noen her som ble mamma som 17-18 åring?

[Anonym bruker]

hvis ja, fortelle litt? Hvordan reagerte folk rundt deg? skole? jobb?

 

[☆3SMÅTROLL☆]

Hei

Jeg ble mamma når jeg var 18 år. Jeg gikk da på vgs og der var det mange delte meninger og mange blikk. Mange jenter kom frem til meg og sa at jeg var så heldig, at magen var så fin og at de også ville bli gravide pga det... noen tenkte ikke på at det etterhvert skal komme ut et litet menneske som er totalt avhenging av deg

Mange av mine venner mente at det var veldig dumt av meg og beholde barnet. Barnefaren kom helt sikkert til å stikke av når magen begynte å bli stor og når jeg ble "kjedelig" og ikke orket å finne på noe med han.

 

Jeg hadde bare vært sammen med kjæresten min i 3 mnd da jeg oppdaget at jeg var gravid og helt frem til gutten min kom så levde vi som helg kjærester. Han bodde et stykke unna og jobbet man-fre og jeg var på skolen så vi var kun sammen i helgene. Da var ingen av oss slitne og trøtte etter jobb, ikke hadde vi noe økonomi og tenke på og alt var egentlig kanon bra.

Vi flyttet sammen på dagen når jeg kom hjem fra sykehuset med sønnen vår. Da ble plutselig alt snudd opp ned.. Våken netter, lite kjæreste tid, økonomi, man var sliten og trøtt.

Alle rundt oss holdt en finger på at vi ikke kom til å være sammen lenge.

 

Vi har nå vært sammen i over 7 år, er gift og har 2 herlige barn og er igang med prøvingen av nr 3. Vi eier hus og bil og begge 2 har faste jobber Jeg ble ferdig med utdannelsen min etter at jeg fikk sønnen min (min mann hadde permisjonen mens jeg gikk ferdig skolen)

Jeg er kjempe glad for alt jeg har idag men det har vært en lang og tung vei for å komme seg hit vi er idag.

 

Jeg angrer ikke på noenting men hadde jeg fått en mulighet for å endre på noe så hadde jeg ventet med å få første mann til jeg var ferdig med skolen og hadde fått jobbet noen år først sånn at alt det økominske hadde vært på plass. Skulle ikke vært så ung fordi man trenger den tiden til å farte rundt og ha det gøy, selv om livet som mamma har vært fantastisk så hadde det beste vært og ventet litt til.

 

Men som sagt jeg angrer ikke på noe og jeg har fått alt det jeg alltid har drømt om.

Men jeg anbefaler ingen å bli mamma så ung, for det er ingen dans på roser. En baby er så mye mer en en fin barnevogn men en søt baby oppi...

[Anonym bruker]

Jeg fant ut at jeg var gravid rett før jeg fylte 18. Men det var planlagt. Møtte mannen min når jeg var 15 og han var 20, vi flyttet sammen når jeg var 17, og bestemte oss for at vi hadde lyst på baby. Jeg gikk ikke skole, sluttet etter 10 klasse og begynte å jobbe i stedet. Det var nok mange som ble overassket når vi fortalte om babyen i magen, men har ikke fått noen sure kommentarer som jeg kan huske.

 

Jeg har fast jobb, den samme som jeg begynte i når jeg sluttet på skolen, har samme mann, og toåringen min skal bli storebror i oktober.

 

Tjue år og snart tobarnsmor, og jeg angrer ikke på noe. Kunne godt tenkt meg en utdannelse, men den får jeg heller ta senere. Har trygg, stabil jobb, og helt normal inntekt;)

 

Så det må ikke være vanskeligere å være ung mor enn eldre mor;)

[Anonym bruker]

Jeg var nitten år da min kjære og jeg bestemte oss for å få barn, kan fortelle om det dersom det også er av interesse ?

