Hvorfor er det så mange som råder...

[Anonym bruker]

... single mødre om å være singel i noen år for å lære å elske seg selv, "finne seg selv", få det bra med seg selv osv. Hvorfor kan man ikke gjøre det samme mens man leter etter en partner eller sammen med en partner? Hvorfor tror dere det er lettere å komme over vonde følelser fra fortiden når man sitter mutters alene, enn når man har noen å støtte seg til?

 

Jeg har hatt depresjoner, dårlig selvtillit og andre faktorer som gjorde livet mitt som singel alenemor ganske miserabel. Har ingen nære venner her jeg bor, og har vært mer eller mindre alene i 3 år. Har fått beskjed om at forutsetningen for at noen skal elske meg, er at jeg lærer å elske meg selv. At jeg må være alene i noen år først før jeg i det hele tatt begynner å lete etter en partner. Javel... nå har det gått ca 3 år. Jeg har kommet over depresjoner ved at jeg er blitt likegyldig. Bryr meg ikke lenger om hva folk tenker om meg, orker ikke style meg opp og sminke meg for å se pen ut lenger. Har fått litt bedre selvtillit, men ser jo fortsatt at ingen er der for meg, og det må jo være en grunn til at folk ikke vil ha noe med meg å gjøre. Jeg ble ikke mer glad i meg selv de årene jeg har vært alene - hvordan kan man begynne å elske seg selv og få god selvtillit når ingen vil ha deg? Verken som venn, kjæreste eller flørt? Eneste respons jeg har fått fra menn i denne perioden, er forespørsler om uforpliktende sex. Kan ikke si at selvtilliten blir bedre av den grunn.

 

 

Måtte bare få ut tankene, og høre andre sine synspunkter - hvordan er det mulig å begynne å elske seg selv, få kjempegod selvtillit osv når man sitter mutters aleine? Må si at jeg har god jobb, greit utseende, god økonomi, snille og enkle barn, meningsfulle hobbyer og er spennende å prate med. Så jeg vet på bunnen at ingenting er så veldig galt med meg. Men stusser flere ganger hver dag over hvorfor jeg verken er attraktiv som venn eller partner - og DET finner man ikke ut av å sitte alene.

[Anonym bruker]

Var selv alene i 6år, hadde noen forhold i den perioden, men aldri noe seriøst eller noe jeg involverte sønnen min i.

Selvtillitten var ok, men følelsesmessig var jeg rimelig avstumpet når det kom til menn. Liten tillitt og lot dem ikke slippe inn på meg av frykt for å bli såret.

Forholdet mellom mannen og meg startet med vennskap først, vi ble tilfeldigvis kjent via nett, jeg hadde ingen planer om å finne partner, men som alenemor blir det mange kjedelige og ensomme kvelder, så datingsider var underholding og tidtrøyte.

Vi vekslet meldinger over msn i flere mnd, sendte sms og snakket på mobil nesten daglig. Han bodde et par timer unna, men det rakk og varte før han en dag spurte om jeg ville treffe ham på cafè på min hjemplass. At dette cafè-besøket skulle bli starten på et langvarig forhold hadde jeg aldri i mine villeste fantasier trodd. Nå snart7år senere har vi fått to fine jenter, vært samboere i 6år og gift de to siste årene.

Det handler ikke om tid, men om mulighet og tilfeldighet. Han var rett mann til å nå inn til mitt hjerte, hadde jeg møtt ham 3år tidligere så tror jeg ikke resultatet hadde vært noe anneledes.

