Jeg er gravid og bare 16 år.... Hjertet mitt verker!

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre... Legen min sier at jeg kan ta med mamma hos han, så kan vi ta en prat. Jeg sa at mamma visste det, men hun aner ingenting. Legen trodde jeg var 12- 13 uker. Jeg skal på ul privat på fredagen. Jeg er så redd, så redd...

Har kjæreste, han er også redd. Men han sier han ikke skal gå fra meg.

Men vi må vurdere adopsjon.. Han sa vi er så unge, vi aner ikke om vi har slike følelser for hverandre om noen år. Han blir 18 om 1 mnd. Han starter som lærling i slutten av august. Hva skal jeg gjøre? Hvordan skal jeg si d til mammsen min som jeg er glad i?

[Anonym bruker]

Hadde jeg vært deg hadde jeg lagt kortene på bordet og snakket med din mor, kanskje kan hun hjelpe deg å sette ord på det du føler slik at det blir lettere å ta et valg som er riktig for deg og kjæresten din.

Din mor vil nok kanskje bli skuffet men det betyr ikke at hun bryr seg mindre.

[Anonym bruker]

Ring Amathea på 815 32 005

 

Får helt vondt av deg, men du trenger tydeligvis noen å snakke med, noen som har erfaring fra andre som har vært i din situasjon og kan støtte deg.

 

Snakk med mammaen din, bare si det rett ut som det er. Gråt sammen, la henne rase litt, la henne "svelge" nyheten og roe seg igjen. Ingen ønsker dette for 16-åringen sin, men de fleste mammaer vil støtte og hjelpe så godt de overhodet kan.

 

Ønsker deg masse lykke til, skal se ting går bedre enn du tror/frykter.

 

 

[Gråsonen]

Du får innvilget abort ved sykehuset ditt helt til uke 18. Dette med nemd er bare en formalitet for å sikre kvinnens sikkerhet.

 

Men, det er en stor følelsesmessig prosess å føde ut noe mens du er våken og kjenner smertene. Du vil trenge mye støtte rundt deg bla din mamma. Fortell henne sannheten jo fortere jo bedre. Og jo fortere din lege får deg inn til sykehuset jo mindre vil fosteret være.

 

Mamman din kan ringe direkte til gynekologisk på ditt lokalesykehus for å ordne time til deg. Når hun forklarer situasjonen vil du få time raskt!

Dette er et spesielt tilfelle.

 

Skjønner deg godt og håper du kommer igjennom dette uten de største arrene på sjela. Jeg støtter deg i din oppfattning om at abort er utveien for deg/dere.

 

Lykke til!

[C.L.H85]

Si det som det er;) Hun vil nok kanskje reagere med litt sinne og kanskje litt gråt. Det fordi hun er utrolig glad i deg og kun vil ditt beste:) Dette er ikke verden undergang;) Og det vil moren din se også! Hun kommer sikkert til å glede seg skal du se:-D Når det gjelder adopsjon...., tror du at du greier det? Siden abort ikke er et alternativ når du er så langt på vei, skjønner jeg at du ser etter andre alternativer... men... hva vil du?

 

Det viktigste i denne saken er hva du føler og vil!!! Ikke hva kjæresten din mener, eller moren din, eller vennene dine. Hva vil du??

 

Uansett, lykke til uansett hva du velger;)

Stoor klem fra meg;)

[Anonym bruker]

jenta mi !

 

leit å høre at du er så redd for å prate om det, men det er mye lettere så fort du har fått snakket om det , jo lenger du venter jo værre blir det.

det er mange på din alder i samme situasjon.

 

dette klarer du helt fint ! snakk med mammaen din alene , mye enklere for deg , og ikke vær redd for at du skal gråte, jeg også gjorde det og er 22 år, pga at jeg også ikke visste hva jeg skulle gjøre dette klarer du !

[31.08.2011]

også må jeg få si at du ikke er den første på da blivende 17 år som ev. blir mamma mange har klart det før deg hilsen første anonym...

[Anonym bruker]

Nå er du i litt sjokktilstand enda, og det skjønner jeg godt kjære deg.

 

Nå skal jeg ikke glorifisere det med å bli mor altså, for det er hardt arbeid og du er veldig ung. MEN... jeg kan uten tvil si at selv om jeg synes det var skummelt å bli gravid og hele den pakka der så er det å være mamma så UFATTELIG stort og fantastisk. Jeg hadde aldri trodd det var mulig å elske et lite vesen så mye som jeg gjør med datteren min.

