Gå til innhold

Er du fornøyd med moren din?


Anbefalte innlegg

Fortsetter under...

Helt ærlig, både og. Hun var en god mor i den egenskap av at hun har alltid tatt godt vare på oss barna, vi har alltid vært trygge, rene, had rene klær, vokst opp i et rent og møblert hjem for å si det slik. Alltid mat på bordet og aldri noe fylle og helgestyr. Hun er forøvrig fortsatt gift med vår far, vi er kun helsøsken.

Men husker desverre at det var mye kjeft og gneldring, at hun var ofte sliten og sur.

Jeg prøver å være litt bevist dette selv, men desverre så kjefter jeg selv på barna og har dager jeg er sur, men jeg forsøker å skjerpe meg og er ikke så "ille" som min mor var. Biter mye i meg og prøver å finne på mye kjekt og positivt sammen med barna mine.

Moren min fikk meg da hun var for ung. Hun fikk meg da hun var 20. Jeg skulle ønske hun hadde ventet 5 år. De første årene var hun alt for usikker og redd for å ta ansklige besluttninger. Da hun ble eldre synes jeg hun ble flinkere. Hun lot meg få ganske frie tøyler og ga meg masse selvtillitt. Det var bra. Problemet var at hun var alt for konfliktsky.

nei, det er jeg ikke...

 

hva er bra?? lite.

hva er dårlig.. hun er diagnostisert til å ha ett psykopatsinn. ikke kult å vokse opp med. da jeg var på krisesenter kom det fram at hun har drevet med psykisk vold i hele min barndom/ungdom og nå voksenlivet.. har så kuttet kontakten, og har det mye bedre med meg selv.

Annonse

Både og.

 

Det er mange ting som var bra, og mange av de viktigste tingene. Vi har alltid fått masse oppmerksomhet og kjærlighet, det har vært trygge og stabile rammer med mange koselige tradisjoner og en forutsigbar hverdag. Jeg har mange mange mange gode barndomsminner, mange tradisjoner jeg bringer videre til egne barn osv.

 

Det som ikke var så bra er at begge foreldrene mine totalt mangler økonomisk sans. Vi har vokst opp med: Nei, det har vi ikke råd til. Vi har alltid gått i arvede gamle klær, aldri fått det samme som venner, aldri fått nye kjoler til skoleball og andre ting som er viktig for et barn. Har opplevd at strømmen har blitt kuttet, at hus har gått på tvangsauksjon osv. Innen jeg nådde ungdomskolen hadde jeg flyttet 12(!) ganger, men alltid innen samme skolekrets så jeg byttet aldri skole. Foreldrene mine tjene ikke så dårlig, men disponerte helt feil, bestandig.

 

 

Spennende spørsmål..

Nå kan vi jo ikke velge våre foreldre, så man må nok bare ta til takke med det man får "tildelt".. uansett hva det måtte innebære...

 

Min mor representerer mesteparten av det jeg ikke vil bringe videre til mine barn.

Skylder vel å si at moren min har slitt med pysyken i "all tid" visstnok og gjør det fortsatt.

Hun fikk meg en drøy mnd før hun ble 19 år og jeg var nok et resultat av et "uhell".. Det har hun forsovidt fortalt meg.

Siden livet hennes har vært uforutsigbart og tidvis sterkt preget av rus, så har jeg vokst opp hos min far. Verdens tapreste pappa :) (de er skilt).

 

Nå er det ikke meningen å fremstå som en stakkar som har lidd under en mor uten omsorgsevne, for jeg har klart meg godt, til tross for alt.

Poenget mitt er at uansett hvordan foreldrene våre er, så kan vi velge å ta med oss det vi vil vidreføre og la resten ligge.

Jeg har en veldig god oppskrift på hvordan jeg i hvertfall ikke skal gjøre ting, og det er jeg faktisk ganske glad for.

Min mor har vist meg hvilke feller jeg ikke skal gå i.

Det er mye verdt.