 

Om man ikke skal direkte jage etter det, så skal man i hvertfall stille seg åpen for å treffe noen, og da må man gjøre noen grep selv, være seg at man går ut på sosiale ting, eller bruke nettet. Bruker man nettvett så er nettet en helt ok plass, etter min erfaring mye bedre enn utesteder i hvertfall. For hadde jeg truffet mannen min ute den gangen i jubelåret han er ute så hadde jeg ikke blitt sjarmert i hvertfall, han blir så flåsete og toskete i fylla at jeg priser meg lykkelig over at han kun tar en fest en gang eller to i året ;-)

 

 

 

[Anonym bruker]

Takk for svar. Har forsøkt å bruke nettet uten resultat (også KUN spørsmål om sex), og kommer meg ikke ut noe sted. Har også hørt fra mange at jeg ikke bør date siden ingen vil ha meg når jeg ikke elsker meg selv, og at jeg fremstår som desperat hvis jeg leter selv - jeg må liksom la andre finne meg.

 

HI

[Anonym bruker]

Er det ikke likestilling da? Synes det er noe tøys at vi kvinner skal sitte på gjerdet å vente, år etter år. Ta saken i egne hender, kan godt tenkes at mange menn flykter hals over hode, men du trenger bare en mann som blir for å lykkes.

 

Synes du skal være ærlig jeg, direkte. De mannfolka som ikke takler det er ikke verdt å samle på.

 

Før jeg begynte å date mannen min så var han en jeg snakka med om alt, fra ekser, til issues jeg hadde, traumer jeg har gått igjennom og sikkert brutt alle reglene for "how to catch a guy" så og si. På tross av det er jeg nå gift med ham. Jeg tror noen trenger å finne en mann som tåler dette, for tåler de ikke det, hvordan i helvete skal de da klare å tåle hverdagene?

Jeg synes ikke det er rart mange forhold går dunken hvis det er slik at folk på død og liv alltid skal vise sin beste side for å "fange" en partner, for når sannheten dukker opp så har jo vedkommende fått noe helt annet enn det han/ hun trodde de skulle få.

Kan være det tar lengre tid å finne noen på "min" måte, men jaggu har det vært verdt det også :-)

[Anonym bruker]

Jeg har også spilt kortene på min måte. Siden jeg aldri har blitt sjekka opp selv av en mann - verken på nett, byen, gjennom venner osv, måtte jeg ta saken i egne hender. Og foreløpig flyktet alle /eller ikke var interessert. Nå snakker jeg ikke om at jeg maser, kjaser, bombarderer dem med meldinger og snakker forhold etter 5 minutter, men jeg viser interesse og forteller om det. Vil også at min eventuelle mann tåler min fortid og det jeg bærer på av følelser.

 

Synes forresten heller ikke at folk blir dumpet når de må "spille kostbar", spille spille spille noe de ikke er, for å fange en partner. For de venninnene jeg prata med sa til meg at ALLE menn liker kun damer med god selvtillit, som aldri prater om noe vondt i fortiden, som spiller kostbar og ikke viser sin interesse. Synes det blir for enkelt å putte alle menn i bås på grunn av det såkalte "jaktinnstinktet".

 

HI

[Anonym bruker]

Det er nok sant at flertallet av menn kansje er sånn, etter det jeg har erfart, tok jo sin tid å finne mannen. Og da har det ikke akkurat manglet med tilbud fra menn, men det var graden av alvor/ mangel på sådan. Alle menn vil ha sex, i hvertfall 99,99% av alle single menn sier ikke nei takk til sex. Nå ble mannen min kjent med meg som venn før vi hadde sex, kan tenkes det hadde noe å si også. I tillegg er mannen min av den typen som egentlig er veldig sjenert før han blir kjent med folk, da særlig damer. Så første gangen vi skulle treffes for en kaffe så hadde han faktisk med seg en venn! Her ville sikkert mange jenter ha backet ut og latt være å treffe ham igjen flere ganger. Men jeg forsto hvorfor og så hans usikkerhet og at han var litt sjenert. Men det skulle da en litt sjenert mann til for å krype under skinnet mitt, jeg kan trygt fortelle at det er ikke mye blyghet der i gården nå ;-)

Men han er en helt fantastisk flott fyr, så glad jeg så mellom fingrene at han tok med seg "anstand" første gangen han skulle treffe meg ;-)

[Anonym bruker]

Dytter, vil gjerne høre andres meninger nettopp om hvorfor folk råder meg å være alene, ikke date og ikke lete for å lære å elske meg selv, finne meg selv osv. Er det psykologer som anbefaler dette evt, og hva er grunnen?

