Hva gjør jeg med en trassig drittunge på snart 2 år som ikke vil sove?

[Anonym bruker]

Det er det han er, en drittunge! Jeg er så inn i samiædnan lei av å ikke få sove på nettene. Uansett hva det gjelder - så lenge det involverer senga - er det en kamp.

 

Mens han lå i sprinkelseng var det hyl og skrik natten gjennom. Nå har han fått vokseseng (han klatret over sprinklene og datt i gulvet), og nå er han ute av rommet 58923643285 ganger hver natt. Jeg er så sliten. Så veldig, veldig, veldig sliten. Jeg krangler og kjefter når jeg skal legge han, og når han endelig har sovnet, går det et par timer, så våkner han og holder det gående. Nå har han holdt på i to timer, og jeg skal liksom på jobb klokken 0800.

 

I kveld har jeg "sperret han inne", altså lukket døren og holdt den igjen, så han ikke kommer seg ut. Han roer seg faktisk fortere av det, men jeg føler meg jo som verden verste mor. Dessuten er han oppe igjen etter 20 minutter, og begynner på nytt.

 

Her om dagen truet jeg med å kaste han i søpla, og i dag truet jeg med å sette han på trappa. Og jeg vurderer i alt alvor å faktisk gjøre det, jeg tuller ikke engang (ser for meg at naboen tar han inn, så jeg kan sove hele natten. Deilig!!!)! Jeg er så fortvilet! Hva skal jeg gjøre? Hva hjelper?

 

Kan jo legge til at jeg er alenemor, og jeg sluttet nylig å amme. Ammeslutt gikk supert, og guttungen maser ikke om kos eller å få komme opp i min seng. Jeg aner ikke hva problemet er. Hjelp?

[Anonym bruker]

Uff da...

Nå kommer du til å få mye mer hets enn råd pga. ordbruken din..

Skjønner at du er fortvilet, men du må bare holde deg fra å true ungen med å kaste han i søpla og lignende...helt forferdelig, spør du meg.

Vet ikke helt hva du kan gjøre, men tror nok at han merker din frustrasjon og sinne og det hjelper nok ikke saken noe særlig.

Snakk med helsestasjonen..kanskje de kan gi deg noen råd..

 

Og dere andre her inne, gi henne råd i stedet for å skjelle henne ut.

Ja, det er fælt å kalle ungen for drittunge osv...men dama er tydelig utslitt!

[Anonym bruker]

uff da, dette høres ut som dere begge har havnet i en trasig situasjon som dere ikke klarer å komme dere ut av.

 

Det første du bør gjøre er å tenke at gjort er gjort og sagt er sagt. Sett en strek over det som har vært og begynn på nytt.

 

Jenta mi har vært vrang i leggingen siden hun var en baby. Vi prøvde absolutt alt men ingenting fungerte noe særlig mer enn et par dager før det var hyl og skrik igjen.

Jeg tror jenta mi rett og slett var litt mørkeredd for når vi satte på nattlampe på rommet hennes så sov hun faktisk gjennom hele natta, dvs hun våknet enda et par ganger gjennom natta men jeg rakk ikke engang inn på rommet hennes før hun hadde snudd seg rundt og sovnet igjen.

Så jeg anbefaler absolutt å prøve en nattlampe.

 

En annen ting jeg vil anbefale er å prøve å slutte med å si at du skal kaste han i søpla, eller sette han på trappa o.l. Jeg vet at det er veldig vanskelig når man er kjempesliten og det eneste man vil er å få et par timer på øyet selv. Men tell til 10 eller 100 og prøv heller å si at dersom han sover som en stor gutt i senga si så kan dere finne på noe fint neste dag. F.eks ha piknik i stua istedenfor å spise middag ved kjøkkenbordet, eller han kan få et glass sjokolademelk til frokost istedenfor vanlig melk. Altså bare ett eller annet lite for deg, men som er stort for han.

