Voksne med ADHD - hvordan takle hverdagen ?

[Anonym bruker]

Hei

 

Jeg fikk diagnosen min i en alder av 33 år, altså for et drøyt år siden og endelig falt "brikkene" på plass, om en kan si det sånn. Litt tungt å få den diagnosen men endelig et ord å bruke for å forklare hvorfor ting er som det er og hvorfor man er som man er, om dere skjønner hva jeg mener !

 

En gla`nyhet i det hele er at for min del har ADHD kommet som en "skade" etter prematur fødsel, så oddsen for at mine barn kommer til å arve den, er nærmest lik null og takk for det. Har en sønn på 2 år og han foreløpig ser det "bra" ut for han

 

Det jeg lurer på er til dere voksne som har fått diagnosen; hvordan takler dere hverdagen på best mulig ?

 

Jeg må vel nesten si det at etter at jeg ble samboer og fikk barn, så syns jeg hverdagen har blitt "hardere". Det i den forstand at nå må jeg liksom innrette meg etter "de andre". Før, da jeg bodde alene, så kunne jeg liksom styre mere av hverdagen min selv. Kan legge til at jeg alltid har vært i 100 % arbeid, så jeg er ikke av den som har "drevet dank", heller det motsatte, at jeg jobber til jeg stuper. Jeg styre uroen min ved at jeg trente mye og i perioder hvor jeg følte meg sliten i hodet pga en smule for mye sanseinntrykk, så syns jeg det var godt å bare kunne trekke meg tilbake i min egen lille hule. Nå, med samboer på 5 året og en sønn på 2 år, så blir dette vanskeligere. Kan ikke bare stikke avgårde, mye familie på besøk også (svigerfamilien min er stor, dem bor like i nærheten og har mye kontakt med hverandre som er hyggelig altså, for all del...) , så har jeg perioder hvor jeg syns det baller litt vel mye på seg og behovet for å være alene og holde på i "ensomhet" trenger seg på. Det at jeg nå ikke kan "leve som før", gjør det at jeg blir mere utolmodiget og blir fortere sint. Dette er utrolig slitsomt ! Noen som kjenner seg igjen ? Går forøvrig på ritalin, 20 mgX3 noe jeg syns hjelper ift konsentrasjonen og fokuset. Sambo har vært med til hun som utredet meg og fått noen tips og råd på hva han kan forvente av meg og hva han faktisk IKKE kan forvente av meg eller gjør at enkelte ting blir litt vanskeligere ved at jeg har den diagnosen. Føler veldig ofte at jeg starter krangler, noe som ikke er meningen, men ofte så fyrer jeg meg opp pga bagateller og at jeg ikke oppfatter ting korrekt. Ofte tenker jeg at det beste er om jeg flytter for meg selv, så blir det ro for meg og ro i heimen...Hvordan takler DERE det å ha adhd i parforhold ? Hva slags utfordringer har dere og hvordan takler dere dem ? Takknemlig for innspill. Føler meg veldig alene og spesiell med en slik diagnose...

[Anonym bruker]

Jeg har adhd..Fikk diagnosen da jeg var 25.Nå er jeg 32.Og det ble en ahaopplevelse da jeg fikk vite at jeg har adhd.

Kan si såppas at hele innlegget ditt ble nesten bare rot for meg.Du skjønner vel grunnen hehe

Har ikke fått ritalin enda.Ammer sistemann enda.Men det blir snart og håper det virker.Kan ikke konsentrere meg.Husker ikke beskjeder.Og værre har det blitt etter flere barn jeg fikk.For nå må en jo huske alt for alle,og det er mer press..Da glemmer jeg enda mer :-/

Er en smulig hissig selv til tider,og føler de aller felste er treige :-)

 

Er ikke hyper sånn kroppslig jeg da.Men hjernen min jobber hele døgnet,og blir sliten av det.Så for deg som er aktiv,så ser jeg sikkert lat ut.Men tro meg,hjernen min er på tredemølla hele tiden ;-)

 

Alt ordner seg.Ha en fin høst :-D

 

 

adrenaline ;-P

[Anonym bruker]