[Anonym bruker]

Fikk min datter som 18 åring. Skriver mer senere, må bare kommentere slik at jeg ikke mister tråden:-)

[Anonym bruker]

Jeg var 18, hadde ikke utdannelse, bodde med en jeg trodde jeg skulle dele livet med. Hadde dog fast jobb, eide hus, hadde bil og var rimelig ryddig av meg. Der og da var det ikke et problem for meg å bli mamma så tidlig, men i ettertid har jeg sett at det nok ikke var kjempesmart. Jeg tror det er grunnen til at jeg ikke klarer å komme så godt innpå eldste som jeg gjør med yngste.

 

Jeg elsker ungene altså, men hadde jeg valgt litt bedre, så hadde jeg nok venta en god stund!

 

Jeg flyttet fra pappaen til eldste, traff verdens beste mann som jeg giftet meg med, kjøpte hus med og fikk et barn til. Nå er vi på 5.året sammen og jeg har ingen planer om å forlate han ;o)

 

Det jeg merket var at nå er ting ryddig. Det er på plass. Jeg kjenner på meg selv at jeg er på et stadie i livet hvor jeg kan trives. Er snart 27, og føler meg ikke lenger like rotløs

[Anonym bruker]

Jeg ble 19 to dager etter jeg fikk min eldste datter! gikk gravid siste året på vgs. det var mange blikk men få kommentarer, men så fikk vel ikke jeg høre om dem heller da. vennene mine støttet meg fullt ut. svigerfamilien mente vi ødela livet vårt og at det aldri kom til å gå bra når vi var så unge. mannen min var 20 da. mine foreldre var kjempe glade!

 

i dag venter vi nr 3. jeg er akkurat ferdig med bachelor graden min i førskolelærer og mannen min jobber som elektrikker som han har gjort siden første start. vi har kjøpt hus og ny bil og skal gifte oss til neste år=) Det har vært tøfft til tider, med små barn og skolegang, men jeg angrer ikke og det er absolutt gjennomførbart!

[Anonym bruker]

Min mor var 18 da jeg ble født. Hun er faktisk fortsatt sammen med min far. De er begge uføretrygdede, men har eget hus. Jeg skulle inderlig ønske de hadde ventet noen år før de fikk barn, både for deres del og spessielt for min del. Det er ikke morsomt å vokse opp med foreldre som stadig fester, som aldri gjorde ferdig noe skolegang, til tross for at min mor nok egentlig er ganske smart, som ikke kunne lage mat og som heller vil være veninne enn mor.

[Anonym bruker]

Jeg ble planlagt gravid som 17 åring med min kjæreste som var 11 år eldre enn meg.

Jeg fikk datteren min når jeg ble 18 år, hadde da rukket å gå ferdig 2 år på byggfag. Tok et år med barselpermisjon, som jeg nå er ferdig med. Og skal til høsten igjen begynne på skole, datteren min skal i bhg.

og barnefar/samboer har fast jobb og tjener over 400 000 i året. Så økonomisk klarer vi oss bra.

Vi har hus sammen ( kjøpt ) og vi har 2 reltivt nye biler. Vi har lite lån, og har det fantastisk sammen.

[Anonym bruker]

16.51 her.

Moren min reagerte kjempebra, og ble utrolig glad.

Og foreldrene hans tok det også kjempebra.

 

 

[Anonym bruker]

Hei, og takk før at dere vil fortelle!

godt å høre at flere har reagert bra!

Er interessert i å høre mer, så det er bare å skrive, du som spurte om det var interesse i å høre *kremt* lese..

 

Var det noen eldre mødre som har sagt noe, da? Flere unge mødre som sier de har fått bemerkning av eldre.. Er det tilfelle her eller?

 

hi

[Anonym bruker]

Jeg var 16 år og dreit i kva dei sa om meg.Den eldre garden sa at jeg kom til å slite med økonomi og etc. Fikk bemerkninger av dei i klassen men har klart og klatre meg opp til 650 000 kr i året. 28 år no

[Anonym bruker]

19-åringen her ;-)

 

Da jeg var 19 år fortalte jeg kjæresten min at jeg ønsket meg barn, og heldigvis for oss så var vi enige om den store avgjørelsen. Ingen av oss ønsker oss et A4 liv der alt skal gå etter den "riktige oppskriften". Vi ville gjøre det på vår måte. Min kjære er 2 år eldre enn meg, så han var 21.

