjøre noe sammen om eller så går dere hvert til deres igjen. Men sett deg inn i settingen der det var du som hadde barn fra før av og mannen ikke ikke viste om han ville gå inn i ett forhold til deg pga barna dine, hvordan hadde du reagert?

[Anonym bruker]

Som foreldre skaper man oppdragelsen sammen. Mor tar litt fra egen barndom, far tar litt av egen barndom, litt fra andre stadier i livet, litt tilpasset familiesituasjonen og livssituasjonen, og litt kommer man frem til sammen.

 

Våre fellesbarn får helt ulik oppdragelse fra stebarna. Det er til tider problematisk.

 

Men hoved problemene i hverdagen knytter seg til knapphetsgodene, til tid, plass og penger. Vi har det temmelig romslig i forhold til dette, men det er likevel problematisk, men mindre problematisk nå når vi har bedre råd og større hus, men vi har også mindre tid.

 

Men jo bedre økonomi, bedre plass og mere tid dere har, jo enklere blir det. Dette er jo en balanse som er vanskelig nok i vanlige familier, men vanskeligere blir det når disse godene også blir ditribuert av bidragsmottakeren også.

[Anonym bruker]

Min mann har en jente fra før. Hun er 12 år nå, og var 5 da vi ble sammen.

 

Foholdet til mor er kjempe fint, aldri noe krangling, de har avtale på at de bytter på med kjøring, og om jeg kjører eller mannen hennes så er det greit.

Ofte er det slike dumme ting som skaper konflikter.

 

Hun bor hjemme hos mor og bor hos oss annenhver helg.

 

Jeg og jenta har et godt forhold, og vi finner på ting alle tre, og jeg og hun alene, og hun og pappan alene.

 

Tror så lenge mor og far har et greit forhold og er ferdig med hverandre, og stemor ikke overtar rollen som mor, fungerer det veldig bra.

[Anonym bruker]

14 år har jeg holdt ut. Godt han er på vei ut av hus..

[Anonym bruker]

11:00: men da er det gubben det er noe feil med?

 

Jeg har vært sammen med mannen i 6år. Han har et barn fra før som var 3år når vi møttes. I begynnelsen gikk det veldig fint når vi bare var kjærester, men når det ble mer seriøst var det litt vanskelig fordi x-kona var nok vant til at ho bare kunne ringe han for å få hjelp til alt mulig, det gikk ut over vår tid sammen som familie, og ho var veldig spesiell en periode, men en dag våknet vel hun på et vis og har blitt et fantastisk menneske. Ja, det er ikke problemfritt når man skal ta hensyn til meg, deg, deres, vår, henne o.s.v. Men jeg vil ikke være det foruten, for min gutt har en storebror som han forguder, og jeg er veldig gla i denne gutten.

 

Og hadde det ikke vært diskusjoner rundt x og deres gutt så hadde det sikkert vært noe annet vil jeg tro, nei så jeg har aldri angra.

 

Så nå skal vi prøve på nr 2

[Anonym bruker]

Her er det omvendt, jeg har et barn fra før.

 

Fra første dag har mannen min tatt dette helt fint. Han er en forelder på lik linje med meg. Ja, han henter, bringer, handler, vasker klær, lager middag, passer datteren min osv osv når jeg ikke er her, men han har like mye han skulle sagt som meg når det kommer til grensesetting.

 

Vi har et barn sammen også, og vi behandler begge barna likt. Dersom jeg er uenig med han i hvordan han "kjefter" på mitt barn, så er det ikke fordi han ikke er far, men fordi jeg faktisk er uenig med han. Ikke fordi hun ikke er hans datter

 

Så vi har det helt supert. Jeg tenker aldri over at han ikke er hennes pappa, og hun er supertrygg på han også!

[Anonym bruker]

11.00 her. Ble litt feil. Mannen blir, stesønn er passert 18 og på vei ut.

[Anonym bruker]

Både og her.. jeg har to og han har to.. Grensesetting og "skyldfordeling" er verst her.. Han har to jenter som bare er ute etter å skape ufred,hu eine klager på alt og setter seg på bakbena heeeletida,hun er 11! og hu på 8 tenker KUN på seg selv, tror hun kommer til å bli psykopat..tuller ikke asså, hu skratter høyt visst noen faller å slår seg, og tåler INGENTING. Om jeg sier noe til henne fordi hun er i ferd med å skade noen andre (er veeeldi glad i å ta kvelertak på min eldste sønn.. ) så bare himler hun med øynene å klager til pappan om noen har gjort noe mot henne. Jeg er redd hus skal skade noen skikkelig, mn hjelper ikke hva jeg sier. Moren deres kaller meg idiotisk fordi jeg har egne meninger. Vi er er gift og venter en mini,jeg er faktisk redd hun skal ta livet av babyen når den kommer ut.

Jeg har tenkt og tenkt om det er jeg som overreagerer men andre som også vi kjenner kommer til meg å spør om hun er helt frisk,så noe MÅ det være.. Men det som er saken er har pappaen er enig når han sar at hun gjør noe med sin andre datter men ikke visst hun gjør noe med mine barn. Så for meg er dette helt rævva til tider..

Men vi har også positive stunder ikke missforstå, men mesteparten er travelt, vi har de heldivis ikke hele tida