Jeg kjenner veldig igjen det med å måtte trekke seg tilbake i ensomhet og holde på med sitt. Det er rett og slett en nødvendighet for meg. Jeg takler ikke når det blir for mange "avtaler" innen korte tidsrom, for da går hodet mitt i spinn i forsøk på å takle alt sammen. Så jeg må passe på å dele opp, og få tid til min egen lille verden

 

Jeg har brukt fysisk arbeid, som oppussing her hjemme, anlegge hage her og alt sånt som egenmedisinering også før jeg fikk diagnosen. I eksamenstiden et år, så ble det så stressende at jeg i tillegg startet med helrenovering av et av barnerommene som et fristed Og jeg taklet begge delene fint, faktisk

 

Jeg har vært alene med barn i mange år, og har blant annet en sønn med ADHD og Tourette's.

 

Jeg har vel mer det som heter ADD, men diagnosen min er ADHD. Fikk den i en alder av 39 år. Først da forsto jeg grunnen til min "allsidige" utdannelse og alle de korte vikariatene jeg har hatt........ Intelligensen og det er vel det som reddet meg i skoletiden. Så karakterene er ikke bare dårlige, og det er jo bra

 

Bruker ikke Ritalin nå, men planen er at jeg snart skal starte opp med 5 mg x 3 daglig. Jeg kan ikke ha for stor dose, for da blir jeg urolig igjen. Så vi får se

 

Jeg har i sommer fått meg kjæreste, etter mange år som singel. Følelsen er at jeg vil han skal være her med meg, men jeg kjenner på den der uroen fordi jeg også trenger å være alene. Nå har han og alle ungene våre tatt seg en tur for å ordne mange ting. Så nå har jeg fått oversikt og kontroll i mitt hjem igjen. Og det trenger jeg. Jeg ramler helt sammen om her er for mange mennesker i huset, og mine rutiner blir umulige å følge. Og for å få noe gjort her, så MÅ jeg følge mine rutiner.

 

Jeg jobber best alene, noe jeg alltid har gjort. Jeg takler ikke sånn 9-16-jobb, for da kommer det dødtid og jeg må være på stedet uansett. Da kommer det indre stresset, da! Så jeg har skapt min egen arbeidsplass. Der er det hard fysisk jobbing så lenge jeg er på jobb, og så er jeg ferdig når jobben er utført. Ikke har jeg sjef heller. Dette er ypperlig for meg.

 

Du er IKKE alene, og er heller ikke så spesiell Du har bare ting du må få ta hensyn til for å fungere best mulig. Det har jo alle, vi har det bare i en litt større grad

[Surremor]

Kjenner meg så igjenn og samme her, fikk ikke med meg hele teksten for øya bare hopper opp og ned på sia. hehe.. Jeg har en datter på 5mnd og jeg har akkurat fått diagnosen. Brikkene har falt på plass men jeg har overhode ikke funnet ut av rutinene mine enda. å skulle komme seg ut av huset, huske å ta med ting til baby, møte venninde på bestemt tidspunkt osv osv får meg fort til å føle meg så utrolig dårlig og mindreverdig.. desverre.. Venninda mi har super koll og kan multitaske men jeg bare river ned kopper og glass og blir stressa og sint og lei meg og kommer for sent og hu står å tripper og jeg blir så flau og begynner rett og slett å bli ganske deppa og få dårlig selvtillitt av dette nå..alt blir jo forsterka av lite søvn.. en utfordring det her.. godt å vite at flere med adhd klarer å få orden litt etter litt

Forholdet var et problem for jeg blir så fort illsint og tenker ikke før jeg kaster ting i veggen og klikker over at alt bare er kaos og ikke får betalt regninger, lest av strømmen osv.. men nå som det er en forklaring til det hele blir han ikke så stressa lenger...men det er jo en evig prosess med kommunikasjon

Endret 16. februar 2012 av Surremor

[cezkal]