 

Er det noen som kan passe han et par netter slik at du får sove ordentlig ut? Om du ikke vil at han skal sove borte, kan kanskje noen du kjenner sove over hos deg slik at de tar nattevåken? Da vil du kanskje ha litt mer energi og pågangsmot til å "ta kampen" med sønnen din.

 

Jeg håper at du klarer å snu situasjonen slik at dere begge får sove snart! Lykke til!

 

[Anonym bruker]

Jeg som de andre her tror dere har kommet inn i en "rutine" som ikke er bra for noen av dere. Utifra det du skriver, så kan det virke som om du snakker mye til ham når dette står på. Ikke gjør det. De to første gangene du bærer ham tilbake i seng så kan du rolig si at nå er det natta, men utover det, hold kjeft! Bare bær ham tilbake de ørtogfjørti gangene det tar. Det gir ham bare oppmerksomhet om du snakker til ham, og trusler gir bare usikkre barn, og det sover man ikke godt av.

 

Du må komme over din egen frustrasjon, først og fremst.

[Anonym bruker]

Uffda, har ikke samme problem som deg akkurat, men vanskelig å få henne til å sove om kvelden. Og hun våknet et par ganger på natten.

 

Det som hjalp oss var musikk Nå har hun en cd spiller med rolig nattamusikk som vi setter på om kvelden og av og til midt på natten. Men, vi har jo det ganske lavt sånn at vi ikke hører det da.

 

Hørte om ei som kjøpte en liten pute med lavendel inni, det gjør jo oss søvnige. Verdt å prøve?

 

Masse lykke til, og prøv å svelge kameler istedet for å komme med trusler. Ikke snakk til barnet i det hele tatt hvis det lar seg gjøre

[Anonym bruker]

Jeg synes du bør kontakte fastlegen, og spørre om det er mulig at sønnen din kan forsøke sovemedisin i en periode. Det kan hjelpe dere til å komme inn i en bedre sovesituasjon.

Vet det er mange som er sterkt i mot å medisinere barn, men tror kanskje det er løsningen for dere nå som du er sliten. Og det er sikkert barnet også!

[Anonym bruker]

Uff... kanskje dere har kommet inn i en ond sirkel, der hele leggingen/senga har blitt noe negativt.

Barn må føle seg trygge og gode på rommet og i senga si, og få kjenne på at det å sove er noe positivt. Med kjefting og masing og krangling så blir det en negativ ting, har du selv lyst å gjøre noe som bare er kjeft og mas?

 

Nå aner jeg ikke hva du har prøvd tidligere, men prøv å skape hele leggesituasjonen til noe positivt. Hjelper det f.eks og leke litt på rommet om dagen, lese en bok sammen på kvelden i senga, alt for å gjøre rommet til en "hyggelig" ting.

En annen ting er at en toåring er akkurat den "værste" alderen når det kommer til legging, husker så godt mitt tantebarn var akkurat lik i den alderen. Men har det alltid vært sånn? og har du alltid vært stresset/urolig når det gjelder legging pga dette? Barna senser det.

 

Prøv å være rolig, bestemt og trygg. Det er det barna trenger, en trygg ramme, en trygg voksen som ikke vingler med meningene sine, og som ikke truer med ting de ikke kan gjennomføre.

Kan han prate litt selv? og skjønner han alt du sier?

 

Bruk litt ekstra tid på leggingen, vær der inne sammen med han til han sovner, og som skrivd over, kanskje det hjelper med beroligende musikk eller at du synger noen nattasanger, og bruker noen dager/uker på å snu hele leggingen til det positive!!

[Anonym bruker]

HI her.

 

Huff, så lei meg jeg blir når jeg tenker på alt det fæle jeg tenkte om barnet mitt i går. Han sovnet i 4-tida, og i 7-tida kom han og sa "Stå opp, stå opp!". Så da ringte jeg til jobben og sa at jeg ikke kom før lunsj, så leverte jeg i bhg og dro hjem og sov. Men det er jo ikke noe som kan fortsette.