 

HI

[Anonym bruker]

Det kan sikkert være lurt i mange tilfeller både for menn og kvinner å være alene en stund for å finne seg selv og bygge opp sin egen selvtillit og kanskje også evne til å klare seg selv - eller hva man nå trenger. Så mange ganger er det sikkert et godt råd.

 

Men med dte rådet så mener man ikke at du skal sitte på gjerde og vente på at selvtilliten og alt det andre skal komme dalende ned. Det er faktisk noe man må jobbe bevist med.

 

Det er en kjent sak at leter man for desperat etter en partner, enten man er mann eller kvinne, så virker det ofte motsatt av hensikten, man skremmer potensielle partnerer til å stikke av, men blir lettere bytte for de som bare vil ha uforpliktende sex eller uforpliktende forhold. I slike situasjoner er det nemlig lett for at man enten utsletter seg selv i forsøket på å tekkes / tilpasse seg den andre, eller at man blir slitsomt pågående og "selvsikker".

 

Dersom du sliter med depresjoner, så må du få hjelp til dette - men det er bare du selv som kan gjøre noe med det. De er de aller færreste som finner supermannen som kommer og ordner opp i slike ting.

 

Du må snu tankegangen din - for det er ikke sånn at du ikke kan elske deg selv når ingen andre gjør det. DU kan alltid elske deg selv dersom du bestemmer deg for det og jobber med det. Jeg sier ikke at det er lett, men det går an.

 

Og så vet vi jo det at det ikke går an å sette noen tidsramme for hvor lenge man "skal" være alene, og kjærester kan ikke bestilles heller, selv om man i dag har medier som kan brukes nesten sånn. Og det kan være en god ting.

 

Men husk at det er begrenset hva du kan gjøre med andre, det er så mye lettere å gjøre noe med seg selv.

[Anonym bruker]

Takk for utfyllende svar, forstår hva du sier her. Men enkelte folk, meg inkludert, trives med venner/partner/andre folk, med andre ord, når vi er flere, enn når vi sitter alene hele tiden. Jeg synes ensomheten er drepende - det er min personlighet, slik er jeg. Og jeg synes det blir feil å forandre seg selv til å eeeelske å sitte alene og glane i TV'en eller dataen. Jeg vil heller ikke at min potensielle kjæreste eller venn ordner opp i ting for meg. Men det er kjent sak at for å bygge opp selvtilliten og begynne å elske seg selv, trenger mange positiv feedback og i det hele tatt tilbakemeldinger. Man kan ikke lure seg selv til å tro at man er verdt mye, at man er attraktiv osv når ingen vil omgås deg, ha kontakt med deg, flørte med deg eller prate med deg. Min telefon ringer nesten aldri, og de få jeg har som venner på facebook og skype skriver kun etter at jeg skriver først. Så etter 3 år alene har jeg ikke kommet noe lenger i å elske meg selv - kun at jeg har blitt skuffet gang på gang av mannfolk, og at ingen vil omgås meg.

 

Har forresten snakket med ei venninne som har japansk kjæreste, og hun sa at det er typisk skandinavisk fenomen at jentene må spille kostbar, smile 24/7, ikke lete og ikke snakke forpliktelser med en mann før om flere måneder/år - og bare sitte på gjerde og vente å bli "plukket opp", ellers er man desperat. Hun har vært i mange andre land og sett at for eksempel japanske og italienske menn mye lettere snakker om forpliktelser, ikke lar seg skremme av sjekking og setter pris på at ei jente viser interesse. Det er over 1 million single i Norge i dag, vet ikke hvordan det er i andre skandinaviske land.Synes det er påfallende mange, tatt i betraktning at hele befolkningen utgjør mindre enn 5 millioner. Har nesten gitt opp norske menn av den grunn, man må liksom hele tiden passe på å ikke "skremme", spille på deres premisser (uforpliktende roting først, så kaaanskje et forhold) osv.

