Hvordan/hvorfor ble du alenemamma?

[Anonym bruker]

Hvis det var ditt valg, hvordan var det for deg?

[Anonym bruker]

Barnefaren var utro mot meg, og fant en annen da han var på jobb... Han kjørte langtransport

[Tante Blås Squaw]

Det er snart 13 år siden, og jeg har ikke angra et sekund ) Vesla var 3 mnd den gangen.

 

Eksen og jeg passa rett og slett ikke sammen på noe som helst plan, jeg var altfor ung og naiv da vi ble sammen. Han er 9 år eldre enn meg, og da vi møttes tror jeg at han bare var lei av å være alene.

 

Jeg hadde det fint som singel mamma ) Kunne konsentrere meg om knøttet mitt, finne meg selv midt i alt babystyret. Når jeg hadde barnefri helg, ble det festing.

 

Da vesla var 7, traff jeg Mannen med stor M! Siden har det blitt to nydelige unger til pluss giftermål - DET hadde jeg aldri trodd da jeg som 19åring sto der med babyen og var singel ;o)

 

 

[Anonym bruker]

Barnefaren var utro, derfor ble det slutt. Sønnen min var 1 1/2 år da vi flyttet fra min x. Var ikke et valg jeg tok selv. Men måtte bare gjøre det beste ut av det. Nå er jeg gift med verdens herligste mann og har snart 2 barn sammen med han.

[Anonym bruker]

Det var jeg som slo opp med barnefar her, når jeg var 3-4 månder på vei på grunn av at han truet med å drepe barnet da det ble født. (ligger mye mer bak, men han var forferdelig til å true). Jeg måtte komme meg bort før det ble for ''voldsomt'', for å gi barnet mitt en god start på livet...

 

Nå er jeg en lykkelig singel mamma til en gutt på 1 år:)

[Anonym bruker]

vi gikk fra hverandre fordi vi ikke klarte å koble familien, vi hadde min og din og så vårt, og det ble totalt kaos rett og slett. kjærligheten var og er der, men det praktiske fungerer bare ikke. så ungene har det bedre nå som vi ikke er sammen men var frem og tilbake i ett par år før vi klarte å gå hvert til vårt.

[Anonym bruker]

vi var sammen fra vi var 17 til vi var 27, og hadde da en gutt på 4 år. På et tidspunkt fant vi ut at all romantikken var borte - at vi rett og slett hadde vokst fra hverandre og blitt to svært forskjellige individer. Å holde sammen kun for guttens skyld og for "enkelthetens skyld" (eller vanens?) var uaktuelt - selv om det var vanskelig å komme til den konklusjonen. Det var liksom ikke noe spesifikt GALT å sette fingeren på mellom oss, bare at vi ble mer og mer distansert fra hverandre på flere og flere arenaer, bortsett fra når det gjaldt samarbeidet rundt gutten vår.Etter å ha diskutert forholdet i noen måneder, ble vi enige om å gjøre det slutt, og jeg flyttet ut.

 

Heldig var jeg som fant leilighet i det samme kvartalet og at jeg nå, 5 år seinere, fant en enebolig i det samme strøket, som jeg nå bor i sammen med min nye samboer. Barnets far bor i det gamle huset i enden av gata, sammen med sin samboer og hennes sønn. Alle er venner, og barnet bor like mye hos meg som hos pappaen sin.

 

Alle samlivsbrudd er ikke dypt tragiske! Klart gutten vår synes det var rart og ganske trist i begynnelsen, men vi har alltid vært åpne med han - naturligvis på hans premisser - og han er en svært harmonisk og reflektert unge i dag.

 

Flere enn meg med "lykkelige" samlivsbrudd?

[Anonym bruker]

Barnefar endret personlighet ilp av svangerskapet, han ble truende og voldelig.

 

For barnet og min egen sikkerhet, så valgte jeg å kaste ut bf.

 

Jeg har hele omsorgen for barnet, far har samvær med tilsyn.

 

Er ikke alltid livet går som man tror, og håper på..

[Anonym bruker]

Jeg var singel da jeg ble gravid, men kort tid etter unnfangelsen gikk jeg tilbake til eksen. Også fant jeg ut at jeg var gravid. Eksen og jeg var usikre på om det var hans ettersom jeg hadde vært med en annen kort tid før vi ble sammen igjen.

 

Månedene gikk og han oppførte seg merkelig. Tenkte det var fordi han var usikker på om det var hans barn, og han så jo magen vokse og kjente sparkene fra magen. Men når barnet kom ble han enda mer merkelig. Vi tok selvfølgelig farskapstest, men i ukene før resultatet kom gjorde vi det slutt. Vi var ikke samboere, så det var egentlig en enkel sak. Da jeg på facebook fikk vite at han hadde ny kjæreste, kun noen dager etter bruddet så forsto jeg det. Det viste seg at de hadde holdt på ganske lenge, og det forklarer jo den merkelige oppførselen hans. Den nye dama hans var jo også blitt gravid.

Fikk også høre fra felles bekjente at han hadde gått bak ryggen min.

 

Heldigvis var ikke barnet hans.

[Anonym bruker]

Gikk fra mannen som hadde et forhold med ei annen bak ryggen på meg da jeg satt hjemme med en nyfødt baby og et barnehagebarn og var nedsylta i jobb i tillegg, samt at han ble voldelig og slo meg, kjeftet på meg og ydmyket meg foran øyne på barna. Så jeg valgte å bryte. Har i dag 100% ansvar for barna, ingen kontakt med faren har det blitt siden bruddet. Er fortsatt singel 2.5 år etter.

[Anonym bruker]

Jeg var 18 år da jeg ble uplanlagt gravid med min daværende samboer. Forholdet bar preg av psykisk og fysisk vold. 10 uker ut i svangerskapet fikk jeg et kne i magen og en knyttneve i fleisen. Levde i etterkant i skjul på krisesenter nesten hele svangerskapet. Barnefar har aldri hatt noe med min datter å gjøre, og jeg har 100 % omsorg.

 

Dette er 6 år siden . Nå er jeg samboer med en fantastisk mann og venter vårt første felles barn til høsten.

 

Jøss, hvor livet kan snu!