 

Jeg lurer litt på om jeg skal kutte på dagsøvnen. Han sover enda 2 timer på dagen - kanskje det er for mye?

 

På dagtid er han verdens mest sjarmerende gutt. Vi leker og danser og synger og koser hele dagen. Ved legging begynner alt godt, vi leser bøker sammen (han "leser" litt og jeg leser litt), synger noen sanger, prater om dagen og bare koser oss. Så sier jeg god natt, og da begynner marerittet. Han vil at jeg skal sitte inne på rommet hans helt til han sovner, men når han kan bruke opp til to timer på å sovne, er det helt uaktuelt! Jeg vil ikke gjøre det til en vane.

 

Også er det jo dette med at han våkner på natten. De første tre-fire gangene går jeg nærmest i søvne, men når han ikke har sovnet på en halv time, begynner jeg å bli irritert. Så blir jeg sint etter en stund.

 

Det er ikke noe morsomt, jeg vil jo ikke bli sint på sønnen min! Men som dere sier - vi har vel kommet inn i en dårlig sirkel med dette. Nå er jo bare det store målet å komme seg ut av denne sirkelen. Takk for tipset om lavendel, det skal jeg prøve! Medisinering er absolutt siste utvei, så jeg vil prøve andre metoder først.

 

Han har aldri vært en særlig flink sover, men det går i perioder. Som regel er han helt grei å ha med å gjøre, selv om han våkner på natten, men i det siste har alt gått lukt åt helvete. Jeg er søkksliten!

 

Han prater forresten godt, og forstår så og si alt jeg sier til han.

 

Takk for alle svar - og takk for at dere ikke har halshugget meg! Jeg er jo egentlig veldig glad i sønnen min

[Anonym bruker]

Kutt på dagsøvnen!! 2 timer høres altfor mye ut i mine ører.. Her slutta dattern min med dagblund da hun var 18 mnd gammel, og først da begynte hun endelig å sove natta gjennom, uten tull!

[Anonym bruker]

Detter er ikke ment som hets. Men du er sikker på at han ikke er litt understimulert? Etter to timer søvn våkner han jo fullt oppladet igjen.

[Tired mama]

Kjære HI!

 

Der har du svaret!! 2 timer soving på dagtid er ALTFOR lenge!! Spesielt siden han tuller så fælt på kvelden og natta!

 

Vi kuttet ned til 45 minutter på dagtid før gutten vår ble to år.

 

Råder deg sterkt til å kutte ned på dagsøvnen!!

 

Føler sånn innmari med både deg og gutten din! Det går ikke an å tvinge barn til å sove så lenge de ikke er trøtte. Tenk så fælt det må føles for han... Det hjelper nok ikke når du blir sint på han heller...

 

Også synes jeg synd på deg fordi jeg VET hvor desperat man blir når man er på underskudd på søvn. Nå har jeg heldigvis en mann som er veldig flink til å stille opp og som (heldigvis) trenger mindre søvn enn meg. Tror aldri jeg hadde taklet å være alenemor. Så ALL ÆRE til deg for det!! :-)

 

Nei, kutt ned på dagsøvnen du, så skal du se at det ordner seg. Og om du ikke ser bedring innen et par uker råder jeg deg til å ta kontakt med helsestasjonen for råd eller til lege for å prøve en slags sovemedisin slik at dere kommer dere i rute igjen...

 

Er sikker på at du er en kjempegod mor for sønnen din, det høres slik ut. Dere har bare kommet i et feil spor når det gjelder soving...

 

Ønsker deg masse lykke til!! Og fortell oss gjerne om et par uker hvordan det går med dere!

 

Klem til deg!

[Anonym bruker]

Å dette problemet så du virkelig IKKE selv?!?!