 

HI

[Anonym bruker]

[Anonym bruker]

dytter også i håp om å se svar

[Anonym bruker]

Rådet gjelder vel ikke bare single mødre, men mer generelt. Dersom man ikkke er glad i seg selv er det utrolig vanskelig å få et forhold til å fungere (been there, done that). Man vil ofte tvile på partnerens følelser (hvordan kan noen elske meg...?) og tror nok ofte at man vil være over middels sjalu.

 

Men det er jo ikke meningen at man skal isolere seg, og bare sitte hjemme og prøve å elske seg selv Å bli glad i seg selv er beintøff jobbing, og personlig tror at man har langt større sjanse til å lykkes om man jobber sammen med en psykolog el.l. enn å prøve å få det til alene.

 

Masse med lykke til!

 

[Anonym bruker]

Ikke bare single mødre som blir rådet til det.... jeg er singel og ønsker å bli mor, og får stadig høre samme som det du gjør.

 

Jeg har vært singel i flere år. Har en familiehistorie som i mange år gjorde det vanskelig for meg å tro at noen kunne ville være sammen med meg, eller at noen kunne elske meg. Så jeg har jobbet mye med meg selv og har de siste årene vært godt fornøyd med meg selv og min egen kropp. Hele tiden har jeg visst at jeg har mer enn nok å tilby en mann, tross min bakgrunn, men det var vanskelig å FØLE det jeg visste. Jeg har som deg en god jobb, jeg har et bra utseende, er sosial, intelligent, omsorgsfull og har ingen problemer med lange og dype samtaler - eller bare tull og fjas, alt etter som.

Rundt juletider blir jeg gjerne deprimert - hvis jeg ikke er i et forhold. Dette fordi det er tøft å aldri ha noen oppbacking av familie. Og der man før kunne være sammen med venner, så utgår det når de skaffer seg familie og storfamiliene deres skal møtes og det rett og slett ikke er plass til flere. Er jeg i et forhold med noen elsker jeg julen! Så dette er en depresjon som kommer fordi jeg er alene - ikke fordi jeg ikke liker eller ikke elsker meg selv. Hvis jeg tar dette opp får jeg høre det samme som deg - jeg må bare lære å elske meg selv før noen andre kan elske meg......

Jeg mangler nærhet, samhold og et fellesskap med en mann. Vanskelig å juble over eget selskap når du "feirer" jul for ørtende gang alene, og folk ikke er sosiale med andre enn egen familie i den tiden...

 

I prinsippet er jeg enig med de som sier at man først må elske seg selv. Det er logisk! Men det forklarer ikke hvorfor mange som jeg kjenner, som har mye større issues med seg selv enn det jeg har - har mann, eller hopper fra forhold til forhold.

Jeg tror ikke det er så enkelt som å si at man "bare" må lære å elske seg selv. Vi er alle forskjellige og har ulike årsaker til hvorfor vi er single. Det eneste jeg føler mangler i livet mitt er en mann å dele livet med og forhåpentligvis få barn med denne mannen. Jeg er fornøyd med meg selv og min egen kropp, utvikler meg stadig både personlig og faglig, har en jobb. Det er tosomheten jeg mangler! Noen å dele hverdagen med, ha en som du vet er der for deg om du skulle trenge det. Det er slitsomt å aldri ha noen å støtte seg til! (Og jeg snakker ikke om å ikke ha venner, men tross gode og nære vennskap så er det begrenset hvor mye tid og overskudd andre har som har sine familier, det er ikke uvilje.)