Er så godt å lese at flere har det sånn som jeg... Jeg har følt meg veldig vanskelig og har aldri klart å slå meg til ro i noe forhold heller. Jeg er flakkende i det meste jeg foretar meg, men er veldig intens på det som interesserer meg. (hund) Jeg har fått en sønn som har passert 2 år og jeg gikk fra faren hans også. Så at jeg gjorde mer vondt enn godt i forholdet vårt. Han er en mann som ikke gir seg, heldigvis, så nå er vi sammen igjen og venter barn nr to. Jeg fikk diagnosen rett etter jeg fikk vite at jeg var gravid, så har ikke prøvd medisinering. Min mann som pushet på og googlet adhd, og sa at det var som å lese om meg. Jeg fyrer meg opp for bagateller, blir kjempe sint men det går fort over. Konstant stressa og er over gjennomsnittet aktiv med både bikkjene mine og når det gjelder min egen kropp og jobbsituasjon. Har heldigvis klart å beherske sinnet mot sønnen min og kollegaer, så jeg har ikke flakket fra jobb til jobb, er derimot usedvanlig pliktoppfyllende! Ellers er jeg ufattelig impulsiv! Ting jeg bestemmer meg for skulle helst vært gjort i går og det gjennomføres uansett. Ser ingen konsekvenser av dårlige handlinger og har gjort veldig mange rare og dumme valg! Nå som ting har fått ett "navn" er det lettere å tenke seg litt om og jeg tenker også at det skal bli bedre. Veldig interessant å lese om folk som har fått en ny hverdag med ritalin. Jeg er veldig spent på det, men også skeptisk. Skal jeg virkelig leve på det resten av livet? Tror også min sønn har diagnosen selv om det er litt tidlig å si enda...

[Anonym bruker]

Dere her som har fått denne diagnosen i voksen alder. Hvordan gikk dere frem? Og hvem utredet dere? Lurer på om jeg skal prate med legen min om dette.....

Har et barn som nylig har fått denne adhd diagnosen...og samboer spøker med at jeg også bør settes på "ritalin" snart for å roe hodet mitt...jeg ler, men tenker at tenk om jeg har denne diagnosen..tenk om det er forklaringen på hvordan jeg er som jeg er???

Tror kanskje jeg har ADD.....er ikke akkurat hyperaktiv..liker sofaen godt:P

 

Men er det noe som kjenner seg igjen her..kan jeg ha ADD?

 

1. Jeg blir så fort sint, farer opp for den minste ting...hvis strømmen går i huset, og jeg ikke finner den rikigte knappen så ringer jeg både familie og mann..og hiser meg opp..stresser helt sykt..kunne tro det var verdens undergang!!! Og når det er fikset da..så føler jeg meg alltid litt dum

 

 

2. Har en indre uro...rastløshet...

 

3. Hjernen jobber på spreng dagen laaaaaaaaang...tenker og vrir på alt...samboer sier at det må være sliksomt med alle tankene mine, og ja det er jeg...kan tenke på alt mulig..alt fra barneoppdragelse, før jeg plutselig skifter tema og sier til samboer at vi ikke må glemme at vi skal i bryllup den helgen, og at vi da må det og det og det..altså planlegger og styrer helt vilt..før jeg så kan tenke på middag neste dag.....

 

 

4. Har alltid følt meg rar, aldri helt lykkelig, pessimistisk, og egentlig bare likegyldig til livet generelt.....

 

 

5. Tenker alltid det værste, har alltid piggene ute i møte med mennesker, både ukjente, kjente og familie..er litt paranoid....

 

6. takler ikke stress. blir helt satt ut....av den minste ting...blir skikkelig sur i trafikken, tuter og styrer på...

 

 

Kan jeg ha adhd?

[Anonym bruker]

INGEN??

[ChristinaSS]

Min samboer gjennom 4 år har adhd. I starten av forholdet vårt brukte han ritalin, og dette gjorde han EKSTREMT ustabil. Etter virkningen av ritalin var på tur "ned", og før han kunne ta den neste, var han mer urolig, stresset og sint. Så han var veldig ustabil på ritalin.

 

Men etter en prat med doktoren, byttet han ut ritalin med conzerta (depo-tab) og en helt ny verden åpnet seg for oss. og ikke minst for han. Svingningene var ikke så store som før, og han følte seg rett å slett mye bedre. Klart mye av sinne,uroen og alt det andre var fortsatt til stede,men ikke på langt nær slik som det hadde vært! :-)

[Cinnamon4]

Jeg har en samboer som utredes for adhd nå. Han har diagnosen bipolar fra før, men reutredes nå da vi tror det er feil.