Gutten din sover ALTFOR mye. Hjelpes meg. Kutt ned på dupp på dagtid. MAKS 45 minutter.

Han kommer nok til å være sur i de første ukene, men det er en vane..

[Anonym bruker]

Så slem du er, 16:52. Som sagt, sønnen min har alltid vært en dårlig sover - det er bare de siste to ukene det har eskalert. Jeg er ingen verdensmester i å være mor, jeg har aldri gjort det før. Så nei, forgive me, jeg så det ikke selv.

 

Takk for svar, alle sammen. Jeg skal prøve å kutte ned på dagsøvnen, og legge lavendel under hodeputa, så får vi se om det hjelper

 

HI.

[Anonym bruker]

Understimulert, det kan jeg ikke tenke meg. Her er det full fart med aktiviterer hele dagen, læring, lek og moro. Han går i bhg også, så jeg klarer ikke å se for meg at min særdeles velutviklede gutt er understimulert. Men kanskje jeg tar feil? HI

[Anonym bruker]

Det du burde gjøre er å kontakte barnevernet.

Om du er så sliten som du sier, så burde du gjøre det en god mor bruker å gjøre, nemlig å søke hjelp.

[Anonym bruker]

Jeg får avlastning fra barnefar og familiene våre, så det trengs nok ikke.

 

HI.

[Anonym bruker]

Kjære vene, hvis gutten IKKE sover på natta, så hjelper det ingen av dem at hun kutter ut dagsovinga s han får enda mindre søvn. Å kutt for alldel ikke fra to timer til 45 min sånn tvert, ta det gradvis ! Problemet nattestid er nok heller at han får for lite søvn generellt ! Har du prøvd å ta han inn i din seng, sover han da? Ikke at dette skal bli en vane, men ta han med på overnatting, så kanskje du får ei god natts søvn, og kan komme till "ovenpå" igjen? Kan besteforeldre eller noen venner passe han ei natt eller to, så du kan sove? Ta ut egenmelding fra jobb å sov... Så kan du jobbe mer med problemet med søvnen. Ta kontakt med helsestasjonen og/eller fastlege, søk råd og hjelp der. Snakk da også om at du faktisk sliter med sinne pga søvnen, det psykiske hos deg er kjempeviktig. Og jeg vil tro sønnen din merker at du sliter, de små er gjerne et barometer på hvordan vi voksne har det, desverre for du kommer til å bli enda mer utslitt hvis du skal gå på alle mulige forandringer nå som du er helt utslitt

 

Og du, du er ikke verdens verste mor, ikke i det hele tatt ! Du har innsett at dette er et problem, og tar takk det før det tar helt av - det er en GOD mor det men jobb for all del med tankene dine, og prøv å ikke true ungen med å sette han på trappa, eller steng han inne ! Han er bare et barn, prøv å husk det, han ønsker jo heller ikke dette. Masse lykke til, håper dette ordner seg for dere begge

[Anonym bruker]

Kontakt MIDT I MELLOM - et søvnsenter i Oslo ;-)

 

De kan hjelpe deg - sånn at barnet ditt ikke bare får negative opplevelser i forhold til leggesituasjonen...

Stakkars din lille venn - som må oppleve å bli stengt inne å ha en så sint mamma på kveldene/nettene :-(

 

Vi har selv barn med søvnproblemer - men som voksen kan man da ike agere sånn som du gjør uansett!

Og jeg har min fulle rett til å si det - da vi i perioder våknet hvert 10 minutt natten igjennom i lange tider. Vi var så trøtte at vi ikke klarte å gå rett over gulvet en gang... Vi har et barn med diagnose - og som var alvorlig syk som baby. H*n sov aldri - bare skreik... Så jeg vet ALT om hva det vil si å ikke få sove.........

 

Når du tydeligvis takler ditt barn så dårlig når du er trøtt må du få barnefar (eller noen andre) til å overta for deg hjemme i en periode.