Det gjør noe med en person å være alene over lang tid - hvis man ikke ønsker det selv. Etter hvert kan man begynne å stille spørsmål om hvorfor man er alene - og det nærliggende svaret fra vår indre stemme er gjerne "fordi du ikke er bra nok". Da er det veldig vanskelig å bli kvitt denne stemmen hvis man forblir singel!

 

Så jeg stemmer for å fortsette å utvikle seg selv - og samtidig gå inn i et forhold om man møter den rette Jeg tok meg også noen one-night-stands en periode, rett og slett for å utfordre meg selv, få en bekreftelse på min egen seksualitet - og rett og slett få litt oppmerksomhet og nærhet der og da. Oppfordrer ingen til å gjøre det bare for å gjøre det, men det hjalp meg - selv om det egentlig gir meg minimalt, og at jeg ofte føler større savn etter et godt forhold i etterkant. Men jeg har lært mye om meg selv i den prosessen. Jeg var i den perioden også veldig bevisst at det skulle være noen JEG ønsket å hoppe i høyet med - ikke noe halvveis for å ta til takke med litt, liksom.

 

Til hi... du skriver at du ikke har noen nære venner der du bor. Har du mulighet til å komme deg ut og møte folk? Da tenker jeg på å ta et kurs eller lignende, eller delta på noe med fysisk aktivitet. Da treffer man gjerne folk man ellers ikke ville møtt, og det åpner for nye vennskap og bekjente som plutselig kan føre til nære vennskap og kanskje til og med en mann...

Jeg skal flytte om ikke for lenge, og har planlagt en del aktiviteter som jeg skal teste ut, bl.a. klatring (aldri prøvd, så jeg utfordrer mine egne grenser der og treffer samtidig folk - og en del menn som driver med det ). Man MÅ ut for å bli kjent, man må i hvert fall orientere seg ut - om det er via nettet eller om det er gjennom aktiviteter. På nettet er jeg blitt nådeløs, jeg blokkerer alle som kommer med forslag om uforpliktende sex. Jeg tillater dem ikke å komme innpå meg, fordi det gjør noe med meg når jeg gang på gang bare blir tilbydt sex. Og det hjelper ikke at det indirekte er et kompliment, at de liker det de ser.

Jeg har gjort det meget klart i min profil at jeg er ute etter langvarig forhold - og nå slipper jeg andre enn seriøse henvendelser. Har faktisk også fått et par venner på den måten

 

Ironisk nok opplever jeg også at etter hvert som jeg er blitt mye tryggere på meg selv, fornøyd med meg selv - så er det også vanskeligere å treffe en mann som tør å satse på meg. Menn blir ofte skremt av at jeg "ikke trenger en mann" - for jeg trenger jo ingen som skal redde meg, jeg trenger noen å dele livet med. Det at jeg har mye utdanning skremmer også mange. Om noen år kommer jeg til å tjene veldig godt (etter min standard) og dette skremmer atter andre menn i "vanlige" jobber. Jeg bryr meg ikke om status eller inntekt om man bare greier seg noenlunde greit og er engasjert i det man gjør og i mennesker og samfunn rundt seg.

 

Phu... dette ble laaaaangt! Men jeg er vel enig med hi i at det ikke alltid er å "bare" lære å elske seg selv. Det er masse som skal klaffe, og man kan faktisk ofte utvikle seg enda mer til det positive om man har et trygt forhold å utvikle seg i!

[Anonym bruker]

Du har sikkert allerede hatt dine single år før du fikk barn og trenger ikke å finne deg selv en gang til? Jeg ble gravid som 17 åring og var da i et forhold. Forholdet tok slutt straks barnet ble født, og det var noe av det beste som kunne hendt meg! Endelig fikk jeg se hvordan jeg takler situasjoner alene, hva jeg gjør om morgenen når jeg står opp uten en ved siden av meg osv. Jeg visste ikke noe av dette siden vi hadde vært sammen siden jeg var 15, og jeg vil ikke akkurat si at en 15 åring har funnet seg selv.

