Pappa som misliker å være i permisjon

[Anonym bruker]

Noen med erfaring?

Pappaen til jenta mi liker ikke å være hjemme. Det er heldigvis ikke så lang tid igjen nå, men dette påvirker forholdet vårt noe kolossalt!

Han sier han koser seg med jentungen, og jeg vet at hun har det bra. Det er ingen bekymring.

Men for meg er det super-frustrerende å komme hjem til en mann som er sliten og sur, og til et hus hvor det råder fullt kaos. Litt forventninger til at han gjør litt hjemme har jeg hatt, men de er ikke innfridd i det hele tatt. Sammenlignet med da jeg var hjemme, gjør han ingenting! Jeg forventer ikke middagen på borde, men jeg forventer at kjøkkenbenken er ryddet og ting satt inn i oppvaskmaskinen. Men, nei da!

Men det jeg vil fram til er at ikke bare er jeg nervøs for barnehagestart om kort tid, men jeg lurer på hvordan det blir framover! Det er jo nå framover hvor vi skal få hverdagen til å gå opp at det blir utfordringer. og allerede krangler vi hver dag! Stemningen er pottesur omtrent fra jeg kommer inn døra - og det gjelder oss begge. Det er forferdelig slitsomt.

 

Er det noen som har noen råd til meg?

[Anonym bruker]

Det er ikke alle som liker å være i permisjon. Jeg likte det ikke jeg heller, men det er en jobb som må gjøres. Livet er ikke bestandig morsomt. Be ham ta seg sammen. Det blir morsommere å ha barn når de blir eldre, men en del av det er kjedelig. Det må han bare innse.

[Anonym bruker]

Forstår godt at det er kjipt! Har man et passe rolig barn er det vel å forvente at den hjemmeværende kan ta i et ekstra tak..? I alle fall var det en selvfølge for meg da jeg var hjemme med småen.

 

Men når det gjelder arbeidsoppgaver, så kjenner jeg igjen at det kan være utfordrende. Vi har også slitt litt med det, og det første året vi hadde barn måtte vi på måte finne hverandre på nytt, bli kjent med hverandre i foreldrerollen. For oss ble det mye bedre etter at vi fordelte oppgavene veldig konkret. Feks er rutinen nå at en lager middag, den andre henter i bhg, en rydder opp etter middag, den andre steller og legger gutten. I tillegg er mannen veldig flink i hagen og setter alltid på klesvask, mens jeg legger sammen og fordeler klær i skapene. Ukentlig husarbeid fordeler vi ordinært 50/50, bytter gjerne på hva vi da gjør.

 

Vi er ikke så flinke til å samarbeide, for vi er VELDIG forskjellige. Derfor trives vi godt med å fordele veldig konkret på denne måten. Utfordringen for meg er å akseptere hvordan mannen min løser oppgavene, for det er jo ikke alltid jeg er enig.. Men det må jeg jobbe med!

[Anonym bruker]

Har ikke noen råd egentlig, annet enn at neste gang gjør dere det annerledes..

 

Da mannen min hadde permisjon med eldste barnet vårt gikk det ikke mange dager før han kom med en stor blomsterbukett til meg. Han ba rett og slett om unnskyldning for de forventningene han hadde hatt til meg da jeg gikk hjemme, han kunne ikke fatte hvordan jeg hadde klart å BÅDE passe barn og samtidig ha hus og hjem på stell

 

Men mannen min trives heller ikke som 100% hjemmeværende, så da vi fikk unge nr to tok han pappapermisjonen som tidskonto samtidig som jeg bare jobbet 50% første månedene etter at min permisjon var over. Så da var han hjemme annenhver dag, og de dagene han var på jobb var jeg hjemme. Dette fungerte mye bedre for oss, og tiden hjemme før barnehagstart ble også lenger på denne måten.

 

Anbefaler virkelig å ansette en vaskehjelp, det er gull verdt! Så må dere bare få en viss struktur på dagene, men om mannen din blir litt deppa av å gå hjemme er det kanskje lurt å vente med denne diskusjonen til han er tilbake i jobb og har funnet humøret sitt igjen?

 

Jeg har kjøpt en whiteboard-tavle som jeg har hengt på kjøkkenet, ukedagene står under hverandre på venstre side av tavlen, ved siden av står evt avtaler og lengst til høyre står det hva vi skal ha til middag. Jeg fyller ut tavla hver søndag. På mandag kveld etter at ungene er i seng handler en av oss etter handleliste (butikkene er åpne til 23), og da trenger vi ikke handle mer den uken.

 

Sånne små ting som gjør hverdagen mindre stresset må dere finne etterhvert. Senk skuldrene og la det flyte litt en periode, det er ikke verdens undergang i det hele tatt. Bruk litt tid på å venne dere til livet som fulltidsarbeidende foreldre med barnehagebarn, dere må dele oppgavene på en måte som begge kan leve med.

 

Ikke kritiser mannen din, om han er litt deppa går han rett i forsvar og det kommer ikke noe godt ut av diskusjonen i det hele tatt.