 

Hvis jeg skal være stemmen til barnet ditt et øyeblikk, så er jeg i hvert fall glad du ikke har vurdert abort. Det er jo et lite menneske inni der i mikroformat, og det har livet rett slik som deg og meg. Jeg var på en ekstra ultralyd da jeg var i uke 12, og det var utrolig å se hvor utviklet fosteret er allerede da! Armer og bein vinket og veivet og legen kunne se at mini drakk fostervann. Så rart.

 

Snakk med mammaen din. Og føler du dette er kjempevanskelig, så prøv å skrive det i et brev til henne? Så kan hun lese det og du kan skrive alle følelsene dine.

 

Du må ikke tenke at alt er håpløst fordi du skal bli mamma. Hvis du garderer deg med pappaen, hans foreldre og eventuelt andre i din familie så kan du få mye hjelp med den lille(så sant du ikke adopterer bort ja). Du kan ta utdanning og få en god del økonomisk støtte fordi du er ung "alenemamma".

 

Lykke til flotte unge jente. Når sjokket har lagt seg og du får støtte fra folk rundt deg vil du finne ut flere gode løsninger på hvordan du skal takle dette fremover.

 

[Anonym bruker]

Gråsonen

Står da ingenting om abort i innlegget til hi.

Bare om adopsjon. Adopsjon og ta livet av fostere er ikke det samme.

Ring amathea hi og så fortell mammaen din det snart. Kan være mye støtte der.

[Anonym bruker]

Får vondt av deg, men du må snakke med mamman din vær ærlig og snakk sammen la hun rase og kjefte om hun vil men la hun gjøre seg ferdig ikke gå fra henne.

Jeg er sikker på at det går fint bare snakk sammen.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Gråsonen:

 

Hun vurderer ikke abort. Men hun vurderer adopsjon hvis du leser teksten. ABort er helt jævlig rett og slett og spesielt for så store foster!

[Anonym bruker]

Dette innlegget var totalt smakløst, 20.16!

 

En redd 16 åring trenger ikke bli fortalt hva fosteret gjør osv. Abort er lov og takk for det!

 

Om hun ikke er klar for å bli mamma ( som de færreste 16 åringer er ) så synes jeg ikke den slags "propaganda"om det lille livet er på sin plass.

 

Dessuten så er hverken bevissthet,nerver/evnen til å føle eller sansene der ved 12 uke og det fosteret gjør er en automatikk slik du vil se hos amfibier i fosterliv.

 

Jeg mener ikke å rakke ned på livet men du glorifiserer det veldig.

[Anonym bruker]

Snakk med mammaen din før du skal på UL. HUn har sikkert lyst til å se barnebarnet sitt sprelle inne i magen din.

 

Dette kommer til å gå bedre enn du tror, Du er ikke den første unge mor så laaangt der i fra.

[Gråsonen]

Beklager, jeg tolket teksten dit at hun vurderte adopsjon siden hun var for langt på vei for å få utført en selvbestemt abort.

[Anonym bruker]

snakk med mammaen din.. og snakk med amathea..

OG TENK DEG OM... dette er en avgjørelse du ikke får ombestemt deg på. Jeg kjenner 2 sekstenåringer som fikk baby og de har klart seg utmerket. Men de ønsket virkelig å få dette barnet. Selv om du og kjæresten ikke vet hva dere føler for hverandre om noen år, så vil jeg tro at begge vet hva dere føler for babyen om du velger å ta den imot, med hjelp fra ett familievernkontor kan dere klare å samarbeide godt om barnet selv om forholdet går i stykker.

 

Som sagt.. TENK DEG GODT OM.... og nav har god økonomisk støtte for unge i din situasjon, så den biten kommer nok til å gå bra uansett hva du velger i en begynnerfase....

 

masse masse lykke til, og prøv å ikke se svart på alt, men tenk fornuftig gjennom hva du vil med ditt liv...!!

[Anonym bruker]

20:21

 

Hun er ikke et barn. Hun er 16 år gammel faktisk. Og hvorfor skal jeg ikke fortelle om den store opplevelsen det var for meg å se fosteret da det var 12 uker gammelt? HUn skriver jo at hun ikke vurderer abort. Og det synes jeg er bra. Jeg også synes det skal være selvbestemt abort, men bare i tilfeller der det virkelig er nødvendig for liv og helse. Alt for mange barn får ikke bli født fordi enkelte tenker at det er bare en "gjenstand" inne i der som verken føler eller sanser. Men uansett er det et liv inne i der, uansett hvor langt det har kommet i utviklingen sin. Har en sex, kan det bli barn av det. Og det har denne flotte unge jenta virkelig erfart nå. Jeg tror at hun kommer til å greie seg bra.