 

Det viktigste er å være kjærlig - men bestemt! Vise at du er til stede, at du passer på - men at om natten så skal man sove. Ikke noe ekstra service på natta. Kun en trygg hånd over barnet - noen trøstende ord for så å gå ut igjen....

 

Ring MIDT I MELLOM du :-)

 

http://www.midtimellom.no/Midtimellom.no/forside.html

[Anonym bruker]

Jeg har egentlig aldri vært fan av å "styre" for mye med søvnen til de små, min filosofi er at de styrer det der selv, og hittil har sønnen min klart å regulere det meste helt selv. Jeg har bare "fulgt strømmen". Kanskje er han bare inne i en periode? Jeg skal i hvert fall ikke kutte tvert, da blir det enda verre enn det allerede er.

 

Han sover godt når han sover i min seng, men han sover på kryss og tvers og opp-ned, en gang våknet jeg av at han la seg på magen over halsen min. Altså sover jeg enda dårligere med han i sengen min, hehe... Jeg og barnefar har en ordning på dette med samvær og overnatting, så jeg får kommet meg "ovenpå" en gang iblant, men når man har sovet dårlig brorparten av ukene i nesten to år, trengs det mer enn et par netter til å sove på. Dessuten er det så psykisk utmattende med sånne dårlige perioder som det her, så selv om jeg er fysisk uthvilt, blir jeg helt sprø av å tenke "Det går jo aldri over!" når det er spesielt ille.

 

Jeg har til en viss grad godtatt at han er en dårlig sover - sånn er det bare, og det går helt greit at han våkner en gang eller to i løpet av natten, for som regel sovner han med en gang. Og som regel er jeg en god og varm og kjærlig mamma, jeg stryker han over hodet og sier "God natt, sov godt" før jeg går ut igjen, uten å være sint eller irritert. (Jeg følte et behov for å nevne det, for ut fra det jeg har skrevet tidligere, kan det jo faktisk se ut som at jeg bestandig blir så sinna på han. Men det er ikke tilfelle!) Han bare sånne perioder med tulltak, denne gangen har det vart unormalt lenge.

 

Takk igjen for alle fine svar!

 

HI.

[Anonym bruker]

Min 2,5 år gamle jente kan også trasse og tulle med leggetider, drøye det leeengst mulig. Igår la jeg henne i senga, da klikket hun helt. Men jeg lot henne ligge der og hyle og rope, så ble det stille etter en goood stund. Er nok bare en periode han er inni Pust dypt inn og ut, kjære deg. Er også alenemamma, og klart det er EKSTRA slitsomt når man ikke har noen der og da som kan hjelpe til med å få ungene til å sove. Men gjør som de andre sier her. Går han i barnehage? Si til de voksne at de ikke må la han sove så lenge som 2 timer, det e rmye for en så stor gutt. Min jente trenger fortsatt max en time søvn om dagen, ellers sovner hun av kl 17, og dermed er natta ødelagt. Dessuten har jeg sagt til barnehagen at dersom hun ikke er sovnet til kl 13.30/14, kan de bare la være å legge henne, ettersom hun da ikke vil være trøtt til kl 19/20 når hun skal legge seg for natta. Men jeg skjønner deg litt, hehe. Man blir så fryktelig frustrert når de NEKTER å sove, men så er de verdens søteste når de har sovnet da Lykke til, klem!

[Magetroll ønskes]

Er enig med de andre her om at du bør prøve å kutte ned på søvnen på dagtid.

Lavendel er også et godt råd. Jeg pleier å bruke vaskemiddel og tøymykner fra Durance når jeg vasker sengetøyet til både oss og barna, og jeg synes iallefall at det er beroligende.