Her er det ikke så mye sinne, men tankekjør - hele tiden, ofte om natta også. Og han blir sliten. Ettersom han ikke er medisinert nå (annet enn bipolarmedisiner som ikke funker, men tør ikke slutte heller...) selvmedisinerer han med et par øl daglig. Det er slitsomt og jeg har måttet kjenne godt på mine egne grenser hva gjelder alkohol. MEN, jeg elsker mannen og svelger kamel på kamel i påvente av bedre tider

 

Han blir satt ut av uforutsette situasjoner, ting som skal skje, forandring av planer, mye informasjon og bruk av hodet. Men elsker jobben sin og er dyktig i den. Han som dere kunne aldri hatt typisk 8-16 jobb, men av den grunn at han ikke kommer opp om morgenne, er på jobb ca 9. Jobber 20 timer i døgnet i prosjektperioder.

Spiser dårlig, er ikke flink til å få nok søvn. Røyker.

 

Nå har han begynt å trnee på helsestudio da, prøve å få ut frustrasjon der isteden gjennom ølen. Men har ikke fått noe effekt av det ennå...

 

Egoisme. Han er egoistisk. HAN er sliten, HAN må trekke sg tilbake, HAN må ditt og datt.

 

å gjøre ting hjemme. Det blir startet flere prosjekter på en gang. Begynner å grave opp ugress i ett bed, graver veldig altså, samtidig som han snekrer rekkverk på trappa OG fikser bil. Alt på en gang. Og det ender med en haug jord på plenen, ugress i en haug, halvferdig rekkverk og en bil som fremdeles trenger stell. Ingenting blir gjort. Tusen ting påbegynt. Resultatene kommer etter at jeg blir sint og setter ned foten, forlanger å ta ett og ett av gangen. Har ofte perioder hvor jeg er sint, lei og lurer på hva i hel... jeg gjør i dette forholdet.

 

Men som sagt, JEG ELSKER HAM. Action i hverdagne har vi, jeg blir iallefall ikke lei ham eller kjedet av ham hehe.

 

Veldig spent på hva som skjer når/om han får adhd-medisin!

[Tovehvit]

Jeg er under utredning for adhd nå, og dette er gjort via miljøterapauten jeg går til.

 

Er ferdig med wise testen og venter svar fra der iløpet av rimelig kort tid håper jeg.

Jeg sliter med å se konsekvenser av impulshandlingene mine. Kosta det vekk med at det er ferie i det siste.

Fyker opp for alt og ingenting, eier ikke filter i snakkingen, eier ikke system i hodet, mye kroppslig uro, sover aldri eller hele tiden+++

 

Så i tillegg er min samboer så motsatt som det går an å få det^^

Han er agressjonshemmet*ler* Det passer jo med en som meg som river kjeft for den minste ting^^

Han må planlegge turer flere mnd i forveien, jeg er forbanna for at vi ikke dro i går.

Han tenker igjennom ting mens jeg bare gjør det.

 

Men vi fyller hverandre opp=)

Han bremser meg, mens jeg får litt fart i han:D

 

I tillegg har vi 3 unger, og en på vei. Så vi blir en slik, dine barn og mine barn, slår våre barn familie^^

Men prøver å beherske meg til ungene når det gjelder sinne, men ikke alltid like lett da vi har 1 med adhd og 2 med noe annet(vil ikke ta det opp her.)

Spennende å se hvordan rosinen blir^^

 

Så skal bli spennende å høre om det er adhd, eller om jeg bare er født litt skeivt. Men det ville forklart en god del=)

[Mermor]

INGEN??

 

Hei, jeg vil tro du har en lik ADHD som meg.

 

JEg kjenner meg godt igjen i hva du skriver. Jeg fikk diagnosen min for litt over to år siden, jeg er i dag i en alder av kun 19...

Men lever en voksen ver dag da jeg med adhd "trampet gjennom" da jeg hadde bestemt med fo å beholde men 3år gammle søn. (men er lykkelig i det valget så klart!)

 

Ikke lett å leve uviten om diagnoen uansett alder.