 

Min mor fikk oss to like før og like etter hun ble førti. Hun var en alldeles fantastisk mor. Hun er enda en fantastisk mor, og nå også temmelig fantastisk bestemor.

Hun har alltid hatt god tid til oss, vært tolmodig og flink. Hun har hjulpet oss med skolearbeid fra før vi begynte på skolen, hun er velutdannet og var engasjert i skolegang hele oppveksten vår. Det samme gjaldt vår far.

 

Vi har alltid hatt det godt, aldri manglet hus, mat, klær eller omsorg. Hun var ikke spesielt kul og morsom, men det har jeg aldri savnet heller. Hun gav oss rikelig med frie tøyler og ansvaret som fulgte med.

 

Vi hadde alltid et åpent hjem for alle våre venner, både i barndom og tenår. Når vi ar store nok til å gå ut, kunne vi alltid ringe når vi ville hjem, hun henta oss i byen om klokka var ti eller fire på morningen.

 

Nå stiller hun opp som barnevakt når hun kan, og hun kommer ofte med ting til både oss, våre partnere og våre barn. Våre barn elsker henne og gleder seg stort når hun kommer på besøk.

 

Kunne aldri hatt en bedre mamma, enn hun jeg har.

Tja...

Er fornøyd- men mye kunne vært bedre og jeg har lært mye om hvordan mamma jeg ikke vil være for min sønn. Uten at jeg noen gang har lidd noen nød. Men jeg føler at jeg har hatt for lite faste rammer rundt meg.

Jeg har en morsfølelse ovenfor min mamma jeg, det har jeg hatt i mange år av mange forskjellige grunner. Har aldri hatt respekt for henne som mange har til sine foreldre. Jeg respektere henne som menneske, og er utrolig glad i henne og spør henne ofte til råds, men mer som til en venninne ofte. Hun er mer som en bestevenninne for meg og vi har et veldig tett forhold. Men jeg syns ofte hun tar feil valg og burde gjøre mye mer utav livet sitt enn det hun gjør idag.

Men hun er herlig, og min sønn forguder henne overalt på jord. Jeg hadde ikke ville hatt NOEN annen mamma i hele verden.

Ja, i forhold til hva hun har vært i stand til så er jeg fornøyd.

 

Det var selvfølgelig tider når jeg var liten at jeg syns mamma var en real DUST som ikke kunne gå tur med meg på fjellet, eller være med å gå lang tur på ski, eller spille fotball med meg osv. Men det var mer sykdommen hennes jeg var sint på, ikke selve mamma for det var jo ikke hennes feil at hun fikk MS.

 

Hvis jeg skulle gjort noe annerledes, så vil det være å sende barna mine til psykolog dersom jeg eller min mann får en alvorlig sykdom som rammer hele hverdagen våres. Man har gjerne lett for å tenke at barna takler slike ting godt når de er liten, men det stikker ofte litt dypere enn hva tilogmed foreldrene kan se.

 

Ellers syns jeg mammaen min er verdens mest fantastiske menneske. Hun har lært meg at man kan klare alt man bare ønsker, og at ethvert problem ikke er et problem men en utfordring.

 

 

Nja...

 

Jeg ser nå at hun nok gjorde det beste utav de forutsetningene hun hadde, men det var ikke barna hun prioriterte høyest. Nå i senere tid har hun tatt mer grep om seg selv, og hun duger til bestemor.

Hun er mer venninne enn mamma for meg, og jeg setter mormor høyere enn mamma. Men, man har det man har. Jeg vet hvertfall hva jeg ikke skal gjøre med mine barn, og jeg føler jeg erpå god vei til ikke å havne i samme dårlige mønster...

Annonse

Gjest Kira 1+1 underveis ♥

Ja, jeg er kjempe fornøyd med moren min!

 

Hun er ikke den meste spennende personen, og hvis man slår opp i ordboken under A4 så er jeg sikker på at det er et bilde av mamma der;) Men hun (og pappa) har gitt broren min og meg en trygg og god oppvekst. De har alltid vært der for oss, og jeg føler hun har oppdratt oss til å bli åpne, tolerante og høflige mennesker.