 

 

[Anonym bruker]

Jeg vil anbefale deg å ringe Amathea og snakke med moren din og bli enig med kjæresten din om hva dere skal gjøre. Så ville jeg holdt meg langt unna disse sidene til du evt har bestemt deg for å beholde. Bestem deg for hva du evt mener om abort uten å lese meninger til folk som ikke har noen medisinsk forutsetning for å mene noe om fosteret nå.

 

Som flere er inne på, du er langt fra den første på 16år som blir gravid. Noen velger å få barnet og andre velger abort og de aller, aller fleste klarer seg veldig bra uavhengig av hva de velger. Det som er riktig for en er ikke riktig for en annen, derfor er det viktig at du snakker med noen som har erfaring i å veilede om dette og ikke tilfeldige, anonyme personer på nett.

[Anonym bruker]

Det er meg, 16 åringen igjen!

 

Er redd, men hva kan hun gjøre? ta livet av meg?

Det verste som kan skje blir vel å se skuffelsen, men det skal jeg klare.

 

Abort har jeg aldri tenkt på, jeg vil heller "gi" barnet til noen som ikke kan få. Akkurat nå vil jeg bare ta den utav magen og late som d aldri har skjedd. Har skrevet brev til mamma. D ligger under dyna hennes. Hu ser tv nå og jeg har skrevet sms om at d ligger et brev der. Men har ikke sendt den enda.

Kjæresten min er snill og god men han sier han er livende redd. Hvis jeg begynner å gråte så tar han seg sammen å sier at dette går bra og at vi ikke er de første i verden som skal igjennom noe sånn.

Jeg er rolig av meg, stille og sjenert, hatt bare 1 kjæreste og vi har nå vært sammen i 1.5 år. Å her sitter jeg... Med tårer som renner og et barn i magen.

 

ok at noen informerer om abort, men den veien skal jeg ikke gå.

 

Nå trykker jeg på send til moren min. huff

[Anonym bruker]

Håper du og mammaen din får en god samtale nå i kveld, og at du får hennes støtte.

 

I morgen ringer du Amathea, de kan hjelpe deg uansett hva du velger og hvordan det går. Der møter du forståelsesfulle mennesker som vet alt om hvordan de praktiske og økonomiske tingene fungerer og hva du har krav på av hjelp. Så slipper du begynne lete i den jungelen selv.

 

Ønsker deg virkelig lykke til, du virker som en fornuftig jente som lander på bena uansett. Dette klarer dere!

 

Klem.

[Anonym bruker]

Huff!!! Jeg er helt på gråten her jeg sitter og mimrer tilbake... Hvilken landsdel bor du i?

 

Ble selv mamma som 17åring. Det er ikke lett, men jeg elsker å være mamma. For meg var hverken abort eller adopsjon noe alternativ, dette var min baby og ingen andre sin! Jeg er 18 nå, og jenta mi fyller året snart. Jeg elsker henne mer enn alt i hele verden, og selvom det krever mye, ville jeg ikke byttet henne mot noe i verden. Men situasjonen.... Når man sitter der med positiv graviditetstest.... Det er helt forferdelig! Det er så vanskelig, og frustrerende og alt på en gang...

 

Jeg anbefaler deg å fortelle det til din mor så fort som over hodet mulig. Hun vet hva du går igjennom, fordi hun har selv båret fram deg. Mamma var min beste støttespiller gjennom hele graviditeten, og også nå som lillejenta er født og blir stor. Si det rett ut. Fortell henne hvor mye du trenger henne, og hvor lite planlagt det var. Forklar hvor forvirret du er.

 

Hvis dere vil adoptere vekk, må du bruke tiden på å gjøre deg klar for det - følelsesmessig. Etter barnet er født vil du føle et ekstremt følelsesmessig bånd mellom dere, og hele graviditeten er veldig følelsesladd.

 

Jeg vet det er skummelt, både for mor og far. Å bli foreldre er ikke lett, men gud så herlig det er! Jeg hadde en skikkelig fyllefant til kjæreste, som nå er blitt en helt annen... Han er så flink, og støttende, og elsker gullet mer enn noe i hele verden. Alt går. Man må bare bestemme seg for det.. Husk å bruke kjæresten din, snakk med han, fortell ham hva du føler og ikke glem at han også har følelser oppi alt. Hør på hva han sier og sørg for at han også lytter til deg. Det er veldig viktig i den situasjonen dere er i nå.... Dere må være sikre og 100% enige i det valget dere tar, uansett hva det er! Foreldrene deres burde også vite hva som skjer, og hva dere velger. Men husk at det er DERES VALG - ikke de vordende besteforeldrenes valg. Dere er gamle nok til å bestemme selv, de skal bare være der for dere og støtte dere - uansett hva dere velger!