 

Jeg har selv ADHD men er ikke fysisk hyper, men hyperverbal og overdrevent entusiastisk og imposliten, sosiale regler og normer finnes ikke i min natur, jeg sier hva jeg mener uten å tenke, og meningen bak hva jeg sier oppfattes på en helt annen måte av andre, du kan tro det kan bli vanselig når en ikke klarer å bruke rette ord til riktig tid. hender at folk blir sinte/ såret over ting jeg har sagt som hadde en omvendt mening.

 

Eks, jeg sa til samboeren en morgen at det ikke hvar mitt problem om han misstet jobben om han kom for sent (vi er avhengig av hans inndtekt, så det ville hentydet at jeg tengte på å gå fra han) , det jeg egntlig mente var at jeg ikke så noe problem i at han lå i sengen litt lenger får han er såppas snar ut døren uansett at vi ville rekke frem alikevell... du kan tro han ble provosert!

 

__________________

 

Jeg har prøvd ut de fleste ADHD medesiner på markedet og fått avklart at jeg ikke tåler noen av dem... blir abatisk, deppa osv...

 

Det gjør at jeg til stadighet må finne teknikker som kan hjelpe i det daglige.

 

ting jeg gjør:

 

- når jeg skjenner jeg blir stresset/ sint på barnet gir jeg signal til samboeren min om at jeg trenger TIME- OUT, (ja, setter meg selv i timeout, men aldrig ungen... :-P.... ) da sier går jeg i sengen min og trekker pusten og henter meg inn hved å reflektere over hvor sinnet kom fra og hva jeg kan gjøre for å hindre at den situasjonen oppstår igjen, det har krevd trening og til å begynne med gikk jeg ETTER SMELLEN, men nå bare går jeg. Det som har vært viktig er å skåne sønnen min, jeg pleier å forklare han etter på at mamma ikke mente å bli så kjempe sint, og VIKTIG jeg setter meg ned og ber om unskyldning. jeg tenker at jeg gjør det beste ut av en håpløsituasjon. Det er ingen som kan få meg så sint som barnet mitt når jeg misster tålmodiheten og akurat derfor syns jeg det er riktig å heller gå og komme til bake, en annen vikti faktor er at han vet at jeg altid kommer tilbake, og ofte kommer han etter meg sammen med samboeren og når jeg ser han da, bare 30sek ettter har jeg dålig samvittighet og roen tilbake.

 

ellers er det hønsehjernen... glemmer OFTE, DITT OG DATT...

 

Her om dagen leverte jeg gutten i barnehagen uten sko i det hele tatt... da føler du deg virkelig uskikket mor altså -.-"

 

saken er at når jeg åpner ytter døren rører den ved bilen slik at jeg bare kan lempe gutten inn i bilen uten problemer :-P

 

en annen gang uten vinter dress, da hvar det bare å kjøe hjem etter den. av div årsaker er det 2mil fra hjem og til barnehagen.

 

ellers har jeg lagt gutten i full sving uten tannpuss ved flere anledninger...

 

Jamen, så flott at han skjelden sovner uten fler "ALbert åberg- runder", da ble det tannpuss i senga i stedet.

 

Det skal sies at jeg ALDRIG noen sinne har glemt av gutten noen steder altså XD... men stort sett alt annet...

 

Jo, her i forige uke hentet jeg ut en etterlengtet kaptein Sabeltann bok-klubb pakke, den hvar jo fin å ha På TAKET På BILEN... ikke sant, da hvar det bare å bestille ny.

 

Jeg innsert at dette er meg og slik er det, jeg belager meg på å ha bensin til og fra barnehagen fler ganger daglig, inn og ut inngangs partiet 4-5 ganger før jeg låser ytterdøren siste gangen og i busjettet står det en post "BUFFER' ADHD- tabber" XD

 

Men viktigst av alt har jeg informert mine venner og skole (min) og banrehage om at sånn er det, på den måten får jeg større tålmodighet av de i rundt meg og de blir mer sammarbeidsvillige. eks. barnehagen henger altid opp huske lapper om mere bleier, tøy osv. ca. 1uke i forveie og forventer og få det om 1 og en halv uke XP

 

På skolen har jeg ekstra tid på innleveringer om jeg skulle trenge det (klar ralistisk tid), og om jeg kommer for sent 5.min for sent så ignorerer de det.

 

JEg har også forklart rektor i høyeste person om saken min (inkludert min sønn) og fått ekstra egenmeldnings skjema.