 

Vi har klart oss kjempebra fra første stund selv om vi begge var studenter på høyskole og universitet. (Han er nå ferdig utdannet). Selv om vi ikke hadde flust av penger har vi aldri hatt økonomiske problemer, alt går. Dessuten har vi spart opp 70 000 kroner mens vi begge har vært studenter (uten jobb). Så da har vi litt til overs dersom noe skulle gå galt. (For eksempel dersom jeg ikke får meg jobb rett etter endt utdannelse).

 

Vi har ikke fått noen negative kommentarer fra noen, annet enn at min familie ble veldig sjokkert og vi merket at de ikke gledet seg over at jeg var gravid. Grunnen til at de var så skeptiske var rett og slett uvitenhet. De visste ingenting om hvilke gode ordninger det fins for studenter som er foreldre. Det ble forøvrig en annen tone så fort gullet var ute og de så hvor bra vi klarte oss- nå er barnet familiens midtpunkt, alle elsker og gleder seg over det.

 

Nå skal vi få baby nr 2. Vi gleder oss! Vi har ikke fortalt det til de andre i familien enda, jeg merker at jeg er redd for å få den samme reaksjonen som sist fra min familie. Vi ønsket å få et barn til mens jeg ennå er student, da vi syns ordningene er geniale. Jeg hadde ALDRI hatt mulighet til å få så mye tid og ro som mor dersom jeg hadde jobbet 100%. Med forelesninger kun tirsdag og torsdag har jeg en herlig hverdag.. Kunne ikke ønsket meg en annen tilværelse. Gullet har også barnehageplass, sånn at jeg kan lese pensum og skrive oppgaver i fred og ro. Livet er herlig, forlkens

 

Skal du bli mamma, HI ?

[Anonym bruker]

takk for at du ville skrive det

 

Jeg tok abort da jeg var 16 selv.. Og nå er jeg livredd før å bli gravid, husker hvordan moren min reagerte selv, og hun forlangte abort.. det var aldri snakk om, om jeg ville beholde.. Men det var vel best slik på en måte, han som da skulle vært barnefar, hadde falt tilbake til dårlige miljøer og truet meg.. Visste ikke hva jeg selv ville og tenkte mye på skole/utdanning.. Jeg angrer idag.

Nå er jeg som sagt, veldig redd før å bli gravid.. Og jeg takler ikke en abort til om det så skulle skje at jeg ble gravid.. Da ville jeg nok beholde.. Men så tenker jeg mye på at jeg ikke er helt frisk psykisk og skole ++.. Jeg har ikke nærmet meg gutter/menn etter eksen (som da hadde vært barnefar) siden jeg er redd.. hehe, høres vel helt dumt ut..

 

Vet ikke helt hvorfor jeg tenker på dette nå, men er vel noe med "savn" og anger som kommer opp.. også vet jeg hvordan foreldrene mine og venner hadde reagert..

Nei, vanskelig.. Og det ble veldig rotete dette...

 

Hi.

[Anonym bruker]

Huff, fælt å høre hva du har vært i gjennom. Håper du klarer å legge dette bak deg og gi slipp på redselen din. Har du noen å snakke med ? Du får tenke at du gjorde det valget som var riktig for deg der og da. En gang i fremtiden får du et barn når det passer for deg :-)

[Anonym bruker]

Jeg ble mamma som 17åring

 

Jeg tenkte ikke tanken på at jeg kunne være gravid en gang, før jeg plutselig kjente kvalmen strømme i meg. Tok en test for sikkerhets skyld, selv om jeg var 99%sikker på at jeg ikke var gravid... bare tenkte at det var lurt å ta en test, tilfelle, siden jeg ikke hadde fått mensen og det hadde boblet en sterk morgenkvalme i meg i et par uker. Og den testen var positiv, gitt! Når jeg så at den første var positiv orket jeg ikke bry meg med en til engang, jeg ringte legen og sa "jeg er gravid, hva gjør jeg nå??"