Nå er det gått over ett år siden vi gjorde det slutt og jeg har hatt mange aha-opplevelser om meg selv, jeg er rett og slett på vei til å finne meg selv. Jeg skulle fått tid til å gjøre det før babyen kom, men siden jeg ikke gjorde det, så gjør jeg det beste ut av det nå:-) Jeg har lyst på en kjæreste jeg kan være sammen med, dele gleden og lykken med. Jeg kunne sikkert fått meg en kjæreste nå alt, men jeg vil ikke. Jeg tror ikke jeg er klar for det enda.

 

Så det at noen råder til å vente med forhold til man har funnet seg selv gir ihvertfall mening for meg.

[Anonym bruker]

Forstår godt at du som ble mor så tidlig og var i et forhold fra du var 15 til du ble mor trenger tid til å finne deg selv. Du har jo ikke hatt tid til å finne ut av dette tidligere. Så bra at du er så bevisst at du tar klare valg for deg selv om dette

 

Det jeg mente i innlegget over er at det ikke alltid er det å "finne seg selv" som skal til for å finne en partner. Noen ganger er det et godt råd, andre ganger ikke. Det er så mye annet som spiller inn. Min erfaring er i tillegg at mange av de som sier det til meg faktisk er folk som nesten bestandig har vært i forhold, eller som har masse issues med seg selv.

 

Man trenger å "finne seg selv"! Men noen gjør det som singel og andre i forhold - jeg er bare uenig i at det skal være et universielt råd til single - med eller uten barn. Du har rett i en ting - jeg har hatt mine single år - og er lei av dem!

 

Lykke til som mor og bevisst ung kvinne, 16:15!

[Anonym bruker]

Altså, jeg har aldri skjønt essensen i det som mange mener er singelliv. Det vil si drikking, festing, bytting av menn i hytt og pine, og det å "rase fra seg". Jeg liker ikke alkohol, synes ikke noe om ONS (selv om jeg er veldig glad i sex), og slik har jeg alltid vært. Det at jeg er alene betyr også at jeg er isolert. Jeg har verken tilgang på barnevakt (med tanke på å melde seg på kurs ol.) eller avlastning - jeg er 100% med barna som er ganske små. Og som sagt, ensomheten ødelegger. Jeg er sånn som du i det andre innlegget - jeg gjorde ikke det før, men nå VET jeg at jeg har mye å tilby både som venn og kjæreste. Men jeg har merket at jenter med mer uheldig utseende, mindre attraktiv jobb, vanskelig temperament osv får seg kjærester bare de gidder å lete litt. Jeg er den av bekjentgjengen som fortsatt sitter alene - alle de andre har ordnet seg på et vis. Å "finne seg selv" når du har vært alene i mange år, har tatt lang utdanning, har hatt fast jobb lenge, har barn, hus, bil og alt på stell, blir for meg litt søkt - hva mer skal jeg finne? Når jeg vet hva jeg er verdt, hvilket temperament jeg har, hva jeg vil i livet, og hvordan hverdagen min ser ut. Jeg vil ihvertfall fortsatt ikke forandre på noe som helst ved mitt liv, bortsett fra å bli kvitt ensomheten.

 

I motsetning til anonym over, har jeg fått HØRE at jeg ikke var bra nok - av både perifere venninner, eventuelle kjæresteemner og bekjente. Det går jo selvfølgelig inn på meg, når man får høre at man ikke er pen nok, ikke interessant nok osv, selv om man innerst inne vet at det ikke stemmer med virkeligheten. At menn som jeg involverer meg i bestandig gjør "kort prosess" med meg og med en gang finner seg en kjæreste, gjør ikke saken bedre.

 

Jeg er forresten rundt 30 år nå, så ingen tenåringsmor som ikke hadde livserfaring før hun fikk barn.