 

Jeg er også en kløne så atlet vil jeg aldrig bli, men for å få stilnett hodet som kan surre om alt mellom himel og jord går jeg meg en tur med musikke på ørene etter at sønnen min har sovnet (samboer er hjemme altså). det hjelper MYE.

 

en viktig faktor er at barn er fleksible og de tilpasser seg, min sønn vil ikke på noen måt ta skade av mine symptomer. han vet ikke av noe annet hverdagsliv en hva vi har så han har tilpasset seg det. ett prakteksempel er at han uten problemer kan vente i bilen (med åpen bildør - åpen ytterdør tvers over hverandre slik at jeg hører han) i over 10min mens jeg løper inn og ut om morgenen. og han spiser gjerne knekkebrø fremfor brød om det enda er frosent i fryseren X-P, sønnen min blir skjelden overasket om noe skjer på en litt rar måte.

 

Det som jeg har trent mest på og ser som mest skadelig og viktikst og jobbe med er stress... sønnen min blir "rar" dvs. passiv med det sammen jeg blir stresst, derfor rgner jeg altid med ekstra tid til uforutsatte ting og lar (stygt sagt) heller noen andre stå å vente eller bli sinte for at vi er 15-20 min for sene til en avtale. sønden min er altid viktigst. jeg synes det er viktigere at han opplever dagen som behagelig enn at han får rutie undersøkelsen på helsestajon akkurat kl. 13.00 fremfor 13.30..

det er tross alt dagen du lever i dag du vil se tilbake på som alle "de" dagene da han hvar barn... la dem bli gode. desuten har jeg erfart at selv om helsesøss bli grinete så er jeg lykkeligere,enn om gutten i stresset situasjon gråter i forvirring og jeg roper og stresser og helsesøss smiler påbudt...

 

når jeg blir helt utmattet av bekymringene mine, pleier sambo. og spørre om de har tenner og kommer får å spise meg, om ikke så kan jeg like gjerne tenke på dem i morrgen.

 

 

Det har vært vikti for meg å si til meg selv at det ikke er min feil at jeg gjør som jeg gjør, DVS. det som faktisk skyldes adhd... på den måten har jeg klart å akseptere og ta de utfordringene som kommer når de kommer. Det er ingenting som er så galt at det ikke kommer noe godt ut av det.

Jeg er som sagt hyper hverbal og det som har vært vanskeligst har vært venner og å knytte vennebond som holder.

 

JEg er intens og direkte dvs. jeg kan godt levere hele livshistorien min til hvemsom helst med det samme jeg hilser, ikke får å plage, eller være selv opptatt, men jeg tenker at om jeg gir av meg slev vil jeg kanskje få noe tilbake av den jeg prater med. men det hvar mer slik før, i dag er jeg blitt usikker og liker ikke å ta inesiativet til prat, da det ofter ender med at jeg skyver folk vekk fra meg, jeg blir også lett glad i folk, litt dålig kombo... men jeg prøver hver dag å bli bedre til kommunikasjon...

Med samboeren var det aldrig noe vesentlig problem, han bare kjønner det selv han... han er tålmodig og tåler at jeg prater mye om mye...

 

På skolen har jeg topp karakterer!

 

saken er at ADHD kan være en gave om den utnyttes tiktig. som de fleste vet er adhd folk svært ukonsentrerte om ting som IKKE interiserer dem, men når noe er interesangt, da snakker vi KONSENTRASJONS EVNER! jeg elsker faget mitt og er lidenskaplig opptatt av det og nyskjerrig, derfor har jeg klart å konsentrert meg i timene med stille sitting og tavleundervisning i mange timer...

jeg har også fått gjort mange prøver praktisk og muntlig.

 

vell nå tror jeg jeg har ditt en god pekepinn på mine erfaringer.

 

til slutt beklager jeg eventuelle skrivefeil da jeg også har dyseleksi.

[jennifer86]

Kjære Mermor, jeg blir helt rørt av innlegget ditt. Det er så ærlig, så gjennomtrengende menneskelig! Jeg syns du virker som en veldig reflektert person! Du er deg selv og er åpen om hvem du er - og opplever aksept fra andre på det. Takk for det du delte:-) Det er lærerikt og gjorde noe med meg å lese det!