Jeg skulle aldri fått barn. Ødelegger barnet mitt!

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke takle trassingen hennes på en bra måte. Jeg blir aldri sint og snakker rolig samtidig som jeg viser at jeg er der. Hun er 17 mnd og har en ekstrem sterk vilje. Aldri sett lignende! Jeg vet ikke når jeg skal gi meg, hvilke kamper jeg skal velge. Prøver å ikke sette oss i en situasjon hvor hun får et skrikeanfall og når vi er borte er det lettere å ta hu opp enn å kjempe mot henne. Hun kan holde på en halvtime hvis ikke jeg tar hu opp med en gang.

De kampene jeg må ta er jo at hun skal spise i stolen sin og sitte ordentlig, det går veldig bra. Bekledning, tannpuss, solkrem, solhatt og ikke gi meg når hun peker på ting hun ikke kan få og sitte i vogna når vi er diverse plasser. Noe annet også da. Det er så vanskelig og føler at jeg gjør alt galt og alt er et rot. Føler det er min feil at hun er slik og det er bare meg hun er slik mot. Tror ikke hun liker meg noe særlig lenger, hun skriker hele dagen. I dag måtte vi dra hjem fra stranden etter en time, ingenting var riktig og jeg ender jo med å bære på henne hele tiden. Hun tvinner meg rundt lillefingeren og jeg vil virkelig ikke la hun ligge å skrike til hun brekker seg uansett om vi er på stranden eller hjemme. Fortsetter det slik så blir hun sikkert kjempe bortskjemt. Blir så sliten av dette og veldig lei meg. Etter utallige skrikeepisoder satte jeg henne foran tven en halvtime, bare for å få en bitteliten pause. Jeg gjør alt feil og går med konstant dårlig samvittighet!

[Anonym bruker]

Hei kjære deg. Jeg er overbevist om at du gjør en god jobb. Selv har jeg en gutt på 15. mnd, og jeg ser at viljen blir sterkere og sterkere. Nå må vi sette foten ned, være klare og konsise slik at han får en god sosial utvikling. Det er slitsomt, og mer slitsomt kommer det nok til å bli etterhvert som han blir eldre. Vi må bare gjøre vårt beste, og er man bevisst på at man har en jobb å gjøre i forhold til grensesetting for de små, så går det nok bra i de aller fleste tilfeller. Og du skal absolutt ikke ha dårlig samvittighet over at hun satt en halvtime foran TV`en. Det kan umulig gjøre noen skaden.

[Anonym bruker]

Sånn er barn. Spesielt mellom 1 og 3 er de utrolig krevende.

Jeg har 4 barn og tok det tungt med de første.

Nen nå er jeg så vant til det at jeg bare setter meg ned på gulvet og venter til hyleanfallet går over.

Jeg vet at det ikke har noe meg som mor å gjøre.

Trassanfall er kjemiske forandringer som må til i små hjerner.

Noen trasser mer enn andre. Mine har trasset mye.

Men kan fortsatt bli litt flau når minste fråder av raseri ute blant folk. For hun bråker enormt.

Nen hjemme tar jeg hyleanfall med knusende ro.

Du ødelegger ikke barnet ditt. Slapp helt av.

[Anonym bruker]

Er det noen av de daglige aktivitetene som kan gjøres morsommere? Leke mens dere kler på, synge mens dere pusser, ta påkledning foran tv'en, gi henne andre leker/ting du har tatt med når hun peker på noe hun ikke kan få osv. Det gjelder å være kreativ og forberede seg.

 

Tenk gjennom før dagen begynner hvordan du kan forsøke å gjøre disse tingene på en morsommere måte og forbered det.

 

La henne få delta mest mulig i aktiviteter som vedgår henne: pusse selv, hjelpe med klærne/finne fram klær, smøre solkremen utover osv. Trass er ofte et uttrykk for å ønske å gjøre noe selv.

 

Når du ser sinnet er i ferd med å komme kan det være lurt å avlede så fort som mulig før sinnet "setter seg". Si/gjøre noe overraskende som vipper henne litt av pinnen og gir henne noe annet å tenke på. ("Oj, mamma så en katt utenfor vinduet" eller "skal vi spise fisk til middag?) Et eller annet hun forstår eller interesserer seg for.

 

Se også an dagsformen. Enkelte dager er alt feil, og da får man bare la det flyte litt, det ødelegger ikke gode rutiner om man har noen unntak av og til!

 

Lykke til, se på hver dag som en trening, så blir du så flink til å takle det etter hvert!

[Anonym bruker]

Tannpuss, påkledning og spising går egentlig ganske fint, har vært konsekvent hele veien og det er ikke de som gjør meg så frustrert. Det er alt det andre. Det skal så lite til før hun blir sint og da er det ingenting som hjelper. Det eneste er å bære henne. Jeg kan jo ikke gjøre det hele tiden. Men hun har et voldsomt temperament og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre når hun slår seg vrang, noe hun gjør mange ganger i løpet av en dag. Nå skal hun snart i barnehage og jeg er så redd for at de ikke skal like henne fordi hun er så ekstrem. Men hun er veldig snill også og håper det er denne versjonen av henne de ser. Og jeg klarer å "overse" hennes sinne og gi all min kjærlighet og omsorg til henne, men jeg føler at jeg takler denne trassen veldig dårlig. Det tærer skikkelig på å ikke vite hva som er rett og at jeg lar henne herse med meg...

HI