Hun er nå også en strålende bestemor. Kjenner at jeg var veldig glad for yrkesvalget hennes da jeg fikk barn, ettersom hun er utdannet barnepleier og alltid har jobbet med barn. Trenger jeg råd eller tips om datteren min, kan hun alltid hjelpe meg..... uten at hun presser sine meninger på.

 

Så selv om jeg sikkert ikke forteller henne det ofte nok, så er hun både en fantastisk mor og mormor;)

Ja må si jeg er fornøyd;) Jeg og de 2 brødrene mine har aldri manglet noe;)

Mamma og pappa fant hverandre som 13 og 15 åringer, og "still going strong";)

 

Den ballasten jeg har fått med hjemmefra som jeg gjerne vil føre videre er;

Folkeskikk, god arbeidsmoral, lojalitet, respekt for mine barns veivalg om det gjelder tro eller politikk, aldri presse på dem mine politiske meninger eller tro, la dem utforske sine egne evner og virkeliggjøre dem, og sist men ikke minst respektere mennesker og alle yrkesgrupper. " Man skal respektere de som vasker opp dritten etter andre"!! Sitat fra mamma, da jeg var 14 år og mente vaskedamer o.l ikke var noe å bry seg om...(Herregud;)

 

Det jeg kanskje vil gjøre annerledes er å få mine barn noe tettere, slik at jeg kan følge opp mer. Mamma fikk meg da hun var 19, bror 26 og siste mann når hun var 33. Jeg kjenner ikke min yngste bror så godt, da jeg rakk å bli 13 når han kom... Flyttet selv ut da jeg var 17. Pluss at disiplinen har blitt noe slappere, da man må begynne heeelt på nytt igjen hver gang... Dette er min mor enig i;) Sier at det er greit å få dem relativt tette,... Hun sa at det var mye mer slitsomt å ha nattevåk, foreldremøter, hånballtrening osv, osv når du allerede hadde gjort 2 hele runder med det før;)

 

Ellers er jeg veeldig fornøyd;))

Ja, absolutt! Mamma har alltid vært der for meg og søsknene mine. Pappa også, for den saks skyld. Hun var hjemme til alle hadde begynt på skolen, og vi hadde faste rutiner og tydelige forventninger. Hun kjeftet svært sjelden, og når hun gjorde det, så var det svært fortjent.

 

Vi hadde dårlig råd da jeg var barn, men hun fikk alltid pengene til å strekke til. Hjemmelaget, deilig mat hver dag, hjemmebakte brød og boller, og hun strikket, sydde og heklet alt fra ullgensere og boblebukser til ballkjoler og bunader. ( Jeg vokste opp på 60 og 70 -tallet, og da lønte det seg faktisk å sy selv!) Hun har lært meg det jeg kan om håndarvbeid og matlaging, og de er ikke lite!

 

Hun er fornuften selv, men har en humoristisk og avslappet side som gjør at hun kunne finne på å lage piknik på stuegulvet på en regnværsdag. Hun er full av omsorg, omtanke og kjærlighet.

 

Nå er hun fortsatt like mye mamma'n min. Vi snakker sammen flere ganger i uka, og hun er alle barnas elskede mormor! Jeg ville ikke hatt noen andre for alt i verden!

Det er interessant at de færreste er veldig fornøyde med sin egen mor. Samtidig sier "alle" at mor kjenner barnet sitt best og vet hva det trenger. Jeg tror vi alle sammen bør innse at vi ikke bestandig vet hva som er best for barna våre, uansett hvor godt vi mener det, og ta til oss råd fra andre.