[Anonym bruker]

Min mann er en rastløs type, og da han hadde permisjon i 4 mnd med lillegutt holdt det hele på å gå rett vest! Det tilta for meg, og jeg skrek til han at han måtte skjerpe seg, for ellers kom jeg til å gå. Det var jo ikke lenger mannen jeg ville være sammen med. Heldigvis ble alt som før da han begynte å jobbe igjen. Hjelper til med det som skal tas når han kommer hjem fra jobb, og er generelt en mye mer blid og elskverdig mann igjen

 

Det pleier å bli bra igjen når hverdagslivet begynner igjen. Merkelig nok, for det er jo da man tror problemene kommer. Hehe..kjenner forresten 4-5 andre som har sliti med samme problemet, ikke bare pappaer i perm, men også mødre!

[Anonym bruker]

Tusen takk for konstruktive svar, dere! Jeg har tenkt mye av dette selv også. Og jeg tenker ofte at "idag skal jeg ikke bli sur, men bare la det stå til" - men så er det alltid et eller annet som irriterer meg. Som idag - hvorfor ikke sette på en oppvaskmaskin som er full? Grr!

Datteren vår sover 2 timer hver formiddag, så det er masse tid til å rydde kjøkkenbenken for å si det sånn.

Men, det er helt riktig at jeg må lære meg å la det flyte litt mer. Jeg er veldig ryddig av meg, han det motsatte. Så vi har hatt utfordringer på dette tidligere også, det er bare at nå har det blitt daglig krangling ut av det..

Jeg ser fram til at han begynner på jobb igjen, men er litt redd for at han skal fokusere veldig mye på jobb, siden han har hatt det litt traurig de siste månedene.

Vi har pratet om en del rutiner framover, henting/levering, ukemeny, handling osv. Så jeg håper at vi skal få det til å fungere:)

[Anonym bruker]

Kan han ikke farte rundt på dagtid, så tar han husarbeidet om ettermiddagen, du barnet? Slik fungerer det greit for oss. Jeg farter ikke hele tiden, men ingen som legger seg opp i om jeg har gjort noe husarbeid eller ei. Står helt fritt til å dra på besøk, kjøre å få vasket bilen, handle matvarer, vindusshoppe eller hva jeg nå finner på i farten.

[Anonym bruker]

Mannen min elsker å ha pappa perm, det var mer meg som ikke likte å være hjemme.

 

Han trives så godt at han faktisk planlegger et barn til (jeg vil ikke!) så at han kan gå hjemme. Han er flink med barna og klarer å gjøre mye mer i løpet av en dag enn deg jeg noensinne klarte.

 

Det er synd at jeg ikke har en jobb som er fantastisk betalt, kunne godt tenke meg å ha ham hjem hele tiden - han er mye mer blid, glad, rolig og mindre trøtt enn da han jobbet.

 

 

[Anonym bruker]

Forrige innlegg var altså HI!

 

Og denne setningen:

Ikke kritiser mannen din, om han er litt deppa går han rett i forsvar og det kommer ikke noe godt ut av diskusjonen i det hele tatt.

 

Den er så sann som den kan få blitt.

Jeg kritiserer han altfor mye, kommer med små stikk nesten konstant. Uff, får helt vondt her.

 

Slik det er her akkurat nå, er det ikke aktuelt med fler barn - men når vi har kommet oss gjennom dette og lysten kanskje kommer, har vi allerede avtalt at vi skal gjøre det annerledes. Slik at han er hjemme bare et par dager i uka. Det tror jeg er en mye bedre løsning!

 

HI

[Anonym bruker]

HI igjen - det er samme for meg når han gjør husarbeid. Men når jeg kommer hjem fra jobb, er han ofte så sliten at han helst vil hvile.. (av å gjøre ingenting! fres..)

 

Men en av utfordringene er at vi akkurat har flyttet så han kjenner nesten ingen her, og ingen andre som er hjemme. Jeg foreslår stadig vekk ting de kan gjøre, men han gjør det aldri. De er nesten bare hjemme (og da er det ikke rart man blir rar i hodet, er nå min mening - jeg ble sur selv hvis jeg var for mye alene da jeg var i permisjon).

 

 

[Anonym bruker]

Jeg har en mann som deg og vi har to barn sammen. Med førstemann gikk han hjemme 100% hele permisjonen + ferien sin og da jobbet jeg det meste av ferien hans også. Han holdt på å gå på veggen og var ikke veldig flink til å gjøre ting. Dvs han forsøkte den første uka, så gjorde han nesten ingenting etter det og han sleit med at han ikke hadde voksenkontakt i løpet av dagen.

 

Når han begynte å jobbe igjen, så ble han som før igjen og han hadde ikke problemer med å hente i barnehagen et par ganger i uka, lage mat de gangene og ta sin del av husarbeidet (dvs begge vi to er litt trege til det, men vi gjør det som trengs sammen selvom det kanskje ikke er perfekt ryddig og rent her hele tiden).

 

Denne gangen har vi delt på permisjonen. Jeg har hatt hele fellesdelen + litt ulønnet permisjon og når han begynte sin permisjon, så var sønnen vår nesten 1år og litt morsommere;-) og i tillegg var han hjemme ca annenhver dag og på jobb resten. Jeg var hjemme de dagene han var på jobb. Den løsningen har vært perfekt for oss, for jeg har fått en forsiktig start på jobbehverdagen og han har fått voksenkontakt og han har fått brukt "jobbdelen av hodet" hver uke. Humøret hans har vært helt anneledes og han har kost seg mer de dagene han har vært hjemme.

 

jeg sier ikke at dere bør begynne å planlegge nr2 allerede nå, men selvom ting ikke har vært akkurat som dere har tenkt dere nå, så kan det bli veldig mye bedre etterhvert og med en evt nr2.