 

Masse lykke til med graviditet, fødsel og det vanskelige valget dere står ovenfor nå!!! Mange gode klemmer og tanker til deg <3

[Anonym bruker]

Du skal se at dette går bra! Prat masse med mamman din og gråt litt sammen. Jeg er 25 og fikk min første nå og synes det var like skummelt som du! Har grått masse med min egen mamma. Du skal se at hun blir en viktig støttespiller;)

 

Fortell hvordan det gikk etter praten da:) Hvis du orker og har lyst.

[babygirl<3]

<3<3<3 masse tanker til deg! sånne valg er IKKE enkelt....

 

da jeg ble gravid som såvidt 17åring, var mamma den første jeg sa det til. jeg strigråt, og mamma lo litt, gråt litt, men hun holdt rundt meg og sa " lillejenta mi da...... det her er ikke lett!! men jeg er her for deg, uansett hva du velger, jeg elsker deg og skal støtte deg... ååååh men lillejenta mi..! du har det ikke lett nå!!" så fortsatte hun med en litt gråtende latter, og da kunne jeg ikke annet enn å le selv

 

 

hvis du vil snakke med noen som vet litt hvordan du har det, kan du sende en personlig melding til meg klem!

[Anonym bruker]

Kjære Hi!

 

Hvordan har det gått? Hva sa moren din etter å ha lest brevet?

 

Jeg vet ikke om det er noen trøst, men en ting jeg pleier å si til meg selv når jeg føler at verden raser rundt meg er at "livet er ikke ødelagt. Det blir bare litt annerledes enn jeg trodde"

 

Jeg skal ikke påstå noe, men jeg lurer på om det ikke er en mulighet å adoptere bort barn i Norge. Men sjekk det opp om det blir et alternativ.

Men skulle du velge å beholde; med god planlegging, mye hjelp og støtte så klarer du mer enn du tror. Hvis barnet begynner i barnehagen så får du fullført videregående og du kan utdanne deg eller ta deg en jobb etter det. Du har jo kjæresten din også, og med rett innstilling kan dere klare å stå det ut. Livet er ingen dans på roser, verken med eller uten barn, men om man er villig til å kjempe kan man utrette det mest utrolige.

 

Jeg er selv firebarnsmor og fikk mitt første barn som 20åring. Og jeg kan ane at du snakker om adopsjon fordi du nå er i sjokk, føler deg hjelpesløs og fortvilet. Men etter å ha gått igjennom 4 svangerskap så må jeg ærlig si at det KAN bli vanskeligere enn du trodde å skulle bære frem et barn, høre hjertelyd og se ultralyd (er påbudt med oppfølging, men ikke ul, selv om det er best å få sjekket at barnet er friskt), kjenne bevegelser og spark, for så å gi det fra seg. Du må være forberedt på at dette vil være det tøffeste og vondeste du mest sannsynlig kommer til å oppleve.

 

Ønsker deg all lykke, og håper alt ordner seg for deg

[Anonym bruker]

Jeg håper det går bra med deg. Jeg var selv 21 når jeg ble mor første gangen, så det kan nok ikke sammenlignes. Men jeg har to gode venninner som begge ble mødre tidlig. Den ene fikk sin første like før 16årsdagen sin. I dag er hun og pappaen gifte, og har tre barn. Hun har tatt utdannelse og og har et godt liv. Den andre ble gravid som 16åring, og ble mamma like etter hun fylte 17. De fikk to barn sammen før de gikk fra hverandre. Hun er nå gift på ny, har en diger enebolig som står på henne, en flott jobb og barn i magen.

 

Jeg skrev ikke dette for å glorifisere det å være gravid og ung. Men for å vise deg at dersom du beholder barnet er det ikke dømt til å mislykkes. Jeg fikk inntrykk gjennom innlegget ditt at du så på dette som en slags "verdens undergang", men det er det ikke. Det er tungt, du må bli voksen i en fei (uansett hva du og kjæresten din bestemmer dere for!), du må ta tunge og vanskelige avgjørelser og du vil få mye å tenke på. Men jeg tror også at dette kan løses, og at du kan kombinere det å være ung mor med å få et flott liv.

 

Uansett; lykke til.

[novembergutten:)]

Kjære du, jeg har selv vært 16 og gravid, med min 1 kjæreste som var 20 da.. Det var i 2003, sønnen vår er 7 år idag, og jeg droppet å møte opp til aborttimen.. Foreldre visste ikke noe før i uke 20ca.. De ble knust, men fikk støtte på sett og vis, meb de ble lei seg. Mange variasjoner av utfall ut ifra hvilken situasjon man er i. Er gravid igjen nå og er 24.. Hvis du trenger tips osv, er det bare å sende meg priv mld her inne, så svarer jeg så godt jeg kan.. Lykke til..!!!! Det går stort sett til det beste uansett hva det måtte bli!