 

Kjæresten min var på tur, så han kunne jeg ikke ringe. Kunne jo ikke fortelle noe sånt over telefon! Bestevenninna mi var i konfirmasjon, men jeg tok mopeden fatt og kjørte bort dit hun var mens jeg hylgråt. Visste ikke hva jeg skulle gjøre i det hele tatt. Jeg var så forvirra!!! Men det ordnet seg. Mamma reagerte også veldig bra, til tross for omstendighetene. Hun gjentok hvor mye hun elsket meg, støttet meg og at dette var noe vi skulle gjennom sammen - uansett hva jeg valgte. En baby er alltid velkommen - men kun hvis barnets mor ønsker det! sa hun. Hun sa at det var mitt valg, og ingen andre kan ta det valget for meg.

 

Nå sitter jeg her, med verdens vakreste baby på snart 8 mnd. Graviditeten angrer jeg på at jeg ikke utnyttet til det beste, jeg angrer litt på at jeg ikke var så stolt over magen og det å være gravid. Jeg er jo så stolt av jenta mi, skulle vist det fra jeg hadde testen i hånda! Men det greide jeg ikke. Jeg taklet ikke at folk tok på meg, magen min, når venninner kom bort til meg å sa "ååååh du er sååå heldig, jeg vil og ha babyyyy!!" ble jeg nesten litt kvalm, og sa at "ja det er koselig det, for all del, men jeg skulle gjerne venta noen år... det er nok desverre ingen drømmesituasjon!" Jeg var rett og slett nesten litt flau.

 

På skolen fikk jeg sjokkerende blikk fra alle, spesielt når magen kom. Mest fordi jeg kanskje var en av de siste noen forventa skulle bli gravid? ikke vet jeg. Men de blikkene jeg fikk, de ødela meg litt. Jeg følte meg forferdelig og skitten, på mange måter. Samtidig som det såret meg utrolig mye, jeg skulle så ønske at jeg greide å glede meg over graviditeten! Jeg skulle gjort så mye for å være stolt av den flotte magen jeg hadde! Og det angrer jeg litt på at jeg ikke var, i ettertid. Men gjort er gjort - og det er ikke noe å gjøre med nå! Nå skal jeg bare nyte å være mamma, å se barnet mitt vokse opp

 

Så familien min tok det helt fantastisk. Men ikke alle vennene mine... noen ble litt misunnelige mens andre ble mer flau over meg. MAnge av vennene mine begynte å se litt ned på meg, og jeg mistet desverre en del gode venner. Eller, mistet de gjorde jeg jo ikke, men jeg er ikke halvparten så nær dem som jeg pleide å være.

 

Jeg er midt i utdanninga nå, bor sammen med barnefaren. Han er lærling, og vi er ferdig med utsannelsen samtidig! Gleder oss til det. Vi har planlagt når vi skal ha neste barn (etter endt utdanning, selvfølgelig) vi har en bil hver og leier flott leilighet. Før neste barn skal vi også ha hus på plass. Vi er nøye med å sette oss mål, men det skal være mål som er mulig for oss å nå. jeg er nå 18 og han er 20. Vi har veldig støttende familie på begge sider, og vi har verdens vakreste lille jente og kan ikke skjønne at vi noen gang streifet tankene om abort eller adopsjon engang Tenner og krabbing og all utvliklingen som skjer på så kort tid, at så lite kan bety så mye... det er helt utrolig!!!

 

Selvfølgelig er det ikke lett. Det er mange utfordringer og mange puslespill som må gå opp for at alt skal gå rundt. Men vi har mye kjærlighet, grei økonomi og vi står for de valgene vi tar! Vi gjør det beste ut av alle situasjoner og tar ansvar for våre handlinger. Dattra vår er alltid vår førsteprioritet, og vi prøver å holde rutiner og ha system i ting. Og sist men ikke minst; vi elsker hverandre og vår lille familie, og kunne ikke byttet den mot noe i hele verden! Noe mer enn det kan vel ikke forventes?