 

HI

[Anonym bruker]

Har også merket at de velmenende rådene om å eeeeelske singellivet kommer fra folk som har vært i forhold sammenhengende fra tenårene. Så de vet egentlig ikke hva de prater om.

[Anonym bruker]

Jeg er egentlig veldig enig med deg, hi!

Jeg har også fått høre at jeg ikke var bra nok - også av "venninner", og faktisk av mor også. Ja, det er tøft, og ikke minst vondt. Men de som sier slikt om andre sier faktisk mye mer om seg selv - og egentlig ikke noe om den man sikter til.

Jeg ser at jeg har forandret / utviklet meg mye i flere år - til det positive. Dette er det faktisk ikke alle "gamle" venninner som takler. Det virker som om det blir provoserende for dem - kanskje fordi de selv "står stille", og egentlig ikke er fornøyd med det, men heller ikke får til å gjøre noe med det? Jeg vet ikke - ikke gode "venner" uansett. Så jeg prøver å heve meg over det. Noen er greie å slå fra seg, andre er vonde...

Jeg har opplevd det samme som deg ift å bli dumpet av en mann som går rett inn i et nytt forhold også. Når jeg har fått avstand fra det så kan jeg se at den mannen ikke var riktig for meg i utgangspunktet - men når det er forholdsvis ferskt (eller det blir flere på rad) så begynner man å tvile...

 

Du skriver at du ikke har barnevakt eller avlastning, men jeg tror du kan finne løsninger likevel. Jeg er ikke sikker på dette, men mener å ha hørt at man som alenemor uten avlastningsmuligheter i familie osv kan få støtte til avlastning en gang i måneden? Verdt å undersøke. Ellers så tror jeg at jeg har hørt om lignende ordninger gjennom frivillighetssentralene. Det er ikke snakk om å plassere barna hos forskjellige hver gang, men faste ordninger hvor ordningen kommer i orden med folk som du og barna trives sammen med. Har ofte sett alenemødre søke etter reservebesteforeldre - og har hørt om flere hvor dette har vært veldig vellykket for alle parter.

En annen ting kan jo være å høre med andre foreldre i barnehagen om det er mulig å gjøre ting sammen. Start en "syklubb" selv. Bare hopp i det! En del gifte mødre er bare glade for å kunne få en frikveld utenom eget hus av og til også, så da kan de kanskje komme til deg. Det er sikkert andre alenemødre som også kunne trengt en avlastning en gang i blant, så kanskje du kan finne noen i samme situasjon?

 

Som mannen til en venninne sa... "kjerringa er i syklubb. men hun syr ikke, så det er sikkert mer et kaffelag. men hun drikker heller ikke kaffe da, så, ja, vet ikke jeg.... tror hun bare vil komme seg unna av og til".

Og han synes det er helt fint å ha en kveld alene med barna også.

 

Det finnes mange muligheter, hi, man må bare finne dem

 

Hilsen meg med laaangt innlegg over

 

[Anonym bruker]

Vet hva jeg har krav på. Dessverre finnes det ikke avlastningsordning i vår kommune - jeg har snakket både med kommunen og barnevernet. De mener at jeg er så ressurssterk at jeg klarer å ordne barnevakt osv selv og betale for det selv. Pengebiten er grei, men ingen av de jeg kjenner gidder å ha begge barna samtidig hos seg mer enn et par timer i strek. Når det gjelder "syklubb"opplegg, så har jeg ikke lyktes i å skape noe særlig kontakt med andre foreldre i barnehagen - de er travelt opptatt med sitt og har egne venner. Har ei venninne som har barnet i samme barnehage som jeg, men hun er også alene, har stor familie og mange baller i lufta.

 

Tusen takk for svar

 

HI

[Anonym bruker]

16:15 - du virker veldig reflektert og moden. Skulle gjerne høre også andres erfaringer om temaet. Dermed dytter.

 

HI