Om du hadde visst om en voksen dame som har levd under omsorgssvikt, og som nå skal få barn..

[Anonym bruker]

hadde du tenkt noe over det? Om at hun ikke er egnet til å ta vare på barn pga det hun har opplevd?

[Anonym bruker]

jeg vill heller tro.. at hun kommer til å bli en kjempe god mamma.

gi masse omsorg, som hun ikke fikk.

[Anonym bruker]

Hadde ikke automatisk tenkt det nei.

 

Voksne som har opplevd omsorgssvikt blir ikke nødvendigvis dårlige foreldre.

[Anonym bruker]

Ikke automatisk. Dersom denne moren klarer seg godt i hverdagen og lever som normalt ville jeg tenkt at hun kommer til å bli en over gjennomsnittet god mor. Men dersom omsorgssvikten fremdeles sitter i kroppen, så kanskje noen områder ifht barnet vil være problematisk for moren.

 

Jeg vet ikke hva bakgrunnen for dette innlegget er, men jeg synes det er trist om du dømmer en dame på bakgrunn av hennes oppvekst.

 

Hilsen løvetannbarn

[Anonym bruker]

Vokste selv opp under dårlige kår. Med alkoliker av en far, og ei volderlig mor, enten runnjulte hun oss, eller så overså hun oss i flere dager.

 

Er selv mor til 3 barn i dag, og passer kanskje litt vel mye på at de har det bra, altid rene klær, mett og fyller på masse kjærlighet og omsorg for dem. Tror min oppvekst, og problemene etter (angst, deprisjoner og selvskading) har gjort meg til en enda bedre mamma, kanskje litt for mye hønemor, men det er bedre enn å ikke bry seg med barna.

[Anonym bruker]

Etter barneverne sitt syn og mening så er personer som selv har opplevd omsorgsvikt blir automatisk dårlig omsorgpersoner for sine barne.

 

Men det er ikke fakta

[Anonym bruker]

Levde under onsorfssvikt hele barndommen. Ble banka opp, utsatt for det som legen min klaller "bestialsk tortur". Og jeg ble voldtatt i senga mi fra jeg var så liten at jeg fortsatt brukte bleier.

 

Dette sitter i meg på mange måter, og vil kanskje alltid gjøre det. Men at det har en negativ effekt på min rolle opp omsorgsgiver og oppdrager, kan jeg besvare et sikkert nei på

 

Både jeg og mannen min har høyere utdanning. Jeg er barnevernspedagog, og han lege. Vi har hus, to biler, båt, hytte på sørlandet. Vi har en stor, god og trygg omgangskrets. Vi har en stor og god familie (minus mine foreldre, som er henholdsvis i fengsel og død). Vi har sunne, friske, glade og trygge unger.

 

Jeg har noe psykisk snusk, men har til dags dato aldri latt det påvirke hvordna jeg er med barna - heller motsatt. Grumet jeg har sparer jeg opp til jevnlige psykologtimer.

[Anonym bruker]

Ha ha, nå får du gi deg 23:10.

Har selv vært utsatt for omsorgsvik, men er i dag godkjent fostermor for barnevernet.

[Anonym bruker]

En er ikke alltid, eller bare, det en har opplevd i livet. Det er mange måter erfaringer kommer til uttrykk. Og der er mange ulike personlige egenskaper, som en er født med.

 

Så jeg tenker ikke mye om slikt. Det er mer det som skjer her og nå som teller.

 

Som voksen har en jo valg, og en kan velge annerledes enn hva oppveksten tilsier eller har gitt av erfaringer. Jeg er ikke lik min mor, men ser at hennes "hånd" har preget meg. Men det er ikke likt, fordi jeg er meg og hun er seg.

 

Jeg fikk ris på rumpen av min far, noe som var vanlig på 70-tallet. Det har ikke mine barn fått noen gang. Jeg har ikke slått mine barn, selv om dette var den måten jeg ble straffet på. Jeg har valgt en annen strategi som voksen, selv om min lærdom var ris.