Mine gutter roet seg alltid hvis de fikk sove i våres seng. Jeg pleide også å legge meg i sengen deres og ligge sammen med de til de sovnet. hvis de var urolige etter jeg hadde sunget nattasanger, snudde jeg meg slik at jeg lå med ryggen til og svarte ikke tilbake hvis de snakket eller tullet. Da sovnet de som regel en stund etterpå.

 

Vi hadde det langt fra så ekstremt som du og din lille gutt har det, men ville nå bare tipse om det som funket for oss.

 

Håper det går seg til for dere, søvnmangel er helt forferdelig!!

 

Sender deg en god klem og ønsker deg masse lykke til :-)

Oppdater gjerne og fortell hvordan det går :-)

[Anonym bruker]

Du er en helt du, HI. Så fint at du får gode svar her.

[Anonym bruker]

Jeg kan kjenne på den sinnsyke desperasjonen! Nå er min eldste sønn 15 år, men enda husker jeg alt for godt det nattestyret han holdt på med. Noen barn er bare utrolig vanskelig å få i et godt sovemønster, selv om man prøver alt av teorier og andre gode råd.

 

Min sønn var vel ca 1,5 år da legen skrev ut vallergan til han. Skulle brukes i 14 dager for å se om han kom i rutine (alt annet var prøvd via helsestasjon osv). Det hjalp godt de 14 dagene og en stund etterpå. Men det ble litt styrerte igjen i perioder. Han sov ikke ordentlig ei hel natt før han var over 2 år gammel.

 

 

Jeg vet om noen som har brukt "sove-karin". Jeg tror hun holder til på Rikshospitalet. Ring henne!!

[Anonym bruker]

Tell til 10!

[Anonym bruker]

HI:

 

Min eldste sønn sov dårlig. Fra tidlig av. Det ble verre og verre, spesielt siden søvnmangelen tærte på oss etter noen år.

 

Han brukte lang tid på og sovne. Vi kunne bruke 1-2 timer på å legge han. Han våknet mye om natta. Han gråt mye. Fikk lite sammenhengende søvn. Endte opp i vår seng, men sov like dårlig der.

 

Jeg kontaktet en søvnterapaut og fikk et opplegg jeg skulle følge. Legg han, si god natt, gå ut. La han skrike fem min, gå inn.La han skrike ti min, gå inn.

Jeg var utslitt, rådløs og hadde dårlig samvittighet. Jeg fulgte rådene slavisk og turte ikke følge min egen magefølelse. Vi holdt på i tre uker med dette opplegget. Så ble han syk, og jeg kunne ikke la han skrike mer. Jeg kuttet terapauten og opplegget.

 

I ettertid har det gått opp en del ting for meg jeg så gjerne skulle ønske jeg så den gang.

For det første så gjorde vi den "feilen" (for han og oss ihvertfall) at han styrte søvnen. Dermed manglet vi gode rutiner og kveldsleggingen ble nok litt uklar og lite rutinepreget.

Barn trenger, og ihverfall våre gutter, rutiner og et fast opplegg.

 

For det andre var og er han er sart sjel, og han trengte mye mer veiledning til å finne roen enn det vi gav ham. Vi gav det motsatte, frustrasjon og sinne. Vi ville bare at han skulle sove, og han klarte ikke finne roen til det. Det ble en ond sirkel der guttens behov ikke ble sett.

 

Vi burde da også jobbet mer med å skape rommet han til en trygg sone i hans øyne. Etterhvert satt vi et nattlys på rommet hans og det hjalp.

Da vi snudde tankegangen snudde søvnproblemene sakte, men sikkert.

 

Jeg har kjeftet og ropt i ren frustrasjon og søvnmangel og jeg skjønner godt at du er sliten.

 

Det er vanskelig for deg i og med at han klatrer ut av sengene.

Har du forsøkt å legge deg på rommet hans på en madrass?

 

Håper du får gode råd som hjelper her inne eller hvor enn du søker råd, slik at det ikke fortsetter sånn. Lykke til.