Mine barn( de under pubertetsalder, så klart;)) sier jeg er den beste mamma'n i verden :)

 

Det samme sier jeg om min mamma :) Hun er super på alle måter, god og snill, og stiller alltid opp 150% for oss barna og for barnebarna. Sammen med pappa :)

 

Jeg vet jeg har vært heldig med foreldre. De har lært oss om livets realiteter på en god måte, og har alltid vært der for oss søsken :)

 

Eneste minuset med mamma, er at der er visse tema hun syns er vanskelige. Som da jeg fikk mensen og slike ting, og det gjorde det litt vanskeligere for meg i den tiden. Men slik jeg ser tilbake som godt voksen, så har jeg vært utrolig heldig med foreldrene mine :)

nei, hun er et sturselig vesen, med ekstrem lite selvtilitt og et stort behov for bekreftelse.

 

får hun vite en hemlighet om deg ringer hun alle og forteller den. har du det vaskelig sier hun bare "stakkars deg" og ringer alle og sier "det er så slitsom med lisa, for hun har det så vanskelig og jeg må sitte å trøste henne hele tiden. det tar så mye krefter fra meg. jeg bare gir og gir hele tiden jeg. når skal jeg få noe tilbake?"

 

hun begyner vær samtale med alt som feiler henne. og hun gjør ingen ting med livet sitt. ikke fordi det feiler henne noe, hun bare gidder ikke. det eneste hun bryr seg om er å puse opp ett eller rannet som hun kan vise fram til venner.

 

hun fikk alt for mange barn som hun aldri har tatt seg av. jeg har bedt til gud en gang i mitt liv. det var sist gang hun var gravid, og hun begynte å blø. pappa sa at vi måtte sende henne gode tanker. jeg ba om at ikke et barn til skulle bli født inn i denne galskapen.

 

hun har aldri fortalt oss at hun er glad i oss. og jeg tror egentlig ikke hun er det heller. når jeg flyttet hjemme fra som 15 åring. så ringte hun aldri og spurte hvordan det gikk. selv om jeg flyttet uten dramatikk og i enighet om at det var en klok avgjørelse.

 

vi har ikke en eneste verdi til felles om trent.

 

jeg har et proffesjonelt forhold til henne. forteller henne tingen ting av betydning og har ingen samtaller som varer i lenger en 5 min. men er hyggelig. det har jeg alltid vært.

 

jeg vet ikke om jeg vil gråte om hun dør. men jeg gråter når jeg ser andre mødre gjøre fine ting for sine barn. som at de tar en helgetur til london sammen. det er noe vakkert over sånne mammaer :)

Min mor er ett omsorgsmenneske som er utrolig snill, kanskje litt for snill og grei!

Hun var kanskje ikke så flink til å sette strenge regler og grenser for oss, kunne nok trengt det da jeg var en vanskelig tenåring..

Hun var kanskje litt naiv også...

Hun er også veldig sta.

Men vi har ett veldig godt forhold, og INGEN kjenner meg bedre enn min mor, hun elsker oss barna og hun elsker sine 2 barnebarn.

Hun er en veldig ordentlig og typisk husmor som styrer og steller.

Blant folk er hun kjent som en veldig god og snill person, og det er hun:))

 

Jeg er "dessverre" ikke helt lik min mor, er nok mye mer kjeftete og streng med mine barn..men jeg har dessverre mine problemmer som jeg fikk etter mye mobbing.

Så jeg er nok den eneste i familien som sliter "psykisk"..

Men samtidig har jeg arvet hennes godhet og evnen til å ha empati for andre, jeg er også veldig snill og bryr meg mye om andre.

Vi er også like engasjerte og elsker sladder...hehe..så litt like er vi jo:) jeg og mammaen min:)

Som alle andre har hun gode og dårlige sider. Men når det kommer til oppdragelse, er det hennes dårlige sider som har vært mest framtredende.

 

Ikke konsekvent i avgjørelser, glad i kollektiv avstraffelse, glad i fysisk avstraffelse, enorm forskjellsbehandling, ydmyking foran de andre søskenene, baksnakking av oss etter tur til de andre, gav 10 kritikker for hver ros, lista er lang.

 

Kan ikke komme på noe spesifikt jeg vil dra fram som god oppdragelse. Men noe må det jo ha vært, vi er jo ikke innelåst på mentalsykehus eller i fengsel noen av oss...

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...